Tja, prosjekt og prosjekt ...

For det første vil jeg takke Vibeke Ottesen for å ha tatt seg tid til å svare på mine refleksjoner. Jeg synes dette er en viktig diskusjon. Fra mitt ståsted – dessverre følte jeg ikke at jeg fikk noe særlig svar på spørsmålene jeg reiste. 

For først å avklare: ja, jeg hørte hele Ottesens seminar, har og sett tidligere foredrag av Ottesen. For så å kommentere noen av Ottesens hoved-innvendinger. Ottesens skriver:

”Jeg ber leserne merke seg at når Ystehede i sitt innlegg karakteriserer det som at jeg kan virke mer deterministisk enn andre i feltet, så viser han bare til sin egen, generelle oppfatning av meg, og ikke noen konkrete utsagn jeg faktisk har kommet med.”

Det har Ottesen helt rett i. Siden jeg ikke kan finne noe publisert kriminologisk forskning gjort av Ottesen, er karakteristikk nødvendigvis basert på hennes kronikker, uttalelser i offentligheten og hennes blogginnlegg der mantra synes ganske monotont: ”biologi er viktig, samfunnsvitere må lære mer biologi” etc.

Ottesens andre innvending lyder:

”Med å trekke en slik assosiasjon mellom Lombroso og meg, eksemplifiserer Ystehede det jeg påstod tidlig i foredraget mitt ofte blir gjort i undervisningen i vårt fag; nemlig å bruke historien om den for lengst avdøde Lombroso i et forsøk på å skremme kriminologistudenter bort fra å leke med den «biologiske ilden».”

Tja – her vil jeg oppfordre Ottesen til å oppdatere seg litt i faglitteraturen og det siste tiårs revisjon av kriminologisk vitenskapshistorie. For å sitere en artikkel skrevet av undertegnede for et par år siden:

”Bildet en finner av Lombroso i dag er i stor grad skapt av etterkrigstidens kritiske kriminologiske diskurs. I etterkant av erfaringene fra 2. verdenskrig ble Lombrosos hodemålinger og hans diskusjoner om forhold mellom kriminalitet og rase rettmessig sterkt kritisert. Hans skole er ikke bare sett på med skepsis – men han og hans vitenskap har blitt latterliggjort og sett på som farlig. Et problem med den gjengs oppfatning og presentasjon  en finner av Lombroso er at kriminologer og historikere som nevner Lombroso, sjelden reflekterer over at man per dags dato vet veldig lite om hva Lombroso mente, gjorde og skrev. Majoriteten av den kritiske litteraturen, til tross for at det tidvis blir ytret ganske sterke meninger og påstander om hva Lombroso skal ha hevdet og stått for, kan som oftest ikke vise til at de har lest noe særlig av Lombrosos litterære produksjon. Han har i dag, dessverre, i presentasjonen av kriminologiens vitenskapelige utvikling, blitt tildelt rollen som nyttig idiot, der synspunkter og påstander som blir fremmet som oftest i større grad reflekterer kriminologiens eller historikerens kritiske prosjekt i samtiden, enn en bevissthet om den historiske Lombroso og den historiske konteksten verkene hans ble skrevet i. (Ystehede, 2007: 53-54)”

Koblingen mellom Ottesen og Lombroso, var ikke for å skape et skremselsbilde av Ottesens prosjekt, men kun en vitenskapshistorisk konstatering.

Ottesens tredje innvending lyder:

”Både teori og metoder fra de biologiske fagene er blitt betydelig mer sofistikerte siden Lombrosos tid, og bare de siste par tiår har det kommet mye spennende og nyttig kunnskap fra de biologiske fagene som bare venter på norske kriminologer og kriminologistudenter som ønsker å lære om hele spekteret av årsaksforhold for atferd.”

Det jeg savnet/savner er mer sofistikerte vitenskapsteoretiske refleksjoner rundt prosjektet biososial kriminologi fra Ottesens side. For å sitere fra mitt forrige innlegg:

 ”Svaret Ottesen ga var bekymringsfullt, i det at hun kun viste til at det som skilte dagens biososiale kriminologiske forskning fra tidligere studier (for eksempel Lombrosos), var at førstnevnte er mye mer vitenskapelig. For Ottesen synes det som om ideologier er noe som kanskje var aktuelt innen hennes felt tidligere, men som i dag er – og bør være – en del av fortiden. Biososiale kriminologiske studier blir gitt en særstilling som tekst, som i motsetning til hva det ser ut som hun mener om samfunnsvitenskapelige tekster, ikke vil falle ”offer” for sin sosio-politiske kontekst.”

Ottesen skriver videre:

”Men for å kunne benytte seg av kunnskap fra de biologiske fagene, må kriminologer og kriminologistudenter bli opplyste forbrukere av de biologiske fagene. Dersom dette skjer, kan de også komme i en posisjon til å kunne samarbeide med de biologiske fagene, og sørge for at studier som utforsker den mulige evolusjon og biologi som ligger til grunn for kriminalitet og antisosial atferd blir tilført sosiologisk forståelser og kunnskap.”

Tja – nok en gang, her gjøres et par logiske hopp. Men - igjen, spørsmålsstillingen er - som jeg nevnte i mitt forrige innlegg:  er det gode nok studier som understøtter at biologiske og evolusjonistiske årsaker ligger til grunn for – kan sees som direkte årsak for -– kriminalitet og antisosial atferd, og derav bør inneha en sentral rolle i faget? Jeg mener at det er det ikke, og stiller meg tvilende til en ”bare vent så skal du se at vi har rett når vi finner det i fremtiden” logikk som i dag, som tidligere i historien, gjennomsyrer denne forskningstradisjonen. Videre, om en leser denne setningen med litt vrangvilje, ser det ut som om Ottesen ønsker å begrense kriminologifaget til kun omhandle kriminalitetens årsaker. Det håper jeg da hun ikke mener?

For det femte, kommer Ottesen med følgende spørsmål til undertegnede:

”Burde han ikke heller ha et større problem med at masterstudenter i kriminologi i Norge i dag ikke har den mest grunnleggende kunnskap om hjernen vår?”

Svaret er nei. I like liten grad som jeg vil klandre biologer for ikke å ha hørt om forskere som for eksempel Durkheim eller Foucault. Dersom en godtar Baker, Tuvblad og Raine (2010) kan en vel ikke helt si at biologi og evolusjon er ”halve historien” for igjen å sitere Ottesen (?)

De to siste spørsmålene til Ottesen er ”Det får meg til å undre over hva som er prosjektet til Ystehede.” og ”Avslutningsvis vil jeg ta fullstendig avstand fra insinuasjonen i Ystehede sitt innlegg om at det å være opptatt av individuelle forskjeller betyr at man ikke er opptatt av å forstå og forbedre samfunnet.”

Jeg kan nok ikke tilskrive meg selv noe prosjekt, annet enn en ambivalens til Ottesens kriminologiske faneprosjekt (jf. tidligere innlegg).  Avslutningsvis; jeg insinuerte ikke noe om Ottesens eget samfunnsengasjement. Den biososiale kriminologiske forskningstradisjonen kan forøvrig gjennom historien vise til masse politisk og samfunnsengasjement – dog er dette hovedsakelig som oftest prosjekt av en art en ikke har ønsket gjenta.
Det jeg i klartekst spurte om, og heller ikke fikk svar på, var:

”ikke kun var sentrale biososiale kriminologer ... pionerer innen emner som eugenetikk, raselære og degenerasjonsteorier. En av de mange tingene som bekymrer meg med Ottesens prosjekt er at hun meg bekjent ikke ser ut til å reflektere over hvordan hennes fagprosjekt – gitt dets noe uheldige ”CV” og den historiske tradisjonen det står i – skal unngå at overgrep som har skjedd i den biososiale kriminologiske forskningens kjølvann før ikke skjer igjen.”

Hva gjelder ”naturvitenskapelig fetisj” tror jeg dessverre dette ikke kun er et problem knyttet til Ottesens prosjekt, men er et problem i tidsånden.

Setter herved strek for flere innlegg i denne debatten fra min side.

Kilder:

Ottesen, Vibeke (2010) Hva er egentlig Ystehedes prosjekt?,
Ystehede, Per Jørgen (2007) Lombroso og den nye vitenskapen for praktisk magi, Materialisten 3
Ystehede, Per Jørgen (2010) Den undertrykte biologien? - noen refleksjoner rundt Vibeke Ottesens' biososial kriminologi prosjekt,

Av Per Jørgen Ystehede, idéhistoriker og kriminolog
Publisert 22. feb. 2011 17:50 - Sist endra 8. mars 2011 17:54
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere