Er en høyere tilbakefallsrate ønskelig?

Tilbakefallsprosenten etter fengsel er overraskende lav i Norge. Skyldes dette at fengelsstraff virker?  Eller skyldes det manglende lovbruddsoppklaring fra politiets side? 

Eller skyldes det at flere lovbrudd i Norge straffes med fengsel enn i de andre nordiske landene, og at de mange og korte fengselsstraffene påvirker sammensetningen av fanger i Norge og dermed den totale tilbakefallsprosenten?  En ny studie tyder på at det siste er svaret. Dersom man mener at korte fengselsstraffer er dyrt og unødvendig og burde erstattes med samfunnsstraff, burde man ønske en høyere tilbakefallsprosent ved fengselsstraff i Norge.

Introduksjon

Det individualpreventive spørsmålet om “straff virker” blir ofte evaluert ut fra om en tidligere straffedømt person senere begår nye straffbare handlinger. De som kommer i gjentatt kontakt med rettsapparatet omtales som om de ikke har “lært”, de har falt tilbake til kriminalitet, de er residivister i straffesystemet.

Justis- og politidepartementet har lenge antatt at mesteparten av kriminaliteten begås av nettopp tidligere straffedømte (1). Forskningsrapporten “RETUR - En nordisk undersøgelse af recidiv blandt klienter i kriminalforsorgen” fra 2010 (2) tilbakeviser imidlertid denne oppfattelsen. Samarbeidsstudien viser at 80 % av de straffedømte i Norge unngikk å vende tilbake til kriminalomsorgen etter to år (3). Det vil si at bare en femte¬del av de som i 2005 ble løslatt fra fengselsdom hadde fått ny dom to år etter (4).

Dette er oppsiktsvekkende tall. Det har tidligere vært antatt at tilbakefall blant personer dømt til fengelsstraff har vært opptil 80 % (3). Rapporten viser at forholdet kan vise seg å være akkurat motsatt, med bare 20 % tilbakefall. Hvorfor er tilbakefallet så lavt?  Denne artikkelen ser på tre ulike forklaringer – politiets effektivitet, at straffen virker og forskjeller i sammensetningen av fanger på tvers av de nordiske landene – og konkluderer med at variasjonen i tilbakefallsprosenten trolig skyldes fangesammensetningen, altså at personer som uansett har lav tilbakefallssannsynlighet fengsles i Norges mens de mottar andre typer straffereaksjoner i de andre nordiske landene.

Gjør ikke politiet jobben sin?

Folks tilbøyelighet til å anmelde, politiets ressurser, forsikringskrav, medias fokus og så videre er alle kjente faktorer som påvirker hvor mye av den reelle kriminaliteten som fanges opp av kriminalstatistikken. Et ukjent antall lovbrudd blir heller aldri registrert. Selv om sannsynligheten for å bli tatt for et nytt lovbrudd øker med antall tidligere lovbrudd begått, er det også mange andre faktorer som påvirker sannsynligheten for å bli registrert for tilbakefall (5).
 Sannsynligheten for at politiet og rettsapparatet skal registrere et tilbakefall avhenger også av politiets prioriteringer og hvor lett det er å oppdage det aktuelle lovbruddet. Det går derfor an å spekulere i om lovbruddskategorien tyveri, med hele 62 % tilbakefall hos personer løslatt fra fengsel i 2005, er så omfattende representert i statistikken fordi politiet har lettere for å oppklare denne type lovbrudd (2). Til sammenligning er tilbakefallet ved sedelighetforbrytelser (seksuallovbrudd) 3 %.

Det blir likevel galt å konkludere at politiet ikke gjør jobben sin. Prosjekter som Very Important Criminal (VIC), hvor spesielt aktive gjengangere følges tett, viser at politiet kan både være raske og effektive (6). Den nordiske studien viser også at over halvparten av de som faller tilbake hadde begått det første lovbruddet innen seks måneder etter løslatelse (2), og ergo er fanget opp tidlig. Men hvis man antar at politiet er relativt effektive, slik VIC viser, hvorfor er da tilbakefallsprosenten så lav?

Er det sånn at fengselsstraffen virker?

Betyr det lave tilbakefallet at fengsel faktisk funger individualpreventivt?  Det lave tilbakefallet kan lett tolkes som et bevis for at fengelsstraff virker. Men det er tilnærmet umulig å hevde at fengselsstraffen virker, da det er flere faktorer, både eksterne (som politiets prioriteringer, se over) og interne (som tidligere utdannelse), som påvirker individuell risiko og mulighet for tilbakefall, uavhengig av fengelsoppholdet.

En viktig individuell faktor som er antatt å redusere risikoen for tilbakefall er arbeid. En undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå av fanger løslatt fra fengsel mellom 2003 og 2006 viste at risikoen for at en tidligere lovbryter ble fengslet for et nytt lovbrudd var 63 % lavere for de som fikk jobb etter soning (7). Forskerne Skardhamar og Telle påpeker imidlertid at undersøkelsen ikke er uproblematisk, siden det er mange faktorer som påvirker hvem av de tidligere straffedømte som får jobb og hvem som ikke får jobb – tidligere arbeidserfaring, høyere utdanning og motivasjon øker sannsynligheten for sysselsetting.

Hvor mye kan fangesammensetningen forklare?

Å bruke datamaterialet som grunnlag for å konkludere at fengselsstraffen i seg selv fungerer individualpreventivt blir tydelig problematisk når vi sammenligner tilbakefallraten med tilbakefallstall fra Sverige. Den nordiske studien viser nemlig at for de som sonet straff under friomsorgen i Sverige var tilbakefallsprosenten 1 % lavere enn i Norge (21 %). Det vil si at Sveriges totalt sett høyere tilbakefall på 30 % skyldes høyt tilbakefall for de med tidligere fengselsdom – hele 43 % (2).

Forskjellen på tilbakefall mellom straffereaksjonene kan forklares av den ulike sammensetningen av straffedømte som får sone straff i frihet i forhold til dem som gjennomfører straff i fengselet i de forskjellige landene (3). Samtidig kan tallene også tolkes som at det altså ikke er fengselsstraffen i seg selv som virker preventivt, det er bare at Norge bruker fengsel som straffereaksjon mot personer hvor tilbakefallssannsynligheten uansett ville være lav.

Konklusjon

Forskningsstudien RETUR viser at Norge bruker fengsel som straffereaksjon oftere enn de andre nordiske landene. Både rapporten og Kristoffersen (3) kommer derfor frem til at forskjellen i tilbakefall mellom de ulike nordiske landene stort sett skyldes at de andre nordiske landene (særlig Sverige) overfører store grupper domfelte med lav tilbakefallsrisiko til friomsorgen. Dette fører til at fengslene blir sittende igjen med en gruppe med høyere tilbakefallsrisiko, og tilbakefallsprosenten ved fengselsstraff blir derfor høyere. Den totale tilbakefallsprosenten i Norge blir trukket ned av at mange med lav tilbakefallsrisiko soner i fengsel.  Over 60 % av de som ble løslatt fra fengsel i 2005 i Norge hadde sonet fengselsstraffer med en strafferamme på under to måneder (2).
 Korte fengselsstraffer er både dyrt for samfunnet og gjør det vanskelig å gjennomføre rehabiliterende tiltak for de gruppene som behøver og ønsker dette i fengslene. Enkelte hevder også at korte fengselsstraffer kan rekruttere førstegangsdømte inn i tyngre kriminelle miljøer (1). Det virker derfor rart at Norge bruker fengselsstraff så aktivt. Den lave tilbakefallsprosenten ved samfunnsstraff i de andre nordiske landene burde inspirere til å benytte samfunnsstraff oftere også i Norge. Men med mindre bruk av fengselsstraff vil paradoksalt nok tilbakefallet ved fengselsstraff øke. Dette er kanskje ikke så negativt, og det vil innebære at mange unngår vårt strengeste sanksjonsmiddel. Kanskje burde vi forsøke å få til en like høy tilbakefallsprosent som Sverige?

Referanser

1) St.meld. nr. 27 (1997-98)
St.meld, nr. 37 (2007-2008)

2) Graunbøl et.al.: “Retur - En nordisk undersøgelse af recidiv blandt klienter i Kriminalforsorgen”. 2010

3) Kristoffersen, Ragnar: “Norge lavest tilbakefall i Norden” 7. mai 2010

4) Det finnes flere måter å definere tilbakefall på. Tilbakefall er i studien definert som ny dom til kriminalomsorgen etter løslatelse fra fengselsdom eller gjennomført straff i friomsorg.

5) Måling av tilbakefall ved selvrapporteringsstudier eller ved tall fra straffesaksregistre er ikke uproblematisk. “Sikkerheten” til tallene i kriminalstatistikken påvirkes av flere faktorer, se Thorsen, Stene og Lid (2009): “Kriminalitet og rettsvesen 2009”, Statistiske analyser, Statistisk sentralbyrå.

6) Dagbladet, 15.02.2008: “- Et stempel i panna som ikke går bort

7) Skardhamar, Torbjørn and Kjetil Telle: “Life after prison. The relationship between employment and re-incarceration” Discussion Papers No. 597, Oktober 2009, Statistisk sentralbyrå

Av masterstudent i kriminologi Line Marie Sorsdal
Publisert 22. feb. 2011 15:21 - Sist endra 1. feb. 2013 17:26
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere