Hva er galt med norsk narkotikapolitikk?

Mens narkotikalovbrudd sto for 21 prosent av alle straffereaksjoner for forbrytelser 1991, var denne andelen vokst til 42 prosent i 2008.

Norge har i nær 50 år ført en ekstrem narkotikapolitikk, basert på den etter hvert ganske urealistiske visjonen om Norge som en narkotikafri enklave. Strafferetten har vært et hovedvirkemiddel, og når dette ikke har syntes å virke, har mantraet hele tiden vært «mer av det samme». Mens narkotikalovbrudd sto for 21 prosent av alle straffereaksjoner for forbrytelser 1991, var denne andelen vokst til 42 prosent i 2008.

I en artikkel i festskrift til Lotta Vahlne Westerhäll, professor i socialrätt ved Universitetet i Göteborg, presenteres hovedlinjene i den norske strafferettstradisjonen i møtet med brudd på narkotikalovgivningen. Narkopolitikken er et av de områdene hvor den sterke staten viser seg tydeligst, og det brukes både en strafferettslig og en velferdsrettslig tilnærming til «problemene». Den strafferettslige tilnærmingen får ofte et normativt preg, mens den velferdsrettslige gjerne vil framstå som mer kunnskapsbasert, men på dette området blandes de sammen på en uheldig måte.

I artikkelen starter jeg med å beskrive framveksten av en ny, opprinnelig ungdomstilknyttet, narkotikabruk, og deretter presenteres myndighetenes motstrategier og de uheldige konsekvensene denne politikken har fått for den enkelte narkotikabruker og for samfunnet som helhet. Uansett hvor uheldige myndighetenes erfaringer er i kampen mot narkotikabruk, blir svaret ”mer av det samme”.

Avslutningsvis vurderer jeg om det for tiden synes å skje endringer i det noe dystre bildet som ellers blir tegnet, og som derfor har ført til overskriften: «Hva er galt med norsk narkotikapolitikk?»

Les hele kapittelet her

Av Aslak Syse, professor ved Institutt for offentlig rett
Publisert 14. juni 2011 10:27
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere