Kriminaljournalistikk mellom den frie og den kritiske presse

I januar 2010 henla statsadvokaten i Oslo en sak hvor VG Nett var blitt idømt en bot på 75 000 kroner for ha nektet å fjerne bilde og navn på en 19 år gammel jente som satt fengslet for kokainsmugling i Bolivia.

VG Nett hadde identifisert jenta uten hennes samtykke. Da jentas familie reagerte og anmeldte forholdet, krevde byfogden at bildet ble fjernet i påvente av at saken ble behandlet. Senere kom samme instans til at det var greit å identifisere jenta, men i mellomtiden hadde politiet bøtelagt VG Nett for ikke å etterkomme byfogdens krav. Henleggelsen av saken innebar at boten falt bort, men redaktøren var likevel ikke fornøyd: «Jeg er glad for at statsadvokaten trekker forelegget tilbake, men vil likevel velge å klage på vedtaket. Det vil jeg gjøre fordi de har henlagt saken på grunn av bevisets stilling. Det er helt ubegripelig. For de antyder at det er begått et straffbart forhold, men at det ikke er mulig å bevise det. Men alle fakta i saken er på bordet, jeg har forklart meg om alle detaljer, alle beviser er der. Så det gjenstår kun en ting – om det er straffbart eller ikke» (1). I motsetning til mange andre som kommer i kontakt med påtalemyndigheten, drives nok ikke redaktøren i VG Nett primært av et ønske om renvasking, men snarere av behovet for en konklusjon om hvor fritt media står. En frifinnelse bekrefter medias rett til å publisere en type informasjon. Videre vil frifinnelse indikere at byfogden gikk for langt i å overprøve VG Netts journalistiske vinkling i påvente av at det ble konkludert i saken.

En fri presse

Medienes uavhengighet er djupt forankra i vår forestilling om hva et demokrati innebærer. En lite regulert presse skal sikre ytringsfriheten, og muliggjøre avdekking av maktmisbruk og systemsvikt. Det er blitt stadig vanligere at dagspressen identifiserer tiltalte i straffesaker, og rettspraksis både i Norge og i Menneskerettighetsdomstolen vitner om at mediene gis stor frihet til selv å vurdere når og på hvilken måte identifisering kan skje (2). Samtidig øker detaljnivået i pressens referering av kriminalsaker både når det kommer til selve lovbruddet, rettssaken og de involverte. Hovedargumentet for en slik mediedekning er at denne typen informasjon er av interesse for allmennheten. Det at informasjonen anses relevant for den offentlige samtalen, legitimerer at personhensyn må vike for hensynet til ytringsfriheten. Men økt fokus på de involverte i kriminalsaker kan få konsekvenser som strekker seg langt utover den enkeltes personvern og rettssikkerhet. Med en endret pressedekning av kriminalsaker, endres også medienes og rettsvesenets roller. 

Bilder av sammenhenger – referat og resonnering

Kriminalsaker kan belyses på flere måter, men ofte er mediedekningen av kriminalsaker bestemt av et samspill mellom påtalemyndighet og presse. Senere i saksforløpet vil også forsvarets og bistandsadvokatenes mediestrategi virke inn på hvilke journalistiske innfallsvinkler som blir mulige, men påtalemyndigheten er gjerne den første kilden når kriminalitet settes på dagsorden: Det er påtalemyndigheten som etterforsker sakene og avgjør når det skal tas ut siktelse, og det er også den som vurderer hva som skal offentliggjøres av etterforskningen. Både presse og påtalemyndighet tar egne initiativer og opererer uavhengig, og sluttresultatet farges av begges vurderinger. Hvilken av aktørene som i størst grad former den saksframstillingen som til slutt når offentligheten, variererer imidlertid sterkt.

I den såkalte Landås-saken ble en kvinnelig hjelpepleier i 1995 siktet for drap på ti pasienter ved et sjukehjem i Bergen. Samme dag som kvinnen ble pågrepet, viste TV2 et filmklipp av henne som var blitt tatt med skjult kamera. Dette klippet viste kanalen til sammen 39 ganger utover våren og sommeren 1995, og i den forbindelse ble kvinnens navn nevnt 159 ganger. Saken mot kvinnen ble henlagt på grunn av bevisets stilling. I erstatningssaken mot TV2 fire og et halvt år senere ble det hevdet at skadevirkningene av medieframstillingen hadde vært: ”store og vedvarende, hun har til nå søkt 40 stillinger, men er fortsatt uten arbeide (sic)” (3).

I forbindelse med Baneheiadrapene i 2000 presenterte flere aviser og én TV-kanal en person som ble innkalt til avhør tidlig i etterforskingen, som den mest sannsynlige gjerningsmannen. I Fædrelandsvennen og TV2 ble det vist bilder og gitt opplysninger som gjorde det mulig å identifisere mannen, og Fædrelandsvennen nevnte også mannens arbeids- og bosted (4). Det ble aldri tatt ut siktelse mot mannen, og senere ble to andre dømt for drapene. Mannen opplevde likevel å ha blitt stigmatisert, og mannens forsvarer hevder at han ”ble knust og fikk sterke psykiske plager på grunn av medieomtalen. Han ble så skremt at han begynte å bo i telt i skogen” (5).

Mediene har spilt en ulikt aktiv rolle i disse to eksemplene. I Landås-saken refererte de påtalemyndighetenes vurdering av skyldbeviset, mens de i Baneheiasaken tok utgangspunkt i påtalemyndighetenes etterforskning, og trakk egne slutninger på bakgrunn av politiarbeidet. Det sistnevnte eksemplet viser tydeligst at mediene ikke bare formidler saksforhold, men også påvirker hva som framstår som saksforhold; ved å antyde mulige sammenhenger, skapes et inntrykk av sannsynlighet. I dagligtalen ville en slik framgangsmåte bli omtalt som ryktespredning. I Landås-saken har mediene holdt seg til den saksframstillingen påtalemyndighetene presenterte, men likefullt er det mediedekningen og identifiseringen av siktede som har muliggjort den omfattende stigmatiseringen av vedkommende.

Bilder av gjerningsmenn - figurer og personer

I begge de nevnte sakene har de omtalte personene ment seg stemplet av måten media framstilte dem på. Noen ganger kan et slikt medieskapt bilde av en gjerningsperson oppstå allerede før personen det refereres til, er kjent av verken allmennheten, mediene eller påtalemyndigheten.

Lommemannen, med tilnavnet Skyggen, ble et begrep i den offentlige samtalen i 2003, da VG omtalte rundt femti overgrepssaker mot unge gutter. Politiet mistenkte at samme person stod bak alle tilfellene, men holdt muligheten åpen for at det kunne dreie seg om flere gjerningsmenn. Deretter var det stille om Lommemannen til seinsommeren 2006, da det ble ny blest om saken. Denne gangen forble mediefokuset svært høyt. Påtalemyndigheten gav relativt jevne oppdateringer om utviklingen i saken, blant annet at Lommemannen nå også ble sett i sammenheng med tidligere overgrepssaker, og at det var all grunn til å tro at det i tillegg fantes store mørketall. Etter som etterforskningen skred fram kom det hele tiden nye karakteristikker av Lommemannen; han var en ynkelig enstøing, snakket trønder, snakket bergensk, bodde i Oslo-området, var fra Moss, var kanskje skytter, var kanskje rusmisbruker (6, 11). Samme dag som en bergensmann ble pågrepet og siktet for overgrepene, trykket A-magasinet en flere siders artikkel hvor journalisten fulgte etterforskningsgruppa i jakten på Lommemannen. På det tidspunktet hadde Lommemannen rukket å bli en figur av nesten mytisk karakter: ”Kanskje venter han utenfor svømmehallen og ser barna nærme seg. Kanskje venter han på innsiden, som et rovdyr, fordi han vet de er der snart” (6). Han framstilles ikke-menneskelig: ”Ingen legger merke til ham. Han har gjort dette så mange ganger før, metoden er perfeksjonert, og han går i ett med omgivelsene. Han er så vanlig at få kan si noe om ham etter å ha sett ham” (6).

Mediene kan altså bidra til å stemple mistenkte ikke bare gjennom identifisering, men også ved å skape en forestilling om hva og hvordan en ettersøkt er, allerede før vedkommende overhodet er lokalisert. I en artikkel i Bergensavisen understreker Olav Sundvor (7) at dommerne skal konsentrere seg om det som foregår i retten, og ikke legge vekt på det som blir sagt og skrevet i media. Men han påpeker også at Lommemannen for alltid vil identifiseres med mangemillionæren og tobarnsfaren Erik Andersen. For også tiltalte i Lommemannensaken ble identifisert i media, både gjennom bilder og med fullt navn. At vedkommende allerede var blitt Lommemannen, understrekes blant annet av følgende Dagbladet-sitat : ”Med spørsmål om toaletthjelp og fristelser om en hundrelapp, skal Erik Andersen (57), bedre kjent som Lommemannen, ha lokket 66 gutter og begått overgrep mot dem. Mandag starter rettssaken mot bergenseren som er tiltalt for seksuelle overgrep mot 66 små gutter” (8). Saksforløpet framstilles som en anklage, hvilket det jo fortsatt var, mens tiltalte framstilles som identisk med Lommemannen.

Rettens monopol på domfelling

Dommen i Lommemannensaken falt 14.06.2010. Før pågripelsen antydet påtalemyndighetene at gjerningsmannen stod bak 300 overgrep, og at det i tillegg fantes mørketall. Det ble tatt ut tiltale på 66 punkter, hvorav tiltalte erkjente seksten. Han ble dømt på alle tiltalepunkter bortsett fra ett, og anket dommen på alle de alvorligste tiltalepunktene.

Vi har et rettssystem som skal dømme på grunnlag av bevisføring nettopp for å unngå at antagelser, rykter eller tilfeldigheter skal ligge til grunn for straffeutmåling: Juridisk sett er den tiltalte uskyldig inntil det motsatte er bevist. I praksis, i den offentlige samtalen, vil den tiltalte i Lommemannensaken uansett være skyldig i alle saker assosiert med Lommemannen. Når forestillingen om Lommemannens karakter og bedrifter allerede er etablert i allmennheten før holdbarheten av denne forestillingen prøves, undergraves på sett og vis domstolens monopol på skyldvurdering. Media muliggjør at de justismordene som ikke begås, likevel kan ende med at siktede blir domfelt i det sivile liv. Dersom den som opprinnelig ble koblet til forbrytelsen, også alltid er den skyldige, har hensynet til allmenninteressen en viss verdi som argument for en slik praksis. Men eksemplene ovenfor gir grunn til å tro at mediene neppe er sikre nok i skyldspørsmålet til at identifiseringen av siktede kan forklares ut i fra et ønske om å beskytte omgivelsene i alle tilfellene: I eksempelet fra Baneheiasaken ble en person som påtalemyndighetene ikke en gang hadde siktet, assosiert med drapene, og rammet av den sivile straffen.

Uskyldig dømte

I Bergens Tidende påpeker Tøger Fimreite (9) at det ikke bare er potensielle gjerningsmenn som kan bli rammet av medias gapestokkjournalistikk, men at også pårørende og ofre kan påføres en omfattende tilleggsbelastning ved stort mediepress preget av høyt detaljnivå. Han hevder at mediene selv er blitt overgripere i sin jakt på pikante opplysninger, og trekker fram referering av detaljer ved overgrep og ofre i Lommemannensaken som eksempler på hvordan media forårsaker ny fornedrelse gjennom å blottstille ofrene i media.

Verken pårørende eller ofre kan sette seg til motverge når mediedekningen av saker innebærer at identiteten eller opplevelsene deres blir del av en offentlig fortalt historie. De kan eventuelt stå fram og gi sin versjon av historien, men fokuset føles neppe mindre påtrengende av den grunn, og i tillegg risikerer de å bli mistrodd eller motsagt. Når dekningen av en kriminalsak blir omfattende og den medieskapte framstillingen tar av, risikerer mange å trekkes med i dragsuget. 

Øyet som ser – kriminaljournalistikkens fokus

Det kan absolutt argumenteres for at det er i allmennhetens interesse å vite om tilstedeværelsen av og framgangsmåten til en serieforbryter. Tilsvarende kan det være i allmennhetens interesse å vite at det fins en potensiell overgrepsmann i nabolaget, eller at en hjelpepleier muligens gjør mer enn å døyve smertene til de gamle. Men det kan være vel så interessant å få innblikk i hva som ligger til grunn for antagelsen om at vedkommende er serieforbryter, overgrepsmann eller dødsengel.  Bak alle påstander ligger det vurderinger, og de saksframstillingene som ender opp i mediene, speiler vurderinger gjort av både påtalemyndighet og mediene selv. Med tanke på at massemediene skal bidra til innsyn og åpenhet i den offentlige debatten, er det fristende å sitere Per Olav Reintons uttalelse i forbindelse med Orderudsaken: ”Vi trenger en kritisk presse, en presse som er kritisk til mistanker og forhåndsdommer. (...) Vi trenger en presse som flytter sin interesse bort fra de mistenkte og deres familier – over på retten, og hvordan retten utøver rettferdighet” (10).  En slik uttalelse innebærer mer enn bare en kritikk av hvordan kriminalsaker dekkes. Den stiller spørsmålstegn ved selve den rollen pressen har gitt seg selv: En presse som etterstreber oppsiktsvekkende historier om gjerningsmenn, ofre eller pårørende, vil ikke på samme måte ha øye for rettsvesenets gjøren og laten midt oppe i det hele, og kanskje mister den også sine egne idealer av syne. Hva den mer eller mindre gravende journalistikken kan avdekke, avhenger i stor grad av hvor og hvorfor den gravende journalisten velger å spa.  

Kriminaljournalistikken – fri eller begrensende?

Kriminaljournalistikken skaper på ulike måter bilder av kriminelle aktører og hvordan saker henger sammen. Påtalemyndigheten og andre aktører er i ulik grad premissleverandører, og setter rammer for hvilke bilder som kan skapes. Men media går langt i å utbrodere materialet, noen ganger utenfor det som kan sies å ha en objektiv forankring. Når de samme mediene i større og større grad identifiserer siktede i kriminalsaker, katalyseres stemplingsprosesser som enkeltpersoner – skyldige eller ei, og gjerningsmenn som ofre – kan preges av resten av livet.

Innledningsvis ble redaktøren i VG-nett sitert om påtalemyndighetens rett til å overprøve en journalistisk vinkling. I samme artikkel sier han at : ”Politiets opptreden har vært merkverdig og til dels uprofesjonell. De har demonstrert manglende kunnskap om pressens særlige rolle, og jeg mener vi må kunne forvente mer av et moderne politikorps (1).” Pressen har en særlig rolle. Den er gitt et samfunnsoppdrag i kraft av å være kanal for offentlig kommunikasjon, og skal sikre bredden i den offentlige debatten. Medias definerte rolle er rollen som den fjerde statsmakt; en buffer mot maktmisbruk, og et redskap som skal gjøre det mulig å etterstrebe demokrati. Dersom det å markere uavhengighet i forhold til innblanding fra kontrollorganer, og sin egen rett til å publisere detaljerte framstillinger av enkeltpersoner og enkelthendelser, blir et hovedfokus for pressen, kan dette innebære at kriminaljournalistikken selv blir en faktor som rammer både enkeltindivider og bredden i framstillingen hardt. I tillegg kan et slikt fokus gå på bekostning av områder hvor pressens overvåkning kan hende er enda mer påkrevd.

Kilder:

(1) Jensen, Martin Huseby (2010): «VG Nett slipper kjempebot» i: Journalisten.no Publisert  29.01.2010   [Lesedato:06.11.2010]
(2) NOU 2009:1 Individ og integritet. Kapittel 13.2.2. «Rettspraksis».
(3) HR-1999-81a, RT 1999-1742.
(4) HR-2005-1949a,  RT-2005-1677.
(5) Berge, Jørgen (2009): «-Ble så skremt at han bodde i telt.» i: Nettavisen.no, publisert 10.04.2009 [Lesedato: 02.11.2010].
(6) Østli, Kjetil S. (2008): «-Du blir besatt av tanken på hvem han  i: A-magasinet 11.01.2008  [Lesedato: 06.11.2010].
(7) Sundvor, Olav (2009): «Klassisk lokkemann» i: Bergensavisen, 25.08.2009, s 5.
(8) Ruud, Hans-Martin Thømt, Ragnhild Avdem Fretland, Sindre Granly Meldalen (2009): «Slik lurte han sine ofre» i: Dagbladet 31.10.2009 s 4.
(9) Fimreite, Tøger (2009): «Når ondskapen får ansikt og navn» i: Bergens Tidende, 15.11.2009, s 17.
(10) Reinton, Per Olav (2001): Hvilken rett har retten? Lørdagskommentaren, NRK P2 Publisert: 28.04.2001 [Lesedato 06.11.2010].
(11) Espeland, Paal Uvaag (2006): «Slik skal de ta ”Lommemannen” Politiet har 100 navngitte menn i søkelyset. - ...Sju etterforskere jobber med saken på heltid» i: Dagbladet 30.08.2006, s 16.
 

Av Marit Moe Disteler, masterstudent Institutt for kriminologi og rettssosiologi
Publisert 22. feb. 2011 15:37 - Sist endra 24. okt. 2013 14:20
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere