Slemme gutter på tv

“Bad boys bad boys. Whatcha gonna do, whatcha gonna do when they come for you?” 

Med Inner Circles fengende låt innledes realityserien ”COPS”. I den prisbelønte serien følger vi politiet på jobb og deres arbeid med å fakke lovbrytere. Under åpningsmelodien vises det klipp av desperate personer som blir anholdt av politiet; vi ser en kvinne i baksetet på en politibil slå hodet sitt mot bilruta, en mann som motsetter seg arrest og en annen mann som ligger på bakken i håndjern.

En annen amerikanskprodusert serie som handler om politiet i action er ”Verdens villeste politivideoer”. Serien ledes av kommentatoren John Bunnell, en pensjonert politimann og tidligere sheriff. Med sin dramatiske fortellerstemme skildrer Bunnell kampen mellom det gode og det onde, underforstått politiet og lovbryterne. Seerne får servert lovbrytere som ikke skyr noen midler for å komme seg unna politiet, men politiet seirer som regel til slutt.

Det finnes flere eksempler på realityserier som viser at mennesker blir anholdt. I skrivende stund kan man følge med på ”COPS” alle hverdager kl 20.00 på Viasat 4, etterfulgt av ”Politistasjonen Danmark” på torsdager og ”Verdens villeste politivideoer” på fredager. Går man glipp av en episode av ”COPS” vises de i reprise flere ganger i løpet av natten, for dem som er oppe så lenge. ”Grensevakten,” der handlingen foregår på en flyplass i Australia, vises på TVNorge alle hverdager kl. 19:00 og i reprise hver tirsdag, onsdag og torsdag. Tidligere kunne man også se ”Politiet” på TVNorge, men foreløpig er det ikke tatt stilling til om det skal lages flere epsioder av serien. Det som er felles for de nevnte programmene er at de filmer virkelige situasjoner med virkelige mennesker som blir arrestert eller konfrontert med at de har begått lovbrudd.

Forbrytere tatt på fersken

De mistenkte i ”COPS” som blir vist på TV internasjonalt i slike ekstreme situasjoner har ofte lite til felles med den stereotypiske badboyen som det synges om i åpningsmelodien. De blir tatt med buksene nede og stort sett fremstilt på tre måter: de er farlige, dumme eller patetiske og stakkarslige. Noen av de mistenkte er tilsynelatende likeglade med å bli arrestert, andre, forsøker å rømme eller slåss mot politiet, noen nekter for at de har hatt noe med lovbruddet å gjøre til tross for at situasjonsmessige faktorer viser at de åpenbart er involvert. Mange blir redde, noen blir opprørte og sinte, mange gråter. For de aller fleste er det tydelig at det å bli arrestert vekker sterke følelser. De blir som små barn, slår seg vrange, gjør seg dumme, nekter på det åpenbare, blir livredde eller sitter bare på bakken og gråter.

Politiet i aksjon

Politiet i ”COPS” veksler derimot mellom å være aggressive, overbærende, hånlige eller rett og slett fiendtlige. Aggressive ved at de river folk ut av førersete på biler, roper og skriker, legger folk i bakken og truer med elektrosjokkpistol. Overbærende ved at de tilsynelatende er svært tålmodige, men stadig kommer med oppgitte sukk til kameramannen. Hånlige ved at de kommer med spydige kommentarer overfor den arresterte. Fiendtlige med utsagn som: ”Det eneste jeg kan sørge for er å påvirke dommeren slik at du aldri slipper ut igjen.” En sjelden gang er politiet forståelsesfulle og vennlige overfor den mistenkte, men dette er unntakstilfeller. Uavhengig av intensjonene til skaperne bak serien blir heller ikke politiet alltid fremstilt i et godt lys. Men politimennene er i hvertfall forberedt på at de blir filmet og kan kontrollere atferden sin etter dette.

I “COPS” er plottet slikt at politiet får første og siste ordet. Politiet innleder med at de forteller litt om seg selv og sin bakgrunn. Vi blir kjent med dem på en annen måte enn vi blir kjent med de mistenkte. Serien tar gjennomgående for seg ”fattigmannskriminalitet” som gatekjøp/salg av narkotika, kjøring i påvirket tilstand, innbrudd og husbråk. Menneskene vi møter lever stort sett på kanten av samfunnet med en hverdag fjernt fra den gjennomsnittlige TV-seers. Det er dermed lagt opp til at seerne lettere kan identifisere seg med politiet enn med de mistenkte. Filmingen er gjort på en slik måte at kamerateamet følger etter politiet. For eksempel løper det en kameramann bak politiet når politiet jager en mistenkt. Seriens struktur og måten den er filmet på gjør seerne mer tilbøyelige til å se situasjonene som oppstår fra politiets synsvinkel framfor de mistenktes. Seerne får en følelse av at de er med politiet på jobb.

Helter og monstre

Etter sin opptreden i flere politiserier har übertøffe Bunnell i enkelte grupperinger nærmest oppnådd en kultstatus på bakgrunn av sin kommentatorstil. Bunnells kommentarer forsterker det allerede svart-hvite bildet politiseriene gir av politiet som helter og lovbrytere som monstre. I en episode Bunnell kommenterer mister en stor mann kontroll over seg selv i rettssalen etter å ha fått opplest dommen sin. Han prøver desperat å nå frem til familien sin som sitter på tilskuerbenken. Det må flere politimenn til for å holde ham nede. Med sensasjonslyst i stemmen omtaler Bunnell mannen som et stort beist som har gått berserk. Den personlige tragedien som mannen og hans familie opplever blir ikke nevnt med ett ord.

I ”COPS” avsluttes gjerne en episode med en sluttkommentar fra en av politimennene, ofte noe i duren ” Alt gikk bra, ingen av oss kom til skade og ”the bad guy” havner i fengsel.” Kommentarene fra både politiet og Bunnell bidrar til at tv-seerne forhåndsdømmer de mistenkte. ”COPS” slutter som regel med at de mistenkte blir kjørt bort i baksetet av politibilen. TV-seerne får ikke vite hva som skjer med den mistenkte etterpå. Blir han løslatt, dømt eller frikjent? Det man ser er at alle de mistenkte blir behandlet som om de er skyldige. I en kjapp kommentar etter ”Bad Boys” blir seerne riktignok minnet om at ”alle mistenkte er uskyldige inntil det motsatte er bevist i rettssalen”. Resten av programmet bærer imidlertid ikke preg av å følge dette grunnleggende rettsstatlige prinsippet. For TV-seerne kan denne påminnelsen dermed fort gå i glemmeboken til fordel for forutinntatte holdninger fra politiet og serieskaperne om at disse menneskene nettopp er skyldige.

Billig TV

Politiseriene har i en årrekke blitt vist på ulike TV-kanaler i Norge. Det er ikke usannsynlig at en del av begrunnelsen er at dette er billig TV. Det koster lite å lage en slik realityserie. Alt man trenger, er et kamera- og redigeringsteam. Scenene, settingen og handlingen er jo allerede gitt. Programmene er i tillegg svært zappevennlige. Handlingen er ikke basert på en komplisert bakgrunnshistorie (i hvert fall ingen som er relevant for serien). Seeren kan dermed bare zappe seg rett inn i en episode og følge handlingen derfra. Det at norske TV-kanaler kan kjøpe disse programmene for en billig penge bidrar til at de blir hyppig sendt. Politiserienes enkle format bidrar dessuten til ervervelsen av stadig nye seerne som igjen står i fare for å bli påvirket av serienes svart-hvite budskap.

”Politiet”

Det norske søsterprogrammet til ”COPS” viser hvordan norsk politi arbeider. ”Politiet” kan forsvares ved at det har en større informasjonsverdi ovenfor norske seere enn tilsvarende internasjonale programmer. Selv om programmet ikke vises på TV i skrivende stund, kan man se de fleste episodene på YouTube. Programmet har en egen facebook-gruppe ”Politiet – TV Norge” med 3177 medlemmer. Facebook-gruppen har blant annet satt i gang en underskriftskampanje for å få serien tilbake på skjermen.

”Politiet” kan beskrives som en mildere versjon av ”COPS.” Personvernet til de mistenkte er bedre ivaretatt ved at ansiktene er sladdet og stemmene forvrengt. De norske politimennene er ikke like tøffe som de amerikanske, men spiller ofte en omsorgsrolle overfor personene de møter. Det er gjennomgående ulykker, ungdomsfyll og rusede personer politiet rykker ut til. Politiet er stort sett tålmodige og vennlige mot de mistenkte. Noe belærende og sarkastiske kan de være, men i all hovedsak er de hjelpsomme og korrekte. Ironisk nok kan det norske politiets væremåte bidra til å sette de mistenkte i et enda dårligere lys. Menneskene politiet møter på virker ofte som en ren prøvelse; de er gjerne hysteriske, usaklige, skriker, banner og truer politimennene. De arresterte blir sjelden fremstilt som direkte farlige men mer som stakkarslige, dumme, håpløse, lite samarbeidsvillige og umulige.

Hvorfor er dette så galt?

Javel, så er det slik at disse tv-seriene skaper negative bilder av lovbrytere som farlige, dumme, patetiske og rett og slett håpløse. Hva er det som er så galt med dette? Er ikke dette bare en refleksjon av virkeligheten? Svaret er nei. Dette er et tegnet bilde av virkeligheten. Omhyggelig klippet, limt og redigert slik at det skal passe til et sensasjonslystent seertall. I redigeringsprosessen er det neppe tilfeldig hvilke filmklipp som blir plukket ut for å bli vist på tv. Snille, medgjørlige, kloke, ”vanlige” og samarbeidsvillige mennesker i møte med politiet skaper ikke seertall. For at programmet skal overleve må det være action og dramatikk.

Et annet og mer graverende poeng er at TV-serienes bilde av personene politiet møter er basert på hvordan de reagerer i svært pressede situasjoner. Ekstreme situasjoner skaper som kjent ekstreme handlinger. For de fleste vil det å bli arrestert være en enorm påkjenning som setter sterke følelser i sving – man viser seg neppe fra sin beste side. Det gjør nok ikke saken bedre at det står en kameramann og filmer det hele. Det å bli arrestert vil for mange oppleves som forferdelig, trist, pinlig og skremmende. TV-seerne som kun ser de mistenkte i denne ene situasjonen kan lett trekke slutningen om at deres væremåte på TV gjenspeiler deres personlighet. Man får ikke se de mistenkte i mer hverdagslige situasjoner som for eksempel på jobben eller med familien. Denne unyanserte fremstillingen bidrar til å skape eller forsterke negative holdninger mot allerede marginaliserte mennesker.

I Nils Christies avhandling om norske fangevoktere i serbiske konsentrasjonsleire påviser Christie at det å hele tiden se mennesker i kun en (og svært uverdig) situasjon bidrar til en avpersonifisering av disse menneskene. De norske fangevokterne så de serbiske fangene i samme elendige situasjon hele tiden. Fangevokterne visste lite eller ingenting om fangene og de snakket heller ikke det samme språket. Dette førte til at fangevokterne så på fangene som en slags ikke-mennesker som det var greit å behandle på grusomme måter. I de ytterst få tilfellene der noen fanger fikk vist fangevokterne bilder av familien eller hjemmet sitt ble disse fangene skånet for den verste behandlingen (Christie, 2004). Christies funn er høyst aktuelt også i dag, ikke minst når det kommer til kriminalpolitiske spørsmål. Den sosiale avstanden som skapes mellom TV-seerne og lovbryterne i politiseriene kan bidra til å påvirke seernes oppfatning av lovbrytere og kriminalitet. Ved en unyansert fremstilling av lovbrytere og lovbrudd skjuler dessuten serieskaperne de store sosiale utfordringene som ligger bak de situasjonsmessige øyeblikkene som vises på skjermen. I verste fall kan dette få ringvirkninger for norsk kriminalpolitikk.

Kilder:

Christie, Nils (2004): ”Ondskapens banalitet i Nord-Norge. Gjensyn med studien av fangevoktere i konsentrasjonsleirene.” I Examen Facultatum. Samfunnsvitenskapelig variant. Del 1 av 2. Oslo: Det samfunnsvitenskapelige Fakultet, UiO.

 

Emneord: massemedia, maskulinitet, kriminalitet på TV Av masterstudent Maja Danielsen
Publisert 22. feb. 2011 13:11 - Sist endra 25. feb. 2011 15:36
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere