Rik, attraktiv og mistenkelig

"I et intervju med DN 10. juli sier den nye lederen av advokatforeningen, Erik Keiserud, at han «gjerne skulle fått gjort noe med advokaters omdømme». Ambisjonen er hverken ny, realistisk eller nødvendig." hevder stipendiat Lisbeth Fullu Skyberg.  

Denne kronikken ble publisert i Dagens Næringsliv 14.08.2012. Vi publiserer denne her med forfatterens tillatelse.

-------------------

I et intervju med DN 10. juli sier den nye lederen av advokatforeningen, Erik Keiserud, at han «gjerne skulle fått gjort noe med advokaters omdømme». Ambisjonen er hverken ny, realistisk eller nødvendig.I 1814 uttalte den fremstående advokaten Bredo von Munthe af Morgenstierne at nå måtte den tiden være over da sakførere ble betraktet som «mistenkelige personer» og deres «bestilling som vanærende». Samtidig har de siste 200 årene har vært en storhetstid for advokatene. Et blikk på advokathistorien bør
derfor helle kaldt vann i årene på alle som tror at omdømmearbeid er veien til gjennomslag. Til tross for et stabilt dårlig rykte finnes det neppe noen annen yrkesgruppe som har lykkes like godt som advokatene.

Advokatene topper suverent lønnsstatistikken, rettsliggjøringen av samfunnet er tildelt et eget kapittel i den siste maktutredningen, og jusstudiet er et av de vanskeligste å komme inn på.Keiserud mener at advokatenes manglende popularitet ligger i selve mandatet. Det at advokater går inn i og er aktive i konflikter har gitt standen et ufortjent dårlig rykte, sier han. Skepsisen har også en historisk forankring. Advokatenes forgjengere, prokuratorene, ble såpass kjent for å være flinke til å sko seg på å håndtere andres konflikter at begrepet prokuratorknep fortsatt er et skjellsord. Etter dagens regler for god advokatskikk skal ikke advokaters personlige interesser påvirke forholdet til klienten. Men Keiseruds beskrivelse av saken han for tiden jobber med kan likevel illustrere hvorfor advokatene sliter med omdømmet. Det finnes mer effektive måter å etablere autoritet for yrkesgruppen på enn å hjelpe rike selskaper til å holde seg hårfint på den riktige grensen av skattetilpasning og skatteunndragelse. Både Leger uten grenser og Advokater uten grenser finnes som ideelle organisasjoner. Men der alle tenker på Leger uten grenser som selvoppofrende livreddende idealister, bringer advokatenes navneslektning fort tanken over på grensebryting av et helt annet slag. For eksempel av den typen som ligger bak DN-oppslaget 24. juli om advokater som hjelper «de superrike» med å sylte ned penger i skatteparadiser. I legerollen lar ulike typer godt omdømme seg forene, du kan være snill og flink samtidig. Det er mindre entydig at en god advokat gjør godt.

En viktig historisk grunn til juristenes suksess at de klarte å bli leverandør av noe den nye norske staten trengte: Tillit. Advokater kunne sikre transaksjoner som ikke var basert på kjennskap. Juristene har derfor legitimert sin sentrale samfunnsrolle med at de ivaretar allmenninteresser, de er folkets tjenere. Men samtidig som den begrunnelsen legitimerte inntog i stadig flere maktposisjoner, levde det videre en folkelig skepsis til tjenerens ydmykhet.

I USA blir denne skepsisen uttrykt gjennom advokatvitser. I Norge har vi Ibsen, og han tildelte ikke juristene helterollene, tvert imot. Fellestrekket ved Assessor Brack, som tvinger Hedda til å bli sin elskerinne, fogden Brand møter på vei ned fra fjellet, politimesteren som velger penger fremfor rent vann i en Folkefiende, den sladrete sakfører Krogstad og den urimelige Torvald i Et dukkehjem, er at de er jurister. Ikke engang menneskerettighetsideen blir hos Ibsen målbåret av juristene, men av, nettopp, en lege, doktor Stockmann.

Mens advokatene for Advokatforeningen er målet, så er de for samfunnet et middel. Blant annet er det grunnleggende i vår prosessordning at rettssaker opplyses av konflikt. Partene som står mot hverandre i retten forventes ikke å opptre nøytralt eller uegennyttig, og advokatene har som oppgave å ivareta partsinteresser. Det er dommerne som er ansvarlige for at rettferdigheten skjer fyllest og som derfor knyttes til verdier som kan gi anseelse på et mer overordnet nivå. Mens det vil være et samfunnsproblem hvis dommere lider av dårlig omdømme, ser det ikke engang ut til å være et problem for advokatene selv at deres yrkesgruppe gjør det. I alle fall ikke om lønn og samfunnsmessig gjennomslag er relevante parameter.

Advokatgjerningen må ha legitimitet i et samfunn for å kunne bestå over tid, men noen utbredt popularitet kreves ikke. Faktisk er advokatenes legitimitet grunnleggende knyttet til evnen og viljen til å hevde upopulære synspunkter, slik forsvarerrollen med jevne mellomrom viser. Men hvis advokatforeningen mener alvor med omdømmeambisjonen, kan den jo ta tak i at det er problematisk å få gjennomslag for å være folkets tjener, når tjeneren tjener så mye mer enn folket, at folk ikke har råd til å ha ham i tjeneste.

Av Lisbeth Fullu Skyberg, stipendiat IKRS
Publisert 16. aug. 2012 16:59 - Sist endra 24. aug. 2012 14:23
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere