Å ta vare på tillit

Tilliten vi finner i den norske befolkningen er en større ressurs enn oljen. Det er all mulig grunn til å verne om denne tilliten som en kulturskatt. Men til forskjell fra andre skatter er tillit som sosial egenskap et kulturprodukt med uavklart opprinnelse. Å ta vare på tilliten krever mer politisk varsomhet og besinnelse enn det de såkalte kulturkjemperne utviser og argumenter for.

Det nye året begynte med en «kulturdebatt» som egentlig var en gjettelek. Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde krevde i Stortingets spørretime at kulturministeren skulle definere norsk kultur. Kulturministeren og mange andre gjettet at det var noe med lokale tradisjoner. Etter et litt frekt svar fra ministerens hånd, meldte kulturkjempere fra det såkalte facebook-høyre som Jon Hustad og Eirik Vinje seg på. De spesifiserte norsk kultur til å handle om tillit. Kravet var at vi skulle identifisere kulturelle særtrekkene som gjør Norge så vellykket både som økonomi og som stat.

Hustad og Vinje trakk fram drosjesvindelen i Oslo som eksempel på hva som skjer når tilliten undergraves og svekkes.  Det er utvilsomt relevante poenger å hente ut av denne saken, selv om mange stusser over at man lar drosjesvindelen representere en hel kultur og et land med ca. 180 millioner innbyggere. Kulturkjemperne insisterer likevel på å kalle en spade for en muslimsk innvandrer. Er det virkelig nødvendig å bruke så brede kategorier? Det hadde vært tilstrekkelig å vise til at lite tillit til staten som et trekk ved pakistansk kultur. På samme måte virker det underlig at tillit skal kjennetegne norsk kultur. For det første er det en påstand som reduserer tillit som fenomen. For det andre finnes det andre stater om også er kjennetegnet av tillit, uten at de er norske av den grunn.

Det som også underspilles er at tillitsbegrepet lenge har vært gjenstand for kulturkamp. Kampen om forståelsen av tillit som sosialt fenomen har først og fremst stått mellom økonomisk orienterte forskere og sosiologisk orienterte forskere. Ytterpunktene består i de som hevder at tillit er et fenomen som bunner i egeninteresse på den ene siden, og de som mener at tillit først og fremst er et moralsk fenomen. Disse posisjonene tilsvarer og kan brukes i kjente konfliktlinjer mellom høyre- og venstresiden i politikken, selv om de ikke blir uttalt eksplisitt.  I den mer faglige dragkampen om tillitbegrepet er de fleste enige om at både egeninteresser og moral er viktige ingredienser i tillit som samfunnsfenomen. Det finnes både mellomposisjoner og krav fra mange leire om at deres forståelse av sosiale fenomener skal gjelde.

Tillit som samfunnsfenomen ble for alvor satt på den samfunnsvitenskapelige dagsorden etter murens fall. Amerikanerne Robert Putnam og Francis Fukuyama skrev begge banebrytende bøker som viste til betydningen av tillitrelasjoner i befolkningen, og hvordan tillit spiller inn på så vel produktivitet, effektiv styring og gode liv for borgerne. De satte i gang det som nå er en hel forskningstradisjon.

En mindre politisert fremstilling av tillit, som for eksempel den levert av Dag Wollebæk, peker på andre utfordringer for det norske samfunnet enn det kulturkjemperne fremhever. Jeg vil i det følgende først fremheve noen andre aspekter ved tillit som sosialt fenomen før jeg peker på flere typer trusler mot tilliten i det norske samfunnet.

Tillit er en litt mystisk egenskap i en befolkning, fordi den på mange måter forutsetter selg selv. Tillit krever at noen viser tillit, og det å vise tillit innebærer at man gjør seg sårbar for tap. Hvis man ikke blir skuffet kan man gjenta vågestykket, og etter hvert kan man håpe at det fester seg en norm som bidrar til at å vise sårbarhet oppfattes som mindre risikabelt. Slik kan tillit bli mer alminnelig i en gruppe. Tillit er en sårbar egenskap som lett kan undergraves. Det skal lite til for å bryte voksende tillitsirkler. Ett enkelt svik kan sette den som opplever det tilbake til forsiktig innesluttethet.

I Norge lever vi en så trygg tillitskultur at vi ikke tenker over det. Men de som opplever vold fra fremmede forteller av og til at de blir redde for å gå ut. Glemt blir de 10 000-vis av erfaringer med at fremmede ikke vil oss noe vondt. Frykten for den ene blir helt lammende og blir for oss andre en påminnelse om at offentlige rom faktisk er et fellesgode som forutsetter at vi alle avholder oss fra å utnytte andre menneskers sårbarhet.

Tillit er et kulturprodukt på den måten at den må voktes varsomt. Den tar tid å etablere, og det krever at man utsetter muligheter for å utnytte dens potensiale. Tillit er en gjenvinnbar ressurs. Men den kan også tømmes. Man kan for eksempel kapitalisere på tillitrelasjoner, utnytte sårbarheten slik at man trekker seg tilbake. I næringslivet nyter for eksempel alle av at man betaler regningene sine (og det til tiden). Det betyr at man kan sende leveranser før man har mottatt betaling. Slik glir de økonomiske transaksjoner mer effektivt. Men om mange nok starter firmaer, legger inn bestillinger og stikker av med varene, vil de seriøse aktørene etter hvert nøle med å sende ut leveranser, og de vil bruke mer tid på å kontrollere de de handler med. Dette innebærer i begge tilfeller effektivitetstap.

Spørsmålet er da hva som ligger til grunn for at det vokser fram tillitkulturer generelt, og i Norge spesielt. Dette er spørsmål som er mye viktigere enn en kulturdebatt i avisspaltene.

Vinje har rett i å anføre flere forhold som underbygger tillit i befolkninger. Egeninteresse og oppdagelsesrisiko er opplagt viktig. Og særlig hvis folk har anledning til å tenke langsiktig, vil de kunne ta den vurderingen at de kan tjene på å vise tillit selv. Fattigdom kan imidlertid være ødeleggende. Man bør ha et visst minimum av ressurser for å kunne forventes å vise tillit. Dette har jeg selv studert på nært hold blant ekstremt fattige mennesker. Det er også selvinnlysende, fattige mennesker bruker opp sine relasjonelle forbindelser og slike grupper preges lett av atomisering. Slik er det i miljøet av gatenarkomane som jeg tok for meg for mer enn ti år siden.

Alle mennesker lever også i en normativ og en politisk kontekst. Selv gatenarkomane forholder seg til en form for rettshåndhevelse, om enn staten ikke har samme betydning for dem som for oss streitinger. Vi andre har en tillit til staten helt uten sidestykke, både historisk og geografisk sett. Vi antar for det første at staten, og de som utøver dens funksjoner opptrer upartisk og på fellesskapets vegne. Vi tror, selv etter 22/7, at politiet stort sett gjør en god jobb. Denne forestillingen gjør oss friere, i den forstand at vi drister oss til å vise oss sårbare og vise mer tillit. Det samme gjelder tilliten til de vi omgir oss med som vi ikke kjenner personlig. Den normative konteksten er det vanskeligere å fange inn presist. Mange har påpekt et sammenfall med reformerte samfunn, pietisme og tillitkulturer.

Det er som kulturkjemperne påpeker, interessante forskjeller mellom land og deres måte å produsere tillitrelasjoner. Fukuyama var tidlig ute med en bok der har tok for seg forskjeller mellom Kina, Japan, Korea, USA, Italia, Tyskland, Frankrike, Russland og Sverige. Det som synes viktig er at det tidlig har oppstått institusjoner som la til rette for samhandling mellom fremmede og at det ble etablert offentlige rom. Folk som leser aviser er mer tillitsfulle enn andre, og upersonlig kreditt er viktig. Muligheten for adopsjon var viktig i Japan, mens man i Kina ikke åpnet for å slippe fremmede inn i familiebedriften. Merk at Japan er et tillitsamfunn i Fukuyamas fremstilling, og er det noe de ikke er, så er det protestanter. En annen statsviter, Putnam skrev en rekke bøker der han særlig demonstrerte betydningen av felles møteplasser utenfor familier (hans materiale er hentet fra Italia og USA).

Men som han også sier i den berømte boken «Bowling Alone» fra år 2000, at årsaksretningene på dette feltet er som en tallerken «godt blandet spagetti». Verden er ikke der enda, at vi kan si definitivt hva som skaper tillit, og hva som ikke gjør det. Snarere er det som Fukuyama oppsummerer, ingen trylleformel, man er nødt til å presentere lokale forklaringer. Men vi leder klart på Pakistan, det er det ingen tvil om.

Hva skjedde i Norge? Det hevdes ofte at nordmennene hadde noe med seg til USA, siden innbyggerne i Dakota skårer best der. Nå har de jaggu funnet olje der også, så det er kanskje noe god karma med oss. Men de som utvandret gjorde det før mange av de institusjonene vi ellers kunne mistenke ville bidra til høy tillit her: den moderne rettsstaten og velferdsstaten. Dette er tankevekkende. De hadde opplevd oppbygningen av en norsk stat med felles front mot Sverige. Men som Slagstad gjør oppmerksom på, uttalte Grev Wedel Jarlsberg i 1809 at Norge ikke hadde rom folk som tenkte på seg selv som adel. Kan hende er det et fruktbart spor å lete? Og da kan man i samme slengen spørre om den symbolske likheten som var påkrevet i det danske lydriket, og som gjorde det så vanskelig å være adelig, også var grunnlaget for den ellers forhatte Janteloven?
Her er det mange spor og mulige overraskelser kan forventes. Kan hende er kristendommen en viktig faktor i tilblivelseshistorien til det norske tillitssamfunnet. Dette er imidlertid et spørsmål som krever mer enn det noen ideologiske brennende hjerter kan forventes å gi tilfredsstillende svar på. Men de skal ha honnør for å sette spørsmålet på dagsorden.

Hvis vi skal tenke konstruktivt, må vi også forholde oss til hva som er mulig å gjøre noe med på litt kortere sikt. Vi kan blant annet ikke vente på at en reformasjon skal slå inn om 500 år. Et første tips må være å undersøke om det er andre som har stilt spørsmålet tidligere. Og det er det. Forskerne Bo Rothstein, Dietlind Stolle og Marc Hooghe presenterte resultatet av et systematisk arbeid i 2003. De spurte «hva er det som genererer sosial kapital?». De fant følgende fire hovedpunkter:

1. For det første er det viktig å unngå korrupsjon. Mer positivt kreves det at staten behandler borgerne likt og upartisk.
2. For det andre er viktig hvordan velferdsstaten er utformet. Behovsprøvende stater gir dårligere grunnlag for tillitproduksjon enn universalistiske ordninger. Behovsprøvende stater er både mer sårbare for korrupsjon, diskriminering og maktmisbruk. I slike velferdsstater blir krav om upartisk behandling sjelden møtt. Resultatet er ofte systematiske forskjeller i befolkningen.
3. Det tredje forholdet kaller de ”anstendighet”. Med anstendighet siktes det til måten man behandler grupper som ikke tilhører majoriteten eller som på andre måter er marginaliserte. Det er følgelig av betydning for hele samfunnets tillitnivå at staten støtter minoriteter. Men dette gjelder også politisk støtte til at for eksempel kvinner kan delta i samfunnslivet, som ved barnehageordninger og foreldrepermisjon. Når det gjelder minoriteter er det slik hevdes det, at mennesker som ser andre borgere som en av ”deres egne”, lettere tar spranget og gir tillit til mennesker de ikke kjenner.
4. I tillegg hevdes med utgangspunkt i den kjente World Value Survey at tillit over tid samsvarer med variasjoner i ulikhet når det gjelder inntekt. Skandinavia brukes igjen som eksempel. Disse velferdsstatene kjennetegnes av inntektslikhet, kjønnslikhet, garantert høy levestandard, garantert høy materiell og personlig sikkerhet. ulikhet I inntekt hindrer fremvekst av tillit, mens tillit blomstrer i land der myndighetene har innført mer egalitære “programmer”. Dette poenget samsvarer nokså nøyaktig med påstandene til Wilkinson og Pickett i boken «The Spirit Level» som kom for et par år siden og fikk mye omtale.

Hvis man ønsker en ærlig debatt, som en av kulturkjemperne formulerer seg, bør man se nærmere på oppsummeringene til Rothstein, Stolle og Hooghe. I deres perspektiv er det andre trekk ved vår samtid som også kan vekke bekymring.

I Danmark har man for eksempel hatt enda flere innstramminger i velferdsordninger enn vi har hatt, og der er de hardere rammet av finanskrisen. Ved årsskiftet var det etter det vi kan lese i avisene i disse dager 23 000 personer som var alminnelige skattebetalere for litt over et år siden, som mistet retten til arbeidsløshetstrygd. Dette er mennesker som ikke så lett kan utdefineres som late eller «navere». Hva gjør sånne opplevelser med tilliten til staten?

Men man er i Danmark kan man også prøve å finne ut hva det gjør med innvandrerbefolkningen at det er akseptabelt å snakke om dem som problem i brede kategorier. Fører det til at de får styrket eller svekket tillit til staten og sine mer genetisk danske medborgere?

Dette betyr ikke at man skal bagatellisere drosjesvindelen, eller se bort fra det faktum at de involverte hovedsakelig var av pakistansk avstamming. Det betyr at bekymring for tillitsnivået og velferdsstaten krever oppmerksomhet mot et mangfold av trusler, som ikke ensidig følger dagsordenen til en venstreside eller en høyreside i politikken. For de som vil sette seg ordentlig inn i sakene, kan det være et poeng å starte med den nylig utkomne antologien «Tillit i Norge».

Emneord: tillit, innvandring, kultur Av Nicolay B. Johansen
Publisert 28. jan. 2013 13:36 - Sist endra 19. nov. 2020 08:37
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere