Romfolket: Like eller Forskjellige?

En ny sommer er på vei, og det forventes i år at det vil komme enda flere romfolk enn tidligere for å forsøke å skaffe seg noen smuler fra vår velstand. Romfolket er en utfordring så vel politisk som estetisk og moralsk.

De er knyttet til tyverier og tigging, til å presentere seg selv med særlige lidelser. De går i lasete klær og er kjent for å bæsje i buskene. Nylig var en romkvinne dømt for å ha lagt til rette for voldtekt av sin egen datter. Sist sommer ble vi kjent med at toaletter som blir satt opp ble tilgriset, og noen sa at de spiser rotter. Romfolket utfordrer vår estetiske sans ved deres uhygieniske og til dels ekle fremtoninger. De tigger og stjeler og viser fram all sin fattigdom og elendighet på byens åpne plasser. Deres tilstedeværelse utfordrer vår evne til å håndtere plagsomme medmennesker. Politisk utfordrer de rettsstatens prinsipper om likebehandling.

Med velferdsstaten har vi en viss beredskap for å håndtere fattige mennesker. Fattigdom er ikke utelukkende stigmatiserende, det kan utløse rettigheter og forskjellige former for assistanse. Det som gjør situasjonen med romfolket spesiell her i Norge, er at det kan synes som om mange av dem ikke nyttiggjør seg den hjelpen de blir tilbudt. Og kan de ikke da takke seg selv for elendigheten sin? Moral og estetikk smelter sammen, moralsk forkastelighet glir over i sansemessig motbydelighet.

Den politiske utfordringen ligger i at vi aldri kan slutte å behandle dem som folk. Ett spørsmål som reiser seg i den sammenhengen er «hvem er «vi». Inkluderer det skattebetalere, etniske nordmenn, folk med norsk statsborgerskap, europeere eller tar man et kosmopolitisk utgangspunkt? Hvis ikke alle kan være med, hvordan kan vi si at dagens politikk og holdninger skiller seg fra eller kompenserer for tidligere tiders overgrep mot bestemte folkegrupper? Resultatene blir veldig forskjellige ettersom man varierer svarene.

Folk er folk, som også organisasjonen heter, uansett om folk lukter og stjeler. Og folk skal behandles likt, og enkeltindiver kan ikke tas til inntekt for gruppens helhet. Dette er grunnleggende prinsipper for vår samfunnsformasjon. Hver enkelt må behandles ut fra hva vedkommende kan sies å ha gjort selv. Politisk er det utfordrende at (i det minste deler av) romfolket (ser ut til å) fortsette med en blanding av parasittisk livsstil, lovbrudd og dårlig hygiene.

Den som kommer opp med et godt forslag på hvordan vi som nasjon bør håndtere romfolket kan vente seg mye takk fra mange hold. I søken etter de gode forslagene er det bare ett sikkert holdepunkt: å tviholde på de grunnleggende prinsippene om likebehandling.

Det er tilfeller der disse prinsippene ikke gjøres tydelig, som gjør undertegnede, og kanskje andre, usikker.
Romfolket kommer med sin fattigdom, og gjør som andre fattigfolk, de bruker offentlige rom til gjøremål som vi andre har private steder til. I tillegg stiller de seg opp og tigger om pengene våre på gater og torg. Som man kunne vente, ble det upopulært blant dem som sto der fra før. Anlov Mathiesen, redaktør for magasinet =Oslo, gir under overskriften «Det uverdige ordskiftet» sine selgere en stemme i sakens anledning. Han uttrykker seg imidlertid uklart i forhold til de omtalte prinsipper. 

Mathiesen setter sammen et resonnement omtrent som følger:
- Folk er Folk er uegnet som talspersoner og støttespillere for Romfolk.
- Folk er Folk setter fattige grupper opp mot hverandre ved å produsere et konkurrerende tidsskrift til =Oslo.
- Romfolks tilstedevære er «ren menneskehandel».
- Romfolk tilhører en «vesentlig annerledes kultur».
- Man er ikke rasist om man sier dette.

Selv om teksten er uttrykkelig adressert til/mot organisasjonen Folk er Folk, gjenstår likefult spørsmålet om hvorfor det er viktig å snakke om romfolk som en spesiell kultur og at tiggerne forbindes med menneskehandel. Er ikke dette forhold som legger til rette for forskjellsbehandling?
I det følgende skal jeg ta for meg kronikken til Mathiesen og dets enkelheter. Først skal jeg se på retorikken og det påfallende fraværet av referanser. Det neste spørsmålet handler om merkelapper som forgifter offentlig samtale. Dernest ser jeg på spørsmålet om kultur, for så å se på bruken av «menneskehandel».

 

Et verdig ordskifte?
Mathiesen hevder i grove trekk at den organisasjonen som jobber for romfolket, eller romanifolket som han skriver, ikke tjener deres interesser, men snarere deres «egen» sak.  Innlegget er et voldsomt oppgjør med organisasjonen «Folk er Folk». La gå at han blander "rom" og "romani". Dette er to ulike minoritetsgrupper som sammen med tre andre har status som nasjonal minoritet i Norge. Å blande sammen disse gruppene styrker likevel ikke Mathiesens troverdighet som romfolkets egentlige våpendrager. Det første problemet er at vi ikke blir gjort ordentlig kjent med hva det er denne organisasjonen har gjort galt.

Vi får vite at det er vanskelig å diskutere situasjonen omkring romfolk. Debatten er polarisert sier Mathiesen, mellom fremmedfiendtlighet og romantisering, mellom de som går inn for deportasjon og de som heller vil bortforklare. Folk er Folk er åpenbart blant de som vil bortforklare, men Mathiesen verken sier dette eller viser til at dette er tilfelle.

Enda verre, må vi anta, er at de bidrar til å (ytterligere) polarisere debatten, ved stadig å karakterisere deres meningsmotstandere som rasister. Det er mange ting man ikke kan si. «At romanifolket ikke bare er søte, uskyldige fattige i nød? Rasisme. At dette er den rene menneskehandel? Rasisme.»  Det fremgår av sammenhengen at Folk er Folk beskyldes for slike utsagn, men vi blir ikke presentert for eksempler eller henvisninger. I tillegg har Folk er Folk gjennomført noen aksjoner, som Mathiesen mener er problematiske. Men i stedet for å presentere det problematiske ved aksjonene, slik han ser det, får vi vite at han opplever dem som «kvalmende», «lukter vondt» og at Folk er Folk opptrer «ufint». (Disse estetiske bedømmelsene rammer ikke bare Folk er Folk, de gjelder også forskere som «bagatelliserer».) 

Ytterligere har Folk er Folk begått en mer konkret forferdelighet, nemlig å lage en konkurrent til =Oslo. Her får vi i det minste vite hva som er galt.

Mathiesen etterlyser en mer «voksen debatt». Det gjør han med et karakterdrap på den eneste organisasjonen som taler romfolket sin sak, uten andre begrunnelser enn forfatterens eget sansemessige ubehag.

 

Rasisme, kultur og debattform
Det å kalle noen for rasist på sviktende grunnlag er retorisk giftig. Det stiller den stemplede i et moralsk selskap der ingen hører hjemme og ødelegger enhver samtale. Ved å sette et slikt stempel på motparten blir vedkommende detronisert og man kan skåre en kortvarig retorisk gevinst. Problemet er at vedkommendes argumenter ikke blir imøtegått. Vedkommende hadde noe på hjertet, som da må søke andre kanaler.

Å trekke rasismekortet, som Mathiesen sier, er en variant av det som kalles «å hitle» en debatt. Å hitle er knytte den andres posisjon til noe med nazisme. Det kjente resultat er at samtalen opphører. På litt lengre sikt fører hitling til at de som bærer på forbudte synspunkter finner hverandre og ikke bare forsterker deres syn, men også brygger på en selvrettferdig underdogmentalitet. Mye av raseriet til det såkalte facebookhøyre kan forstås som resultat av en slik mekanisme.

Tilsvarende virkemidler for å vinne og samtidig ødelegge debatter finnes i flere varianter. Motsatt vei i det politiske landskapet kan man kalle meningsmotstandere for «politisk korrekte» eller som jeg ble en gang jeg uttalte meg mot forbud mot tigging: «snillist». Argumentet blir tilsidesatt fordi man blir pådyttet en ideologi og et bestemt sinnelag.

Selv om ikke Mathiesen gir noen referanser på at debatten om romfolk er hitlet, er det langt fra usannsynlig at dette har skjedd. Hitling forekommer i alle former for meningsutvekslinger, vi har også debattredaktører i de største avisene som rundhåndet deler ut rasismeanklager. Det er likevel en ting som undrer meg. Blant de som står i faresonen for å oppleve at motparten «trekker rasismekortet», virker det noen ganger som om de nærmest prøver å framprovosere det. Slike mistanker kunne de unngått med enkle virkemidler som å uttrykke seg mer ydmykt i forhold til et vanskelig felt. I stedet uttaler man seg bastant, nærmest trassig og entydig.

Mathiesens innlegg er ikke av det mest bastante slaget, men han kunne vært mer forsiktig i sin omtale av romfolket. Han sier at en «mer moden tilnærming krever erkjennelse av at det har å gjøre med en «grunnleggende annerledes kultur».

Mathiesen er selvsagt ikke rasist, ikke på noen som helst måte. Rasisme er en ideologi som knytter menneskelig verdighet til rasemessig tilhørighet. Det er en teori om menneskeslekten som legitimerer forskjellig behandling langs skillelinjer av hudfarge og andre rasemessige kjennetegn. Rasismen opprettholdt skjev fordeling av ressurser med henvisning til egenskaper iboende i det enkelte mennesket. Men det finnes også andre måter å legitimere forskjellsbehandling. En av dem innebærer at man identifiserer mennesker med bestemte kulturer («kulturisme»?).

«Kultur» er ikke en like fast egenskap som rase, den er mer foranderlig over tid. Kulturer er foranderlige og mennesker som beveger seg fra omgivelser av en sosial type til en annen, preges nokså raskt av de nye samværsformer og den nye verdensanskuelse («kosmologi» hos Durkheim). Men hvor fort? Kultur behøver ikke defineres, fastheten behøver ikke omtales, den kan man velge som det passer.

Mathiesen har selvsagt rett i at det er mye som er annerledes med romfolk sammenlignet med de fleste nordmenn. Men han sier ikke hvordan dette skal forstås, eller hvilke konsekvenser det bør få. Han har selvsagt helt rett i at det er noe spesielt med deres kultur som gjør dem annerledes, selv om man også kunne lagt vekt på ting som er likt. Men om han virkelig var så opptatt av å bli ikke bli kalt rasist, kunne han uttrykt seg tydeligere i henhold til hvilken betydning han tillegger disse forskjellene.

Han kunne for eksempel skrevet at dette er forskjeller som utfordrer rettsstaten, fordi vi ønsker å regulere deres virksomhet men uten å lage lover som bare er beregnet på etnisk definerte mennesker. Er det for mye å be om, at den enkelte er litt følsomme for at kulturisme også kan brukes til å legitimere forskjellsbehandling.

 

Mennskehandel
Et av Mathiesen store irritasjonsmomenter er forskere og andre som «bagatelliserer» betydningen av menneskehandel. Jeg er imidlertid usikker på hva han mener med dette uttrykket. Handel med mennesker kjenner vi fra slavetiden. Da ble det vi i dag omtaler som medmennesker solgt og brukt som gjenstander. De hadde ingen vilje som skulle føyes, de kunne drepes og ødelegges som ting. De menneskene vi ser på gaten i Norge store byer, er etter alt å dømme kommet hit etter eget ønske, eller familieoverhodets ønske. Det som kalles menneskehandel i forbindelse med tiggere, romfolk generelt og eller prostitusjon, handler i stor grad om nettverk av handelsforbindelser. Smuglere tilbyr tjenester, en kanskje sikker reise til et annet land. Vedkommende tar i mot betaling, noen ganger på kreditt. Det gis ingen garantier, heller ikke om komfort under reisen. Dette er kontrakter som inngås uten statens beskyttelse, slik vi er vant til. Men de reisende, bokstavelig talt, er innforstått med premissene og tar sjansene.

Mathiesen latterliggjør en forskningsrapport fra Kirkens Bymisjon. Der har de intervjuet 40 tiggere, og ingen snakker om bakmenn, sier han hånlig. Han antyder altså at man ikke kunne forvente at tiggerne skulle gi «navn og adresse» på menneskehandlerne. Men handler ikke dette om man snakker om forskjellige ting eller legger forskjellig innhold i begrepet?

Personlig har jeg verken kjennskap til forskning om menneskehandel eller egne erfaringer med romfolk. Men jeg har et visst kjennskap til litteraturen/forskningen om organisert kriminalitet på andre områder. For det første har det vært velkjent i lang tid, at det vi kaller organisert kriminalitet ikke består av stabile strukturer av mennesker, den er altså ikke organisert i byråkratisk forstand, slik vi kjenner det fra mafiabegrepet og filmer om slike. Senest i forbindelse med den norske hasj-smugleren som ble drept i en politiaksjon i Danmark, kom det fram at han var med i en virksomhet som gjorde en «jobb» for noen andre. Han var altså ikke øverst eller nederst, eller et annet sted i en organisasjon, men en del av en mindre forretningsvirksomhet, på den gale siden av loven. Per Ole Johansen løftet fram dette poenget i boken Nettverk i Gråsonen (1996).

Det samme finner vi i spørsmålet om «trafficking», handel med kvinner og prostitusjon. På dette feltet vet vi at det foregår slavehandel i begrepets tradisjonelle betydning. Samtidig brukes betegnelser som menneskehandel også om tilsvarende forbindelser som for romfolket. Svært mange av de jentene som selger sex på gata betaler smuglere og andre tvilsomme forbindelser for hjelp og assistanse i deres omreisende prostitusjonsvirksomhet.

Å si dette, handler ikke om å bagatellisere menneskehandel. Det handler om å utfordre en uuttalt men velkjent logikk på kriminalpolitikkens område. De som vil innføre restriktive tiltak, skaper et bilde av et offer for hensynsløse bakmenn, som trenger sympati og støtte. I solidaritet med offeret foreslås det tiltak som i realiteten går utover offeret, men som er begrunnet i å skulle få tak i bakmennene. Dette har vi sett på narkofeltet, vi ser det i strategiene mot utenlandske prostituerte og ikke minst i kampen mot tiggerondet: en underlig plassering av de som utgjør problemer som ofre, som i neste omgang legitimerer tiltak for å begrense deres aktivitet. 

Et annet sted skriver Mathiesen om at opererer i «flokk». Det brukes ofte mot de utenlandske tiggerne at de opererer i grupper. Men er det dette Mathiesen sikter til når han snakker om menneskehandel? Det er et tilbakevendende med like fullt underlig fenomen, at fattige mennesker avkreves å arbeide på egenhånd uten å samarbeide. Undertegnede har tidligere omtalt denne logikken på dette nettstedet. Det foregår helt sikkert også støtende og til dels ulovlige former for pressmidler internt i de mer klanslignende sosiale samhandlingsformer vi kjenner blant romfolk.

Men hva er poenget med å si dette? Vi får vite at romfolk er en del av noe med menneskehandel og at de opptrer i flokk. Men hva så? Men det er ikke opplagt at dette gir grunnlag for at gruppen som helhet skal utsettes for særbehandling.

 

Konkurranse
Mathiesen avslutter med det som må antas å være den bakenforliggende grunnen til at han skriver sitt innlegg, når han tar for seg den nye konkurransesituasjonen mellom selgerne av hans blad og de nye tiggerne. Han er særlig oppbragt over at Folk er Folk utstyrte dem med et «magasin», som han selv setter i anførselstegn. Anførselstegnene skal antageligvis vise til at det bladet de selger er av atskilling dårligere kvalitet, både når det gjelder layout og redaksjonelt innhold.

Mathiesen hevder at den nye konkurransesituasjonen er en måte å sette fattige grupper opp mot hverandre. Romfolket hadde «et hav av muligheter» men valgte altså å gjenta suksessen til =Oslo. Det er veldig uklart for meg som leser hvilket hav det her er snakk om. Tigging har i alle år fremstått som en siste mulighet for å skaffe inntekter og uttrykker vel mer avmakt enn en av mange handlingsvalg?  Men altså: «I et hav av muligheter valgte de å skape en konkurransesituasjon mellom fattige.» Dermed eskalerte konflikten til ikke bare å handle om tiggerplasser men «arbeidsplasser». Og det var en situasjon de aktivt valgte.

Det fremstår som klart at Mathiesen er oppbragt over at Romfolket har overtatt markedsandeler i gatebildet. Alle trådene i innlegget samler seg om dette: han beskytter seg mot anklager om rasisme ved å detronisere Folk er Folk, samtidig som han antyder at det er noe annerledes med tiggerne som gjør at de ikke på samme måte fortjener de markedsandelene de har skaffet seg (de er vesentlig annerledes og opptrer i flokk).

Her spørs det imidlertid om Mathiesen har glemt, eller kanskje aldri tenkt over en sak: Da selgerne av =Oslo inntok gatehjørner og offentlige steder, var det faktisk noen som sto der før dem. De (for det meste) norske tiggerne hadde gradvis dukket opp i bybildet over en viss tid. Da vi fikk en norsk variant av «The Big Issue» i =Oslo, var dette et tilbud til disse tiggerne, om å tilby noe, ikke bare be om noe. Mathisen omtaler dette som at de fikk dette som «arbeidsplass». Men, for det første, det er ikke full overlapp mellom tiggerne og selgerne. Tigging er en lavterskel måte å skaffe seg penger. Det krever ikke mer enn at man stiller seg opp (så fremt man ikke blir jaget av andre i samme ærend). Å selge et magasin krever et visst funksjonsnivå. Man må skaffe midler til å kjøpe bladene på sentralen til =Oslo, og man må administrere de pengene man får inn slik at man har penger til å kjøpe nye. Dette er ikke et avansert funksjonsnivå, men det er høyere enn det de mest utslåtte gatefolk kan klare. Og dermed, for det andre, har selgerne faktisk fortrengt en del av de som allerede sto der. De mest utslåtte.

Greia med offentlige steder, er at de er offentlige. De er tilgjengelige for alle, om de er unge eller gamle, damer eller menn, norske eller utenlandske. Selgerne av =Oslo har ingen suveren rett eller noe moralsk forrang til offentlige rom.

I denne sammenhengen er det også grunn til å stille spørsmålet tilbake til Mathiesen: hvorfor kan ikke romfolk få selge =Oslo?

 

Trådene løper sammen
Grunnen til å skrive denne lange teksten er den usikkerhet Mathiesen etterlater. Hver for seg skurrer det med alle de omtalte momentene. Han fremhever betydningen av menneskehandel. Men hva vil han med det?

Mathiesen er selvsagt ikke rasist, men vil han forskjellsbehandle Romfolk? Det fremgår ikke tydelig fra hans tekst. Han vil at Folk er Folk skal nedlegges, og han ønsker at monopolisere =Oslo. Selgerne av =Oslo skal ikke ha konkurranse. Men hvordan skal det la seg ordne, uten at romfolk blir behandlet annerledes enn andre? Hvorfor kan ikke Romfolk ha status som selgere i offentlig rom, på samme måte som andre «folk»?  Han tilbyr også argumenter for slik forskjellsbehandling, de er «vesentlig annerledes» og «opptrer i flokk». Men han sier det ikke.

Mathiesen vinkler innlegget sitt som et angrep på Folk er Folk. De «gagner ikke romfolk, men seg selv» slår han fast, uten begrunnelse. Han prøver å presse ut en konkurrent med halvkvedede argumenter og tvilsom retorikk basert på egne følelser (kvalme). Samtidig legger han til rette for forskjellsbehandling av romfolk. I en annen verden, der ingen ville truet med å kalle ham rasist, ville han da foreslått en eller annen form for forskjellsbehandling?

Det største problemet med innlegget til Mathisen er den helhet de halvt formulerte kritikkpunkter og den detroniserende retorikken til sammen utgjør. Helheten etterlater en usikkerhet ved hvorvidt han fortsatt innehar de rettsstatlige ryggmargsreflekser omkring at folk faktisk er folk, og skal behandles som folk.

 

Emneord: romfolk diskriminering rasisme tigging Av Nicolay B. Johansen
Publisert 8. mars 2013 15:55 - Sist endra 12. mars 2013 11:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere