Urbane Nomader

Mens alle snakker om tiggere, gateselgere og romfolk, kan det være en idé å reflektere litt over de grunnleggende vilkårene for folk som lever på gata i de store byene.

Bostedsløse rusbrukere kan på mange måter kalles ”urbane nomader”. Hver eneste dag må de jobbe for få oppfylt basale behov som vi andre tar for gitt. Spørsmål som hvor man skal sove, hvor man skal spise, hvor man kan vaske klær og hvordan man kan ordne seg for å føle seg trygg om natta, er noe mange bostedsløse må tenke på i løpet av dagen. Dette er ikke ny kunnskap. Alle som har gått en tur i Oslo eller andre større byer har sett bostedsløse rusbrukere leve sine liv i det offentlige rom. I visse tilfeller kan det se ut som om de bærer rundt på et slags synlig kaos.  Det interessante og fascinerende for oss utenforstående er at dersom man ser litt nærmere på kaoset, så er det ikke så rotete som det kan se ut til ved første øyekast. Når man mister bolig og dermed et fast holdepunkt i samfunnet, må man finne seg nye måter å klare seg på. Overlevelsesmetoder som er rasjonelle innenfor de gitte rammene.

En av de rammene bostedsløse personer i stor grad må forholde seg til er at de fleste av handlingene deres er kriminaliserte. De lever et liv som ligner en nomadetilværelse. Ikke bare er deres bosituasjon slik at de ofte må flytte fra sted til sted, men deres dager er også preget av oppbrudd og vandring. Mye av tiden deres går med på å skaffe penger til å supportere et forbruk av illegale rusmidler. Å være avhengig av illegale stoffer medfører i seg selv et liv i bevegelse, da det konstant er fare for å bli tatt av politiet med stoffet på seg, og dermed miste det eller eventuelt risikere arrestasjon. Politiet er alltid på jakt etter kjenninger, og kjenningene er alltid på flukt fra politiet (Finstad 2000). Å leve et liv i det offentlige rom medfører også en del ulovligheter i seg selv. Det offentlige rom er sterkt kontrollert for de som bruker det feil. De som bruker det riktig, det vil si til å komme seg fra A til B, parken til rekreasjon og fortauet til å gå på, merker lite til kontrollen. Men dersom du bruker togstasjonen til å ta kveldsstellet og handlegaten til å grille pølser, vil du raskt bli oppdaget og bedt om å gå. Bostedsløse personer som på grunn av deres bosituasjon tilbringer store deler av døgnet i det offentlige rom merker kontrollen tydeligere enn andre. De er stigmatiserte og bærer sitt stigma slik at de raskt blir gjenkjent og avvist. Steder som før var offentlige er nå gjort om til private eller kvasi-offentlige steder, og her er bostedsløse personer ikke velkommen (Sahlin 2001). Et eksempel er det økende antall fortauscaféer som opptar det offentlige rom, men som ikke er åpne for andre enn betalende kunder.

For å klare seg i jungelen av begrensninger og restriksjoner handler bostedsløse personer annerledes enn de kanskje ville ha gjort dersom de hadde en fast bolig. Det skaper en egen rasjonalitet i deres livsvalg som kan sammenfattes under overskriftene »høstingsøkonomi» og «sirkulær tidshorisont».


Høsting i byen

På grunn av mangel på oppbevaringsplass blir bostedsløse rusbrukere nødt til å omsette tilegnede ressurser relativt fort. De kan ikke som oss andre samle og oppbevare gjenstander som til dels har en materiell verdi, men også ofte en affeksjonsverdi. Et bilde som har vært brukt på deres måte å klare hverdagen på er at de høster i byen (Sørhaug 1996). Tilgangen de har på ressurser er typisk ikke så stor, men når de får tak i noe som kan omsettes i penger, er de nødt til å gjøre det raskt. Det er to grunner til det. Den ene grunnen er at de ikke har noe sted å oppbevare verdisaker. I midlertidige botilbud er det ofte restriksjoner på hvor mye beboerne får lov til å oppbevare av ting på rommene. Det betyr at de enten må bære alt med seg, eller bruke andre oppbevaringsalternativer slik som oppbevaringsbokser eller andre offentlige muligheter. Den andre grunnen er mer knyttet til punktet over, nemlig at bostedsløse rusbrukere ofte er i politiets søkelys. Det er langt fra alle i denne gruppen som livnærer seg av kriminalitet, men de som gjør er avhengig av å omsette tyvegods og lignende så fort som mulig. Å oppbevare det betyr økt risiko for å bli tatt (Sørhaug 1996). Prinsippet er det samme for personer som lever av mer legal virksomhet slik som salg av gateaviser. Det gjelder å få en rask omsetning, hvis ikke må man bære dem med seg hvilket i sin tur betyr økt risiko for å miste dem eller få dem stjålet. Når ressursene så er omsatt i penger, gjelder det igjen å kvitte seg med dem så raskt som mulig. Å gå rundt med dem på seg øker risikoen for å bli ranet eller å miste dem (Doorn 2000).

Høsting i byen krever at man er en del av en økonomi som opererer på samme måte. I og med at mange bostedsløse personer er i samme situasjon, og derfor oppholder seg i de samme midlertidige botilbudene, er dette ikke noe stort problem. Her bor det stort sett kun personer som opererer innenfor samme økonomi. Høstning i byen krever mobilitet og fleksibilitet, noe bostedsløse rusbrukere i hovedsak er som følge av deres midlertidige bosituasjon. Å være en aktør innenfor høstningsøkonomien bidrar således til ”nomadelivet”.
 

Sirkulær tidshorisont

Høstningsøkonomien oppfordrer ikke til langsiktig planlegging (Sørhaug 1996). Det gjør heller ikke nomadetilværelsen. Tilpassningen til et liv uten bolig kan medføre en overgang fra en lineær tidsforståelse til en mer sirkulær forståelse av tid (Doorn 2010). Bostedsløse rusbrukere jeg har vært i kontakt med sier at de i stor grad lever fra hånd til munn. De har håp og drømmer for framtiden, men de forholder seg stort sett kun til kortsiktige planer, ofte planlegges det ikke lenger enn til neste dag. Mye av grunnen til det, er at de lever et uforutsigbart liv der fleksibilitet og mobilitet er egenskaper som kreves for å klare seg uten bolig. Mange jeg har snakket med har opplevd å bli kastet ut på dagen, plutselig å stå på bar bakke uten noen eiendeler er ikke en uvanlig situasjon for bostedsløse rusbrukere. Paradoksalt nok så er de så opptatt med å oppfylle basale behov som mat, søvn og trygghet at de ikke makter å ta tak i de problemene som forårsaker deres dårlige bosituasjon. Den sirkulære tidshorisonten binder bostedsløse rusbrukere enda sterkere til et miljø av andre som tenker på samme måte. I møtet med storsamfunnet kommer de ofte til kort da man her har en lineær tidshorisont. På den måten fanges bostedsløse rusbrukere i en ond sirkel der de tilpasser seg et liv uten bolig, og med det øker avstanden til storsamfunnet.

Kunnskapen om hvordan bostedsløse personers livsstil gir mening innenfor de rammene de lever under er viktig og nyttig kunnskap. I Norge ønsker vi å ha et inkluderende samfunn der det er plass til alle, men det betyr også at vi må ta hensyn til dem som ikke kan utøve privatlivet sitt hjemme. Når vi setter deres handlinger inn i en kontekst som tar hensyn til deres boligsituasjon, så blir de kanskje ikke meningsløse og irrasjonelle likevel, men gir i stedet mening. Hvis man analyserer den tilsynelatende destruktive atferden som mang en hjelpearbeider har sukket over inn i dette perspektivet, vil vi kanskje kunne hjelpe en gruppe som mange har gitt opp.
 

Referanser

Doorn, Lia Van (2000), ”From begging to dealing. The stock of income strategies of the homeless”. Focaal, 36: 31-49.
Doorn, Lia Van (2010), “Perception of Time and Space of (Formerly) Homeless People. Journal of Human Behaviour in the Social Environment 20(2): 218-238.
Finstad, Liv (2000), Politiblikket. Oslo: Pax Forlag A/S.
Flåto, Maja & Katja Johannessen (2010), “Economic Strategies among Long-Term Homeless People: The Concept of Harvesting Economy. European Journal of Homelessness 4: 89-113.
Johannessen, Katja (2012), “Bostedsløshet som livsstil”. I Berit Nordahl (red.) Boligmarked og boligpolitikk (233-252). Trondheim: Akademika Forlag.
Sahlin, Ingrid (2001), ”Gränskontroll och disciplin som två kontrollstrategier”. Materialisten, 1/2: 119- 139.
Sørhaug, Tian (1996), ”Teori og metode”. Fornuftens fantasier. Oslo: Universitetsforlaget.

Emneord: Bostedsløse høstingsøkonomi nomade nomadetilværelse kriminalisering Av Katja H. Johannessen, forsker, Norsk institutt for by- og regionforskning
Publisert 14. mai 2013 13:42 - Sist endra 14. mai 2013 13:49
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere