Politiets møte med tilreisende roma

Møter mellom politi og tilreisende roma er mer sammensatt enn man kan få inntrykk av når man leser avisene. Når man snakker med politifolk om dette kommer det også fram at de kan være ambivalente til å kontrollere denne gruppen.

Av Hanna Mari Hauan

Hjemløs sigøynerkvinne fra Romania med plakat og hund på Piazza della Marranella i Roma 2004 (fra wikipedia.no).

Tilreisende roma, det mange omtaler som ”romfolk”, har blitt møtt med stadig flere kontrolltiltak fra det norske samfunnet. I min masteravhandling, levert våren 2014, så jeg på deres møte med politiet og hjelpeorganisasjoner i Oslo. Jeg ønsket å undersøke hvordan de forskjellige partene opplever dette møtet.

I dette innlegget skal jeg si litt om noen av erfaringene til fire politibetjenter jeg har intervjuet, som forteller om sine møter med tilreisende roma. Grunnen til at jeg har valgt å skrive om dette er at politiets rolle, slik jeg ser det, blir veldig ensidig fremstilt i debatten rundt tilreisende roma. Det er aldri de operative politibetjentene, de som er ute og jobber med dette på daglig basis, som forteller hvordan de opplever situasjonen, det er stort sett politimestre og andre lederskikkelser som uttaler seg. Dette er ikke et innlegg som tar til orde for eller i mot et tiggerforbud. Det er ikke en påstand om at et perspektiv er viktigere eller mer interessant enn et annet. Det er heller et forsøk på å formidle noen av erfaringene og utfordringene politibetjentene møter i sitt arbeid. På den måten håper jeg å kunne nyansere fremstillingen av  politiets rolle og samtidig vise noe av kompleksiteten i møtet mellom kontrollapparatet i det norske samfunnet og fattige utlendinger.

Innlegget er basert på intervjuer gjort i forbindelse med arbeidet med masteroppgaven. Når det gjelder datainnsamling har jeg, i tillegg til å jobbe som frivillig på et tilbud Frelsesarmeen har for tilreisende roma og andre fattige utlendinger, hatt 19 intervjuer. Syv har vært med personer fra ulike hjelpeorganisasjoner, blant annet Røde Kors, Kirkens Bymisjon og Folk er Folk. Åtte av intervjuene har vært med tilreisende roma som livnærer seg ved å tigge, samle flasker og gjøre andre former for ”gatearbeid”. I disse intervjuene brukte jeg tolk. Jeg har hatt fire intervjuer med ordenspoliti fra to forskjellige stasjoner i Oslo. Jeg har kun intervjuet fire, og det er derfor viktig å understreke at jeg ikke forsøker å generalisere eller gi et helhetlig bilde, hverken av politiet som etat eller av de enkelte politibetjentene.

Mange tilreisende roma har et tosidig forhold il politiet. De fleste føler seg til en viss grad beskyttet, særlig på dagtid når de er ute og tigger. Mange opplever politiets nærvær som betryggende, spesielt i forhold til rusbrukere og andre gatefolk de opplever som truende. På kvelden og natta derimot, er det flere som sier de opplever politiet som plagsomme og brutale, spesielt i forbindelse med oppholdssteder og soving. De føler seg jaget. Flere opplever politiet i Oslo som mer plagsomme enn politiet i andre land. Hvordan kan det ha seg? Det ser ut til å ha sammenheng med høy grad av bortvisninger og vekking om natta, som igjen henger sammen med en nærmest total mangel på steder der tilreisende roma har mulighet til å være i fred.

Campingforbud

Det at mange tilreisende roma trekker frem oppholdssteder og soving som problematisk henger sammen med forbudet mot å overnatte på offentlig sted i Oslo sentrum (Politivedtekt for Oslo Politidistrikt, § 2-1). Ingen av de jeg har intervjuet har fast bopel og dermed blir de nødt til å sove i parker eller andre steder de finner i byen. Campingforbudet gjør at politiet kan bortvise og eventuelt bøtelegge (ved brudd på politiets pålegg) folk som sover på offentlige steder i byen. I juni 2013 ble campingforbudet ytterligere presisert. Johansen (2014) omtaler presiseringen av campingforbudet som en reserveløsning for Oslo bystyre fordi de tapte en annen kamp, nemlig kampen om å gjeninnføre tiggerforbudet.  Med andre ord, fordi man ikke kunne forby tiggingen forbyr man aktivitetene som følger i kjølvannet av tiggingen i stedet. Målet er det samme, midlene er ulike.

Alle politibetjentene forteller at ulovlig camping er en prioritert oppgave fra politistasjonene. Det fremkommer for eksempel i Sommer i sentrum (2013), et dokument som definerte Sentrum politistasjons fokusområder for sommeren 2013. Med andre ord er arbeidet med ulovlig camping en eksplisitt prioritet. Politibetjentene forteller også at de opplever en forventning, både fra publikum, samfunnet generelt og fra styresmaktene at de skal rydde opp, at de får ansvaret. På den andre siden opplever de mangel på midler og handlingsrom. Med andre ord har de en vanskelig oppgave. De skal være brannslukkere, som raskt håndterer problemer som oppstår her og nå. Samtidig skal de forebygge, noe som innebærer at de må ligge ”tett på”, for eksempel ulovlig camping. I tillegg må de til enhver tid forholde seg til lover og regler, men også til måten de håndhever dem på.

Kommunikasjon

Både tilreisende roma og politibetjentene trekker frem kommunikasjon som en hovedutfordring i møtet seg i mellom. Mange roma snakker ikke engelsk og dermed oppstår det ofte kommunikasjonssvikt. For politiet innebærer det at de ikke får forklart det de ønsker å formidle, og for tilreisende roma sin del fører det til at de ikke forstår hva det er de gjør galt. Politiet er avhengig av kommunikasjon. I politiblikket (2003) skriver Liv Finstad at politiets makt først og fremst ligger i muligheten til å advare, megle, veilede og overse. ”Orden skapes først og fremst gjennom ord” (Finstad, 2003, s. 175). Med andre ord handler kommunikasjon om styring, og kommunikasjonsproblemene politiet omtaler handler sannsynligvis langt på vei om dette. Det er vanskelig å styre de som har lite å miste, men det er også vanskelig å styre de som ikke har de nødvendige ferdighetene til å la seg styre.

Flere tilreisende roma forteller om møter med politiet der politibetjenter roper ”go go!” eller vifter med armene for å uttrykke at de er uønsket på steder de befinner seg. Jeg tok dette opp med politibetjentene. Ingen av dem hadde gjort det på denne måten og de understreket at det juridisk sett ikke er et korrekt pålegg om bortvisning. Allikevel kan de forstå at enkelte politibetjenter gjør det på grunn av språkproblemene. Også politibetjentene jeg snakket med er nødt til å benytte seg av alternative kommunikasjonsmetoder. For eksempel forteller en at de har brukt google translate med stemme. Stort sett kommer de langt på vei med kroppsspråk og gestikulering, men som en annen politibetjent forteller, rent strafferettslig tror han ikke en bortvisningssak ville stått seg i retten fordi kommunikasjonsproblemene er så store. Vi […] kan ikke stå der med rak rygg i retten og si at ja jeg sa det og han forstod det. Politiets styring av tilreisende roma er altså ikke bare praktisk problematisk, men også juridisk.

Ulik praksis

Så hvordan er det politibetjentene løser denne oppgaven? Praksisen varierer i materialet mitt. En forteller at han, på grunn av de store kommunikasjonsproblemene, ikke anholder tilreisende roma som ikke etterkommer politiets pålegg. Det vil si, oppdager han noen han tidligere har bortvist fra et sted på det samme stedet følger han det ikke opp med en innbringelse for brudd på politiets pålegg. Han bortviser dem eventuelt igjen. Som han sier, det blir på linje med en pekefiner, ikke gjør dette igjen. To av de andre politibetjentene derimot, som tilhører en annen politistasjon, innbringer tilreisende roma som bryter campingforbudet dersom de tidligere har blitt bortvist. De har funnet en løsning på kommunikasjonsproblemene, nemlig et rumensk skriv på 3-4 sider som sier at camping er forbudt og at gjentagelse kan føre til innbringelse. Selv om ikke alle kan lese forteller politibetjentene at de som regel finner en som kan lese, og som så kan ha høytlesning for gruppa. Politibetjentene fra den andre stasjonen nevnte også et slikt skriv, men de trekker frem anafabetsproblematikken som et hinder. […] det er jo ikke alle som kan lese, eller som gir uttrykk for at de ikke kan. […] Da kan ikke vi bare si at vi tror ikke noe på at du er analfabet og sånn, vi kan jo ikke det. Med andre ord har politibetjentene i de to kretsene nokså ulike erfaringer og praksis.

Granér skriver at praktisk politiarbeid innebærer en relativ selvstendighet i forhold til lovgivningen (Granér, 2014, s. 143). Det vil si at for å kunne drive effektivt politiarbeid må politibetjentene ha muligheten til å tøye lover og regler. I noen tilfeller kan det ende med at ikke bare etiske grenser blir tøyd, men også folks rettssikkerhet. For eksempel ble Oslo politidistrikt i 2012 anmeldt for trakassering av tilreisende roma, blant annet fordi politiet hadde kjørt dem ut av byen og etterlatt dem på ukjent sted. Anmeldelsen ble henlagt på grunn av bevisets stilling (Spesialenhetens påtalevedtak, 2013). Allikevel ble praksisen kritisert og Spesialenheten for politisaker ba politimesteren i Oslo om å sikre at fremtidige bortkjøringer ble loggført og understreket at det skulle være tilstrekkelig grunnlag dersom det ble brukt som virkemiddel (Osloby.no, 07.02.2013). Spesialenheten for politisaker understreker i vedtaket at de også tidligere har vært kritiske til at Oslo politidistrikt bruker bortkjøring som ordensmessig virkemiddel i enkelte tilfeller (Spesialenhetens påtalevedtak, 2013, s. 15). Begrunnelsen er blant annet faren for at det over tid kan utvikle seg en  uønsket praksis der grensene for politiets bruk av tvangsmidler tøyes, spesielt i tilfeller der det foreligger mangel på forankring i skriftlig instruksverk og det ikke sikres tilstrekkelig notoritet over tjenesteoppdragene. Det kan igjen svekke både publikums tillit og etterprøvbarheten av politiets opptreden. Ingen av politibetjentene jeg intervjuet har vært involvert i bortkjøringer av tilreisende roma. Når jeg allikevel trekker frem denne saken er det for å illustrere hva politiets problemløsning kan resultere i, dersom retningslinjene er vage og oppfølgingen og kontrollen av praksisen er dårlig.

Jaging av sovende folk

At tilreisende roma tar tilhold i byen på steder de ikke får lov til å være, spesielt i forbindelse med soving, er kanskje det som aller tydeligst illustrerer at møtet mellom dem og deres helt grunnleggende behov, og det norske samfunnet, skaper trøbbel. Får politiet en klage på at de har tatt tilhold i en park for eksempel, må de fysisk gå og vekke dem, be dem ta tingene sine, og finne seg et annet sted å sove. Som en av betjentene sier, sånn løser vi det oppdraget også blir det et helt annet spørsmål hvorvidt vi har løst et problem annet enn at vi har rydda parken. Alle politibetjentene jeg snakket med forteller om opplevelsen av å flytte på et problem, heller enn å løse det.

Et viktig poeng i denne problematikken er at det tilreisende roma gjør, som ikke er lov, er å sove. Det er et helt grunnleggende menneskelig behov. Hvordan er det politibetjentene opplever å gripe inn i det? Alle jeg har snakket med forteller at det er en oppgave de helst skulle slippe å ha og at det ikke alltid er like moro å vekke fattige folk de vet har nok av problemer fra før, og be dem flytte seg. Allikevel, som en sier, det er nå en gang sånn at vi må gjøre det som kommer ovenfra da, det som er våre arbeidsoppgaver. En annen forteller at når man jobber som politimann kan man ikke ta innover seg all lidelsen man møter på, da vil man ikke lenger kunne jobbe som politi. Man må skape avstand. Det ser ut til at en av måtene å skape avstand på er å fraskrive seg ansvar ved å si at det å vekke folk og be dem flytte seg, er noe de har fått beskjed om. Det er en ordre ovenfra.

Oppsummering og avslutning

I dette innlegget har jeg sett på møtet mellom tilreisende roma og politibetjenter i Oslo, og noen av utfordringene dette møtet innebærer. Fokuset har først og fremst vært på politiets opplevelse og deres erfaringer. Jeg har tatt for meg ulovlig camping, en av hovedutfordringene både tilreisende roma og politibetjenter trekker frem i møtet seg i mellom. I mitt materiale har jeg funnet at kommunikasjonsproblemer mellom partene gjør politiets styring av tilreisende roma både praktisk og juridisk problematisk. Jeg har også funnet at politibetjenter i ulike kretser løser denne utfordringen på forskjellige måter. Politibetjentene i den ene kretsen bruker et rumensk skriv som gjør at de får formidlet bortvisningsvedtak, og dermed har grunnlag for å innbringe personer som ikke etterkommer politiets pålegg. Politibetjentene i den andre kretsen opplever at et slikt skriv ikke fungerer på grunn av analfabetisme. Dermed er de mer tilbakeholdne med å innbringe personer for brudd på politiets pålegg, fordi de ikke er sikre på at bortvisningsvedtaket er forstått.

Selv om praksisen er ulik trekker alle politibetjentene frem opplevelsen av å flytte på et problem, heller enn å løse det. Når politiet påpeker forflytningsproblematikken illustrerer det behovet for å opprettholde orden gjennom å kontrollere mobilitet, samtidig som det viser hvor vanskelig det er å styre de som både har lite å miste og som ikke tilhører et bestemt sted. Tilreisende roma på sin side opplever at de blir jaget og at de ikke har noe sted de kan være trygge. Mange fremstiller det å bo ute i Oslo som en evig katt og mus-lek med politiet hvor målet er å finne best mulige gjemmesteder. En av politibetjentene gjenspeiler dette poenget: ”i den grad du faktisk klarer å gjemme deg sånn at ingen ser deg, så er det greit. Det er jo nesten som å feie et problem under et teppe. Legger du deg på gata sånn at vi ser deg eller må tråkke over deg så er det ikke greit.”

Finnes det noen løsning? Noe både tilreisende roma og politibetjenter jeg har snakket med etterlyser, er en kommunal informasjonstjeneste. Det er ulike meninger om utformingen og funksjonen til en slik informasjonstjeneste, men essensen er at det skal være et sted tilreisende roma kan oppsøke med informasjon om rettigheter og plikter de har i Oslo. Et sted med rumensk – eller romanéstalende ansatte. Politibetjentene jeg intervjuet har svært lite kunnskap om hjelpetilbudene som eksisterer, dermed har de heller ikke muligheten til å henvise personer noe sted. Slik det er i dag overlates informasjonsarbeidet dels til politiet og dels ideelle organisasjoner, og ofte har de ulike partene forskjellige tolkninger og oppfatninger av både regelverk, tilbud som eksisterer og hva slags rettigheter tilreisende roma faktisk har. Samtidig ville opprettelsen av et slikt sted representert en anerkjennelse av politiets utfordringer knyttet til denne problematikken og det kunne kanskje bidratt til å lette på noe av ansvaret politiet opplever at de må ta.


Kilder

Finstad, Liv (2003): Politiblikket. Oslo: Pax Forlag A/S.

Hauan, Hanna Mari (2014): Den problematiske mobiliteten. Om tilreisende roma i Oslo. Masteroppgave, Institutt for kriminologi og rettssosiologi. Oslo: Universitetet i Oslo.

Johansen, Nicolay B. (2014): ”Lik rett til å sove for romfolk”. I Motmæle. En antologi til Kjersti Ericsson, Cecilie Høigård og Guri Larsen. Finstad, Liv og Heidi Mork Lomell (red.). Oslo: Novus Forlag.

OsloBy 07.02.2013: «Politiet innrømmer å ha kjørt bort romfolk», URL: http://www.osloby.no/nyheter/Politiet-innrommer-a-ha-kjort-bort-romfolk-7112257.html

 Politivedtekt for Oslo politidistrikt. FOR 2007-06-06-577: Forskrift om politivedtekt, Oslo kommune, Oslo.

Sommer i sentrum, 2013, URL: http://files.ohf.no/informasjonsbrev%20fra%20sentrum%20politistasjon.pdf

Spesialenhetens påtalevedtak, 2013, URL: http://www.spesialenheten.no/LinkClick.aspx?fileticket=%2bi9OF1dUZBQ%3d&tabid=4676&language=nb-NO

Granér, Rolf (2014): ”Selvstendige sheriffer eller lojale byråkrater – om patruljerende politis yrkeskultur”, I Innføring i politivitenskap. Larsson, Paul, Gundhus, Helene O.I., og Rolf Granér (red.). Oslo: Cappelen Damm.

Av Hanna Mari Hauan, epost hannamh@student.sv.uio.no
Publisert 24. sep. 2014 12:48 - Sist endra 27. mars 2019 08:53
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere