Rasismens endrede meningsinnhold

Opptrinnet i Sofienbergparken i 2007 skal nå endelig avgjøres i Høyesterett. Dagbladet omtalte ambulansesjåføren Erik Schjenken som rasist og ble senere dømt til å betale erstatning for æreskrenkelser. Saken aktualiserer spørsmålet om hva vi legger i ordet 'rasisme'.

I denne meningerspalten sammenfatter Ragnar Næss noen hovedpunkter i hans empirisk semantiske analyse av rasisme som ord. Hele artikkelen finnes på Urett.

Ragnar Næss er filosof og har forsket på immigranter i det norske arbeidslivet i flere tiår.

Hendelsene i Sofienbergparken er godt kjent, en mann med afrikansk opprinnelse og utseende ble av ambulansepersonellet forlatt i hjelpeløs tilstand. Av sakens mange interessante fasetter, er det ikke tilstrekkelig kommentert hva dette forteller om betydningen av ordet ‘rasisme’. Å bli kalt rasist er stigmatiserende og ødeleggende for et menneskes rykte. Ordet rasisme binder til fascisme og nazistene, deres ideologi og gjerninger.

Ordet rase har hatt forskjellige betydninger fra det ble tatt i bruk på 1800-tallet. Før ‘rasisme’ fikk sin biologiske betydning etter andre verdenskrig, hadde det hatt en bredere betydning. Man snakket for eksempel om «den britiske rase».

Ord får endret betydning over tid. Det er som det skal, men det skaper også trøbbel. Ordet rasisme har endret seg slik at bruksmåtene har kommet til å skygge for noen fenomener og skape andre. Den brede begrepsbruken rommet mange og forskjelligartede måter å lage karakteristikker av grupper. Med Banton kan vi skille diskriminering fra rasisme. Dreiningen i ‘rasisme’ gir forskjellige begrunner for diskriminering, men det skaper utfordringer når man skal diskutere fenomenet.

En grunn til at Dagbladet gjorde så stort nummer av hendelsene i Sofienbergparken, kan ha vært at de hadde funnet en kandidat til å gi rasismen et ansikt. En ordentlig skurk. Slike kjeltringer har vært vanskelige å finne, siden rasisme er blitt redusert til en biologiske forståelse, som praktisk talt ingen taleføre personer står for.

Ordet ‘rase’ var av gode grunner ikke forbundet med genetikk på 1800-tallet. Genetikken som vitenskap var i sin barndom og mange ulike forestillinger om arvelighet og samfunnsutvikling florerte. Det er her uttrykket «The British Race» er et interessant eksempel. Britiske eliter fremhevet alle de egenskapene som hadde gjort det britiske imperiet til en verdensmakt brukte dette uttrykket flittig. Den britiske rasen var grunnlagt på tradisjon, opprettholdt ved å bevare tradisjonene, het det. Den britiske rasen var overlegen andre raser, det være seg franskmenn eller de mørkhudete i koloniene.

Da ordet «rasisme» ble lansert på 1930-tallet brakte det med seg disse brede konnotasjonene, selv i en tid der nasjoners og gruppers antatte overlegenhet og underlegenhet i økende grad ble forstått via genetikk. Men etter annen verdenskrig ble ordet innsnevret ved å koples tett til et meningsinnhold som vektla genetisk baserte gruppeegenskaper og ordet «rasisme» ble på tilsvarende vis knyttet til forestillinger om rangerte nedarvete egenskaper ved grupper og folkeslag. En sammensatt fremmedfiendtlig ideologi ble refortolket til utelukkende å dreie seg om man var tilhenger av genetisk determinerte gruppeegenskaper eller ikke. Dette åpnet den teoretiske veien til å hevde at «det er lite rasisme» fordi det er få tilhengere av rangering av folkeslag basert på rasebiologi.

Da en del britiske forskere på slutten av 1960-tallet hevdet at den fiendtlige og diskriminerende motstanden mot innvandring var «rasisme», problematiserte de ikke innsnevringen av den tidligere brede betydningen av ordet, men prøvde å begrunne et bredere begrep uten å ta hensyn til at et slikt bredere begrep allerede hadde historisk gyldighet. Den sentrale forskeren John Rex lanserte i stedet tesen om at rasismen hadde endret karakter, den talte ikke lenger om genetikk, men om kultur. Men den undertrykkende funksjonen var den samme, het det. Michael Banton innvendte at «ordet rasisme er ikke ledig», og betyr strengt tatt en oppfatning om at noen raser er genetisk sett overlegne andre.  Og dette er det nesten ingen som mener lenger. Derfor må konklusjonen være at det er lite rasisme å finne i europeisk etterkrigstid. Derimot gir det mening å tale om diskriminering, sa Banton. Men hverken de som mente at fiendtligheten mot innvandrere var et eksempel på rasisme, eller de som var uenige i dette, analyserte innskrenkningen av ordets betydning som et indirekte middel til apologi for etterkrigstiden europeiske fremmedfiendtlighet.

Denne svakheten ble overført til den norske debatten. De som så parallellene mellom etterkrigstidens fremmedfiendtlighet og tidligere anti-semittisme og kolonialistisk herrefolkmentalitet jobbet i en begrepsmessig oppoverbakke. For «rasisme» betydde jo angivelig en oppfatning som praktisk talt ingen lenger hevdet. Samtididig lever den brede og mer uspesifikke betydningen videre i uttrykk som «Vålerenga mot rasisme» og ytrer seg også i den norske debatten om rasismebegrepets betydning. Debattanter som Bernt Hagtvet, Trond Berg Eriksen og Arne-Martin Klausen viser seg ved innholdsanalyse å bruke det brede begrepet i praksis, selv om de eksplisitt forfekter det biologistiske etterkrigsbegrepet.

Mitt poeng er ikke å slå fast hva som «er» rasisme og ikke, og slett ikke om hva ordet rasisme «egentlig betyr».  Her som ellers må en holde nivåene fra hverandre, og gjøre seg klart at definisjoner kan gi regler, dokumentere språkbruk eller si noe om et fenomen, men ikke alt dette på en gang – i en slags «egentlig betydning». Det jeg fremfører er påpekningen av et ord som signaliserer et ekstremt moralsk negativt fenomen knyttes til en betydning eller definisjon som gjør at nesten ingen eksisterende verdensanskuelser i dag faller inn under definisjonen. Videre at denne nye betydningen av ordet rasisme har svak historisk legitimitet. Språkbruken har derfor vært tilslørende og egnet til feilaktig å underbygge påstander om at det er «lite rasisme».

Ordet ‘rasisme’ kan legitimt brukes - og bør trolig brukes - bredt og relativt uspesifikt om en mengde fenomener (typer handlinger, oppfatninger, institusjoners funksjonsmåte, mm) som tenderer mot å marginalisere minoriteter og innvandrere. Rasisme kan i henhold til dette løst defineres som «illegitime fordommer mot folkeslag, forankret i en «naturaliserende» essensialisme. Men på den annen side bør man ikke «flagge» med ordet i debatt eller analyse fordi de interessante og etisk viktige konklusjonene ligger i mer spesifikke analyser av utelukkelsesmekanismer av ulik art. Ordet ‘rasisme’ fører lett debatten på avveie når det brukes retorisk, men bør på den annen side ikke forstås som betegnelse på noe som ikke finnes i dag.

Emneord: Rase rasisme empirisk semantikk Av Ragnar Næss
Publisert 24. feb. 2014 14:51 - Sist endra 25. feb. 2014 10:13
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere