Spredt tvangslovgivning

Bruk av tvang innenfor helse- og omsorgssektoren er regulert i flere lover, med ulike tvangsdefinisjoner og helt forskjellig saksbehandling. I flere år har det vært snakk om å samordne tvangslovgivningen, men ingenting skjer.

Av Elisabeth Mork Fjeldvær

Elisabeth Mork Fjeldvær er master i rettssosiologi

Å tvinge noen til å gjøre noe de ellers ikke ville gjort er forbudt etter straffeloven § 222. Men det finnes lover som åpner for å bruke tvang likevel, for eksempel innen helse- og omsorgssektoren. Bruk av tvang er svært inngripende, og står sterkt imot tanker om individets selvbestemmelsesrett, integritet og grunnleggende frihet og rettigheter. Men hva når individet ikke kan dra omsorg for seg selv eller står i fare for å skade seg selv eller andre – kan vi la være å gripe inn?

Det er straffbart å forlate noen man har omsorg for i hjelpeløs tilstand (straffeloven § 2421). Det er ifølge Kjønstad og Syse uklart hvor integritetskrenkende tiltak som kan iverksettes med hjemmel i denne "omsorgsplikten", selv når det er til beste for den omsorgstrengende (2012, s. 482). Det følger dessuten av legalitetsprinsippet at offentlige myndigheter ikke kan gripe inn i borgernes rettsstilling uten å ha hjemmel for det i lov (Andenæs 2002, s. 100).

I Norge er det flere lover som åpner for bruk av tvang i et slags omsorgsperspektiv: Tvangsinnleggelse og bruk av tvangsmidler i psykisk helsevern er regulert i psykisk helsevernloven kapittel 3 og 4. Bruk av tvang for å gjennomføre medisinsk undersøkelse og behandling er regulert i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A. Bruk av tvang og makt overfor psykisk utviklingshemmede er regulert i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9. Tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige er regulert i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10.

Hva som defineres som tvang, hvilke tvangstiltak det åpnes for og hvordan saksbehandlingen for disse er, varierer altså etter om det er snakk om psykisk lidelse, somatisk helsehjelp, utviklingshemming eller rusmiddelavhengighet. Noen personer blir utsatt for tvang etter flere av lovene, da hver enkelt lov bare regulerer en bit av helheten.

En pasient innlagt på tvungent psykisk helsevern blir alvorlig (somatisk) syk og trenger operasjon, men motsetter seg dette. Da trengs vedtak etter pasient- og brukerrettighetsloven .

En bruker med utviklingshemming har vedtak om at det skal brukes tvang for å pusse tennene hver kveld etter helse- og omsorgstjenesteloven. Brukeren protesterer så kraftig ved tannlegebesøk at det er nødvendig med narkose. Da trengs vedtak etter pasient- og brukerrettighetsloven.2

En rusmiddelavhengig setter sin psykiske helse i fare ved omfattende og vedvarende misbruk. Både institusjonsanbringelse etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10 og tvangsinnleggelse etter psykisk helsevernloven kapittel 3 kan være aktuelt.

Dette er problematisk da det kan skape forvirring og usikkerhet om hvilket lovverk man skal bruke, eller om hvordan tvang defineres og hvordan saksbehandlingen foregår når samme person har vedtak om tvangstiltak etter ulike lovverk. Det fører også til at det er vanskeligere å tenke helhetlig om en brukers situasjon. Dessuten kan det argumenteres for at det strider mot menneskerettighetene å åpne for tvang i særlovgivning for enkelte grupper.


Harmonisering og samhandlingsreform

Det såkalte Bernt-utvalget hadde som mandat å utrede og foreslå tiltak for bedre harmonisering av de kommunale helse- og sosialtjenestene (NOU 2004:18). Utvalget anbefalte å erstatte kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven med én felles harmonisert kommunal sosial- og helsetjenestelov. Dette skulle gjøre regelverket lettere å bruke for både tjenestemottakere og tjenesteytere. Det var også en viktig målsetting å hindre ulikheter i regelverket ettersom dette vanskeliggjør samordning av, og samhandling mellom, de ulike tjenestene.

Som en oppfølging av Bernt-utvalgets innstilling, samt andre utredninger, foreslo departementet den nye helse- og omsorgstjenesteloven i Prop. 91 L (2010-2011). Men uten noen harmonisering av tvangsreglene, selv om dette nevnes i lovforslaget.

Reglene om bruk av tvang overfor utviklingshemmede flyttet lov i forbindelse med denne samhandlingsreformen. I forarbeidene står det at lovverket bør tas opp til ny vurdering, men at man avventer fordi man tenker seg en helhetlig vurdering av all tvangslovgivning.

Paulsrud-utvalget, som tok for seg reglene om bruk av tvang i psykisk helsevern, stilte seg bak målet om å på lengre sikt oppnå en samordning av de forskjellige tvangsreglene, spesielt trekkes forholdet mellom psykisk helsevernloven og bruk av tvang overfor utviklingshemmede og demente fram som problematisk og uklart (NOU 2011:9, s. 12). Bruk av tvang overfor demente på sykehjem hjemles ofte i pasient- og brukerrettighetsloven.

Både Bernt-utvalget og Paulsrud-utvalget mente altså at det er nødvendig å samordne eller harmonisere tvangslovgivningen. Likevel er status den samme nå som for ti år siden.


Unngåelsesatferd

Til tross for bred kunnskap om at forholdet mellom de ulike tvangslovgivningene er problematisk og uklart har lovgiver valgt å ikke foreta noen endringer. Østenstad slår fast at problemstillinger knyttet til tvangsbruk har vært oppfattet som vanskelige i juridisk teori, og at dette tradisjonelt har kommet til uttrykk i usikkerhet og til dels handlingslammelse hos lovgiver. "I ikke liten grad er situasjonen den samme i dag" (2011, s. 791). Østenstad mener videre at forklaringen sannsynligvis kan finnes i en sentral og underliggende etisk problemstilling, nemlig hvilken vekt individets selvbestemmelsesrett skal ha i møte med en paternalistisk velferdstenking som fokuserer på behovet for å verne den hjelpetrengende mot skade.

Men vi kan ikke la usikkerheten føre til handlingslammelse. Det må føre til utredning! Vi må gå inn i de etiske problemstillingene, finne ut hvordan forholdene er i omsorgen og hvordan reglene fungerer i praksis. Deretter må vi vurdere om reglene er hensiktsmessige slik de er, eller om de bør endres. Både Paulsrud-utvalget og Bernt-utvalget etterlyste en helhetlig gjennomgang av tvangslovgivningen. Jeg mener også, som Østenstad (2011, s. 797), at det bør settes ned et offentlig utvalg med et bredt mandat til å greie ut om spørsmålene om en samordna lovgivning når det gjelder tvang og inngrep uten samtykke i behandling og omsorg overfor personer uten samtykkekompetanse.

 

Noter

1 Den nye straffeloven er som kjent vedtatt, men ikke trådt i kraft. Det allmenne forbudet mot tvang står der i §§ 251-252, og den såkalte omsorgsplikten i § 288 (Lov om straff av 20. mai 2005, nr. 28).

2 Kanskje ironisk at en rettighetslov hjemler tvangstiltak, men det er en annen sak.

 

Referanser

Andenæs, Johs. (2002): Innføring i rettsstudiet. Oslo: Cappelen Akademisk.

Barnevernloven. Lov om barneverntjenester av 17. juli 1992, nr. 100.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne av 21. juni 2013, nr. 61.

Fjeldvær, Elisabeth Mork (2014): Bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. Når loven og virkeligheten møtes. Masteravhandling i rettssosiologi. Institutt for kriminologi og rettssosiologi. Universitetet i Oslo.

Helse- og omsorgstjenesteloven. Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. av 24. juni 2011, nr. 30.

NOU 2004:18 Helhet og plan i sosial- og helsetjenestene.

NOU 2011:9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet. Balansegangen mellom selvbestemmelsesrett og omsorgsansvar i psykisk helsevern.

Pasient- og brukerrettighetsloven. Lov om pasient- og brukerrettigheter av 2. juli 1999, nr. 63.

Prop. 91 L (2010-2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven)

Psykisk helsevernloven. Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern av 2. juli  1999, nr. 62.

Rundskriv IS-10 (2004): Lov om sosiale tjenester kapittel 4A. Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming.

IS-10/2004. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.

Sosialtjenesteloven. Lov om sosiale tjenester m.v. av 13. desember 1991, nr. 81. (opphevet)

Straffeloven. Almindelig Borgerlig Straffelov av 22. mai 1902, nr. 10

Østenstad, Bjørn Henning (2011): Heimelsspørsmål i behandling og omsorg overfor psykisk utviklingshemma og aldersdemente. Rettslege og etiske problemstillingar ved bruk av tvang og inngrep utan gyldig samtykke. Bergen: Fagbokforlaget.
 

Publisert 15. sep. 2014 11:51 - Sist endra 15. sep. 2014 11:51
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere