- Nødvendig å ivareta transpersoners kjønnsidentitet gjennom hele livet

Siden 2016 trenger ingen å gjennomgå sterilisering for å kunne bytte juridisk kjønn. Likevel møter transpersoner stadig strukturer, praksiser og lover som bygger på en tokjønnsmodell – som barn, på skolen, i helsevesenet og når de blir foreldre.

Barn

Illustrasjon: Colourbox.

Kjønnsidentitet

I sin doktoravhandling «The right to gender identity. A grounded life cycle perspective» undersøker Anniken Sørlie hvorvidt loven og praksis respekterer retten til kjønnsidentitet.

- Kjønnsidentitet er en viktig del av manges identitet, ikke minst for transpersoner. Kjønnsidentitet handler om hvilket kjønn vi opplever eller definerer oss som uavhengig av hvilket kjønn vi ble tillagt ved fødselen.

Sørlie inntar et livssyklusperspektiv: Hun ser på lovens påvirkning på ulike hendelser som er viktige i mange transpersoners liv. Ved å analysere situasjoner som mange personer vil oppleve, avdekker hun at jussen ofte står i et spenningsfelt til enkeltpersoners rett til privatliv, integritet, helse og ikke-diskriminering.

- Jeg har gjennomført intervjuer med transpersoner i ulik alder og med foreldre til barn som er trans. Inntrykket er at de samme utfordringene og behovene går igjen. Det er for eksempel mange som sliter med å få den helsehjelpen de trenger og som gruer seg og bruker tid på å komme ut og leve i tråd med egen kjønnsidentitet.

Ikke nok at man lettere kan endre juridisk kjønn

- Mye har endret seg siden jeg begynte på avhandlingen i 2013. På det tidspunktet kunne bare personer over 18 år endre juridisk kjønn og det ble stilt strenge medisinske vilkår. For å kunne endre juridisk kjønn måtte man gjennomgå medisinsk behandling som innebar fjerning av reproduktive organer og dermed avkall på muligheten til å få biologiske barn. For å gjennomgå denne behandlingen i Norge, krevdes diagnosen transseksualisme. Den første artikkelen i mitt doktorgradsprosjekt, som anla et barneperspektiv, bygger på denne situasjonen. I lys av menneskerettighetene og betydningen av å endre juridisk kjønn for barn, argumenterer jeg for at barn bør gis mulighet til å endre juridisk kjønn.

Likestillings- og diskrimineringsombudet og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (A.P., Garçon and Nicot v. France 2017) støttet senere Sørlies syn, og Stortinget innførte en ny lov om endring av juridisk kjønn i 2016. Denne loven krever verken diagnosen «transseksualisme» eller fjerning av de reproduktive kjønnsorganer for å endre kjønn i rettens forstand.

Til tross for dette, møter transpersoner stadig situasjoner der institusjoner, rutiner og loven bygger på et bilde av at det finnes kun to kjønn, som hver har sine funksjoner. Disse oppfattelsene kalles kjønnsbinære. Når transpersoner ikke enkelt passer inn, skapes det følelser av utenforskap. Deres rett til kjønnsidentitet, altså til at loven og omverdenen respekterer og aksepterer deres kjønn, blir krenket.

Transbarn på skolen: Hvilket omkledningsrom skal transbarn bruke?

I de senere år har få tema knyttet til transpersoner fått like mye medieoppmerksomhet som bruk av dusjer og toalett. Motstandere av å gi transpersoner tilgang til toalett som stemmer overens med deres kjønnsidentitet, argumenterer for at dette kan være ubehagelig for andre, og til og med være en sikkerhetsrisiko. Sørlie belyser denne tematikken fra et barneperspektiv – hvordan kan barne- og ungdomsskoler ivareta alle barns rettigheter og behov?

Sørlie intervjuet foreldre til barn som er trans, og rektorer og lærere på barnas skoler, og undersøker i sin avhandling følgende løsninger, som skolene tilbød barna etter at barnas foreldre etterspurte tilpasset bruk av gym- og svømmegarderober:

  • Transbarn bruker omkledningsrommet som passer til deres kjønnsidentitet før de andre barna, men etter at barnet selv har skiftet og dusjet blir barnet i garderoben med de andre barna
  • Transbarn bruker lærernes omkledningsrom
  • Transbarn bruker toalettet, uten dusjmulighet

- Ingen av løsningene er ideelle, siden alle innebærer en forskjellsbehandling av barna. Behovet for forskjellsbehandlingen ligger i at garderober er utformet etter tanken om at det kun er to kjønn og at brukerne av garderober kan deles opp etter kjønnet en ble tillagt ved fødselen. Alle alternativene er problematiske ved at transbarnas kjønnshistorikk blir synlig for alle barn og voksne, noe som kan føre til stigmatisering og utenforskap. Barna fratas muligheten til selv å bestemme om og eventuelt hvem som skal vite om deres transidentitet.

Likevel finner Sørlie at løsningen der et barn ikke fikk muligheten til å dusje, er den eneste som er klart diskriminerende. De to andre kan være i tråd med loven i konkrete tilfeller. Hun mener at det at andre barn kanskje opplever ubehag ved at et transbarn bruker samme garderobe og dusj som dem, ikke er et gyldig argument for å kreve at enkelte barn separeres fra resten av gruppen. Sørlie bygger på rettspraksis i USA når hun mener det ville være helt feil å sende transbarn til omkledningsrom helt alene kun for å imøtekomme holdninger som selv bygger på stereotypier og fordommer. Samtidig kan et transbarns behov for å verne om sin privatsfære være en grunn til å la barnet bruke andre fasiliteter: Det er en stor maktubalanse mellom et enkelt barn og en hel gruppe, og der klassemiljøet ikke er godt, kan det utgjøre en risiko for barnet.

Sørlie anbefaler at skolen, foreldre og barn prøver å finne en felles løsning i hver enkelt sak: -At skolen takler utfordringene knyttet til en kjønnsbinær skolehverdag og strukturell ulikhet på en god måte, er essensiell for å sikre at transbarn kan nyte retten til utdanning uten diskriminering.

Retten til helsehjelp, både med og uten diagnose

Frem til 2016 har det vært nødvendig å få diagnosen «transseksualisme» av Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme ved Rikshospitalet og å gjennomgå store medisinske inngrep for å kunne skifte juridisk kjønn. Loven om endring av juridisk kjønn krever verken diagnosen «transseksualisme» eller fjerning av de reproduktive kjønnsorganer for å skifte kjønn i rettens forstand. Diagnosen «transseksualisme» er imidlertid fortsatt nødvendig for å utløse retten til nødvendig helsehjelp i den offentlige helsetjenesten i Norge.

Mange transpersoner har et stort behov for helsehjelp som er spesifikk for deres situasjon, inkludert hormonbehandling, bryst- og ansiktskirurgi. Internasjonale studier viser at transpersoner har svært dårlig helse og livskvalitet, og at behandling er helt grunnleggende for mange for å kunne leve – én tredel av alle transpersoner har prøvd å ta sitt eget liv.

Sørlies intervjupartnere bekreftet at tilgang til slike helsetjenester var nødvendig for at de skulle passe inn og kunne leve i overensstemmelse med deres kjønnsidentitet – og for å kunne fortsette livet. For dem var det nødvendig å ty til private behandlingstilbud når Rikshospitalet ikke ga dem diagnosen «transseksuell» på det tidspunktet de trengte helsehjelp.

- Diagnosen i seg selv er problematisk ved at transpersoner og kjønnsmangfold regnes som psykisk sykdom og at diagnosen forutsettes for å gi tilgang på nødvendig helsehjelp.

Hun fortsetter: - Gjeldende rett gir transpersoner rett til nødvendig helsehjelp, noe kjønnsbekreftende behandling, som hormonbehandling og brystkirurgi, generelt er. Men organiseringen av dagens helsehjelp og hvordan diagnosen transseksualisme anvendes som inngangsvilkår, gjør at mange ikke får den helsehjelpen de trenger og har rett til. Her kommer vi også inn på et problem ved lov om endring av juridisk kjønn. Loven gir inntrykk av at det eneste som betyr noe er endring av juridisk kjønn. Slik er det ikke. For noen er det for eksempel utelukket å endre juridisk kjønn uten samtidig å få den helsehjelpen som muliggjør et liv i overensstemmelse med kjønnsidentiteten. Loven førte ikke til en samtidig styrking av helsetilbudet til transpersoner selv om det var kjent at helsetilbudet var for dårlig. Loven gir heller ikke føringer for hvordan forhold som bruk av garderober skal løses. Loven fører dermed til at mange problemstillinger må løses i årene som kommer, noe som krever mye av transpersoner som stadig blir nødt til å kjempe for sine rettigheter.

Når transpersoner blir foreldre, utfordres lovens syn på mor- og farskap

Barneloven statuerer at den som føder barnet, er barnets mor. Regelen om farskap varierer avhengig av om barnet er født i eller utenfor ekteskap. En kvinne som er gift med barnets biologiske mor, er barnets medmor.  Norsk lov tillater ikke surrogati.

Dette synet blir utfordret av lov om endring av juridisk kjønn, der steriliseringskravet bortfaller: Juridiske menn kan nå føde barn, og juridiske kvinner kan produsere sæd. Istedenfor å endre barneloven for å imøtekomme den nye virkeligheten, bestemte Stortinget at reglene om mor- og farskap fortsatt skal bygge på det kjønnet en person har blitt tildelt ved fødselen. Denne motsigelsen skaper en situasjon der en juridisk mann blir tildelt forelderskap etter reglene om morskap, og at for en juridisk kvinne, som har bidratt med sædcellen, kommer reglene om farskap til anvendelse. Loven utelukker altså ikke transpersoners foreldreskap, men skaper et hierarki «som normaliserer heteroseksualitet og gjenoppretter den biologiske linken fødsel/mor og sæd/far».

- Flere av intervjudeltakerne opplevde det som krevende at regelverket ikke anerkjenner kjønnsidentiteten deres når det kommer til forelderskap. Vi får en situasjon der regelverket skaper variasjon i når en persons kjønnsidentitet anerkjennes rettslig. Anerkjennelsen begrenses.

I sin avhandling foreslår Sørlie en endring i bestemmelsene knyttet til det å være forelder: Hvis foreldreskapet blir definert nøytralt, vil det romme hele foreldremangfoldet i dagens Norge – både når det gjelder seksualitet og kjønnsmangfold – og sikre de menneskerettsprinsippene som danner grunnlaget for de nye lovene knyttet til endring av juridisk kjønn.

Av Stephanie Schmölzer
Publisert 21. aug. 2018 09:07 - Sist endret 21. aug. 2018 09:07