Flyktninger i en frakoblet verden

Russlands invasjon av Ukraina har utløst en ny flyktningstrøm i Europa, med over 12 millioner mennesker drevet på flukt.

En gruppe kvinner og barn gående langs et grensegjerde, bærende på flere bager og nett

Millioner av ukrainere er sendt på flukt som følge av Russlands invasjon. Her ved en grenseovergang til Moldova i mars 2022. Foto: UN Women (CC BY-NC-ND 2.0)

Flyktningstrømmen vi ser nå skiller seg imidlertid fra tidligere kriser og blir møtt med andre tiltak enn tidligere, men situasjonen ser ikke ut til å skape presedens for hvordan vi møter andre flyktningkriser i fremtiden mener Cecilia Bailliet.

Cecilia Bailliet er professor ved Institutt for offentlig rett ved UiO. Hun har i en årrekke forsket på flyktningerett, og har som eneste norske akademiker nylig blitt innlemmet i FNs audiovisuelle bibliotek med to forelesninger, om henholdsvis flyktningerett generelt og om kvinnelige flyktninger spesielt. I kjølvannet av krigen i Ukraina ser hun en måte å forholde seg til flyktninger på som skiller seg fra normen ved tidligere flyktningkriser. Dette skaper neppe noen presedens for fremtidige flyktninger, men en ny tredje generasjons menneskerettigheter kan forhåpentligvis være med og bøte på problemet.

Ulike former for solidaritet

Under flyktningkrisen i 2015 ble det lagt ned store ressurser for å hindre flyktninger fra Afrika og midtøsten i å ta seg til Europa og søke asyl. Kort tid etter utbruddet av krigen i Ukraina aktiverte derimot EU enstemmig massefluktdirektivet, som gir kollektiv beskyttelse til flyktninger fra Ukraina. Norge fulgte raskt opp med å innfri midlertidig kollektiv beskyttelse etter Utlendingsloven § 34.

For å forklare en slik forskjell i respons på krisene mener Bailliet at vi må skille mellom to ulike former for solidaritet: en som retter seg innad i f.eks. en geografisk, etnisk eller religiøs gruppe, og en mer kosmopolitisk og universell solidaritet som også omfatter mennesker som er annerledes.

- De fleste har en tendens til å reagere veldig sterkt når de ser flyktninger fra ens egen region slik som Ukraina. Flyktninger som i tillegg i hovedsak er kvinner og barn, noe som gjør at de skiller seg fra migranter og flyktninger fra andre regioner som i stor grad har vært menn med en annen hudfarge, en annen religion og et annet språk, sier Bailliet. Det dannes et inntrykk av at dette er personer som vi ikke har et moralsk imperativ til å hjelpe.

En grunnleggende norm innen folkeretten og menneskerettigheter går ut på at du ikke skal gi selektiv beskyttelse til enkelte basert på nasjonalitet. Bailliet ser imidlertid at denne normen ikke alltid etterleves i praksis.

- Det er ikke slik det er ment å være, men både de jure og de facto har vi skapt Schengen- og Dublin-ordningen som nettopp gir flyktninger ulik saksbehandling basert på landbakgrunn, som igjen gir utslag i muligheten for å få innvilget asyl. Dette står i strid med prinsippet om ikke-diskriminering.

Kan en se for seg at den nåværende flyktningsituasjonen skaper noen endringer i hvordan vi forholder oss til andre grupper fremover?

- Jeg kan ikke se at det er politisk vilje til å gjøre en ordentlig overhaling av asylsystemet. Snarere ser jeg en utvikling mot det jeg kaller en frakoblet fred: en antiglobaliseringstrend hvor du har en fremvekst av regionale blokker som samarbeider om enkelte tema istedenfor store internasjonale samarbeid. Så nei, jeg ser ikke for meg store kosmopolitiske løsninger på globale utfordringer som klimaendringer eller flyktninger. Vi vil se ad hoc-løsninger basert på strategiske samarbeid mellom enkelte land, sier Bailliet.

Portrett av Cecilia Bailliet på sitt kontor, med armen hvilende på seks bøker hun har forfattet
Professor Ceicilia Bailliet har vært sentral i utarbeidelsen av en deklarasjon om retten til solidaritet, en mulig ny menneskerettighet.  Copyright: Jarli og Jordan/UiO.

Forskerens rolle og internasjonale aktører

Du tegner opp en nokså dyster samtidsbeskrivelse. Hvilken rolle har jurister i akademia oppi det hele?

- Det er sammensatt. Noen akademikere er politisk kløktige og velger å samarbeide med statlige myndigheter. De vender kappen etter vinden og publiserer ting hvor de argumenterer for at det ikke er noe teknisk ulovlig med å f.eks. sende flyktninger til Rwanda, slik Storbritannia har åpnet for. Så har du andre forskere som sier at dette ikke er å handle i god tro i henhold til flyktningkonvensjonen. Ulike oppfatninger om lovlighet og legitimitet spiller seg slik ut i akademia, så vel som i media.

Bailliet har sett en endring i hvordan mange har gått fra å snakke om flyktninger til heller å snakke om migranter. Dette fører til en endring i hvilke rettigheter som benyttes, og igjen hvilken rolle internasjonale organisasjoner som FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) får, og også for akademikeres forhold til disse.

- Å omtale mennesker på flukt som migranter i stedet for flyktninger setter høykommissæren i en vanskelig posisjon uten tilstrekkelige juridiske instrumenter. Brått befant akademikere innen flyktningerett seg i sin egen silo, som refererte til en konvensjon som ble stadig mindre i bruk. Det finnes også en konvensjon for beskyttelse av migrantarbeidere, men denne er kun ratifisert av land i Sør. Migranter mangler altså rettigheter som gruppe, og vi har derfor vendt oss til det juridiske instrumentet som gjelder alle: menneskerettighetene. For uansett om du er flyktning eller migrant så er du også et menneske, sier Bailliet.

- En av aktørene som har fått en vesentlig større rolle som følge av dette er IOM. Det som tidligere var en forholdvis liten organisasjon med et begrenset budsjett har nå vokst enormt, ettersom det er organisasjonen som tar seg av retur av flyktninger.

Retur av flyktninger

- Mange Ukrainere vil nok dra tilbake når situasjonen tillater det, og en del har allerede returnert. Men retur vil ikke være en varig løsning for alle. Mange vil slå nye røtter i de landene de har flyktet til, og vi må forberede oss på å huse dem her i lang tid.

Bailliet skisserer opp tre varige løsninger for flyktninger: Den ene er at de integreres i det landet de ankommer først, gjerne et naboland i Afrika eller Asia, den andre er at de bosettes i et tredjeland, f.eks. i Norge, og det tredje er at de returneres til landet de flyktet fra.

- Alle ser ut til å foretrekke retur. Dermed ble finansieringen av det internasjonale systemet vridd mot retur, og IOM vokste tilsvarende. IOM chartrer fly og driver leire. Der du tidligere hadde flyktningleirer drevet av UNHCR har du nå også migrantleire drevet av IOM.

Følgelig får du en kamp om budsjetter, om innflytelse og om politikk. Akademikere havner midt i denne striden, og danner allianser mens de forsøker å sjonglere politisk press fra stater og internasjonale aktører. Så forskere innen flyktningerett vil kanskje trekke frem hvor viktig det er å støtte UNHCR, og de som foretrekker å kalles migrasjonsforskere velger å skrive mer om IOM. De som havner nederst er flyktningene og migrantene som desperat trenger støtte. De trenger at noen faktisk snakker om deres virkelighet i leirene, hvor de utsettes for seksuelt misbruk, hvor de mangler mat og penger, hvor de blir utnyttet og er utsatt for vold og rekrutering til terrorgrupper. Dette er ting som trenger å diskuteres åpent, men det utvikler seg fort til å bli et spørsmål om hvem som er ansvarlige. Vi har et system for å holde stater ansvarlige for rettighetsbrudd, men når leirene drives av andre aktører blir det hele veldig komplisert. Som mine kolleger professor Maya Janmyr (UiO) og PhD Marianne Nerland ved UiB har forsket på: hvordan holder du UNHCR eller en ikke-statlig organisasjon ansvarlig for menneskerettighetsbrudd? Hvordan holder du vertsstaten eller donorstaten ansvarlig? Dette er komplekse spørsmål som trenger mye analyse.

Rett til solidaritet

Gjennom å lede en rådgivende gruppe under UNHCHR her Bailliet vært sentral i utarbeidelsen av et utkast til en deklarasjon om internasjonal solidaritet. Deklarasjonen skal etter planen legges frem for FNs menneskerettighetsråd neste sommer.

- Om deklarasjonen går gjennom der, og siden gjennom generalforsamlingen har vi i praksis fått etablert en ny menneskerettighet, noe som er utrolig spennende!

For å forklare funksjonen til en slik rett til solidaritet deler Bailliet menneskerettighetene i tre generasjoner.

- Første generasjon er sivile og politiske rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, retten til liv osv., med andre ord grunnsteinene til et demokrati. Så vil folk si at vi kan ikke dra nytte av disse rettighetene om vi ikke kan spise. Der kommer andre generasjons rettigheter inn, som f.eks. retten til mat, bolig og utdanning.

Etter flere tiår med en liberal verdensorden dreiende rundt disse førstegenerasjonsrettighetene er vi imidlertid lagt fra i mål, mener Bailliet.

- Vi har økende forskjeller i verden og demokratiet er på tilbakegang. Så vi trenger nye narrativ og løsninger, og her kommer tredje generasjons menneskerettigheter inn. De er ment å sikre kollektive rettigheter gjennom f.eks. rett til utvikling, rett til et sunt miljø, rett til fred, og nå altså retten til solidaritet. Det er en frigjørende [JK5] rettighet ment å hjelpe deg som sårbart individ til å samarbeide med andre personer for å gi stemme til ens krav om respekt for menneskerettigheter.

- Deklarasjonen understreker altså viktigheten av førstegenerasjonsrettigheter som ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, men sier at de må sees i sammenheng med sårbare individers mulighet til å faktisk fremme og artikulere disse kravene, kollektivt og i solidaritet med hverandre, fortsetter hun.

Avslutningsvis, ser du noen endring i hvordan vi forholder oss til flyktninger fra andre deler av verden som følge av Ukraina-krigen?

- Nei, jeg ser ikke for meg noen vesentlig endring, grunnet det vi snakket om innledningsvis, en frakoblet fred. Mens ukrainske flyktninger er blitt ønsket velkommen ser jeg ikke at denne solidariteten vil gjelde for personer fra andre regioner når krigens konsekvenser når dem i form av økte matvare- og energipriser.

- I en verden preget av konflikter, fragmentering og polarisering mellom ulike regioner vil flyktninger og andre sårbare grupper stå uten representasjon og støtte. Nettopp derfor vil rett til solidaritet kunne bli viktig. Solidariteten vil kanskje kunne skape nye narrativ og komme med nye perspektiver som lar oss vise empati med hverandre og strekker ut en hjelpende hånd til de svakeste. Så la oss håpe, avslutter Bailliet.

 
Av Axel Hjelme
Publisert 25. aug. 2022 15:23 - Sist endret 1. sep. 2023 10:32