Tid og sted for prøveforelesning
Mer informasjon om prøveforelesningen
Bedømmelseskomité
Professor Kristian Andenæs, Oslo (Leder av komiteen)
Professor Per Ole Träskman, Lund
Lektor Annika Snare, København
Leder av disputas: Professor Ole Kristian Fauchald
Veileder: Professor Ulf Stridbeck
Sammendrag
Straffeprosessloven av 1887 innførte lekdommermedvirkning ved meddomsrett og lagrettebehandling. Prinsippet ble videreført ved revisjonen av straffeprosessloven i 1981. Da man i 1993 opprettet en to-instansordning i straffeprosessen, ble lagretten lagt til lagmannsretten. I dag blir anker over skyldavgjørelsen behandlet med lagrette når tiltalen kan medføre fengselsstraff på seks år eller mer. Retten settes da med tre fagdommere og en jury med 10 medlemmer. De øvrige skyldankesaker går for meddomsrett - tre fagdommere og fire lekdommere. Lagrettemedlemmer og meddommere trekkes fra utvalg oppnevnt av kommunestyrene i lagsognet. I hver kommune er det ett utvalg for kvinner og ett for menn. Utover visse vandelsvilkår stilles det ikke kvalifikasjonskrav. Utvalgsmedlemmene gjør skiftevis tjeneste i meddomsrett og lagrette.
Mens lekdommerne og fagdommerne i meddomsretten treffer alle avgjørelser i fellesskap, er oppgavene i lagrettesaker delt mellom retten og lagretten. Lagretten avgjør skyldspørsmålet alene etter rettsbelæring fra rettens formann. Først ved fellende kjennelse opptrer lekdommerne og fagdommerne i fellesskap – lagrettens ordfører og tre uttrukne lagrettemedlemmer deltar i reaksjonsutmålingen.
Straffeprosesslovkomiteen av 1957 foreslo i innstillingen 1969 at ordningen med lagrettebehandling ble opphevet. Forslaget ble ikke opptatt av regjeringen. To-instansutvalget foreslo opphevelse i 1992. Heller ikke denne gang tok regjeringen forslaget opp. Spørsmålet om fortsatt lagrettebehandling har siden 1969 vært et faglig og politisk stridstema. Juryens rolle i strafferettspleien er siden 1930-årene blitt gradvis nedtonet. Det er grunn til å vente at prosessordningen i løpet av kommende valgperiode vil komme opp i Stortinget på ny.
Lekdommernes oppgaver som lagrettemedlemmer har vært lite belyst i rettssosiologien. Avhandlingen er basert på en studie av beslutningsprosessen i lagretten. 117 lagrettemedlemmer ble intervjuet etter en nettopp avsluttet jurysak og spurt hvordan de
opplevet bevisførselen og utviklingen av bevisbedømmelse. Særlig vekt ble lagt på deres forståelse av den faglige veiledning og deres erfaringer fra rådslagningen.
Intervjumaterialet viser etter doktorandens mening at bevisbedømmelsen i stor utstrekning fastlegges før rettsbelæring og rådslagning, og dermed på et stadium av saken der lekdommerne ennå ikke har fått nødvendig veiledning i generell bevisvurdering eller rettledning om påtalemyndighetens bevisbyrde. Under rådslagningen legges det ikke tilstrekkelig på tvilsvurderingen. Systemet innebærer derfor en risiko for uriktig fellende avgjørelser som etter doktorandens mening tilsier praktiske reformer. Juryordningen bør – dersom den opprettholdes – tilrettelegges bedre for lekdommermedvirkningen. Avhandlingen fremmer forslag til forbedringer.
Men forslagene løser ikke dét problem ved juryordningen at lagrettens kjennelse ikke begrunnes. Dette svekker retts-sikkerheten for siktede og overgrepsofre og vanskeliggjør både Høyesteretts kontroll med lovanvendelsen og behandlingen av gjenopptakelsessaker. Doktoranden finner som To-instansutvalget og Justisdepartementet at et krav om begrunnelse vanskelig kan stilles innenfor rammen av et jurysystem, der fagdommerne ikke deltar i skyldavgjørelsen. Også andre rettssikkerhetsgarantier kan meddomsretten bedre vareta enn lagretteordningen, mener doktoranden, og tar etter en rettspolitisk vurdering til orde for å overføre dagens jurysaker til meddomsrett.
Grunnlaget for doktorandens vurdering av lagretteordningen er lovgiverytringer om hensiktene med lekdommermedvirkningen. Avhandlingen gir en oversikt over lovforarbeidene tilbake fra 1860-årene. Noen av forbedringsforslagene er hentet fra
reformarbeidet i utlandet slik dette beskrives i et eget komparativt kapittel.
Summary
Lay judge participation in Norway was introduced by the Criminal Process Act of 1887. Like the other Scandinavian countries Norway has a two-tier system. The first tear consists of two lay members and a professional judge, the second of four lay members and three judges except for jury cases (legal maximum more than six years of prison). The jury court consists of three professional judges and ten jury members, five women and five men. Our jury system only slightly differs from the English, whereas in a mixed court professional and lay judges act on an equal basis.
During the last 40 years the jury system has suffered a certain loss of confidence, partly due to the lack of verdict reasons. The majority of the Criminal Process Law Commission 1969 advocated abolishment of the jury system, supported by judges and many lawyers. Parliament, however, up to now has defended the system.
The role of Norwegian jury members was sparsely studied from a sociologic point of view before the author, a retired judge of the court of appeal, 2005-2006 carried out his interview project . The author examined the jury decision making process and more than a hundred jury members were interviewed. The empiric material in the opinion of the author leaves the impression that jury members in practice to some extent may feel tempted to act on intuition instead of legal instructions, making up their mind at an early stage of the case without awaiting the jury deliberation. In the discussion of the jury too little importance is attached to a thorough examination of reasonable doubt.
In the opinion of the author the jury system in its present form threatens rule of law and practical reforms of jury practice should be introduced. The professional leader of the court in the form of a pre-instruction should warn the members of the jury against judging by intuition and in the later instruction of the jury explain carefully problems by weighing various kinds of evidence and clarifying the burden of evidence. In the final instruction by the court president the necessity of a thorough examination of doubt elements must be explicitly stressed.
Reforms as suggested however do not solve the main problem of the jury system: The jury gives no reasons. The Supreme court by performing its legal control needs to know what facts the jury found proved. The jury principle does not allow outside assistance for giving reasons, and the jury itself cannot be expected to give adequate reasons to this end.
The mixed courts give reasons, and lay judges in a mixed court in the opinion of the author will have a more clear understanding of the prosecution’s burden of proof as well as a more safe assessment of the evidence. In his final remarks the author advocates a mixed court system to replace the jury system as did Denmark 2008.