English version of this page

Disputas: Fengsel eller frihet

Cand. jur. Morten Holmboe ved Institutt for offentlig rett vil forsvare sin avhandling for graden Ph.d: Fengsel eller frihet - Om teori og praksis i norsk straffutmåling, særlig i grenselandet mellom fengsel og mildere reaksjoner  

Morten Holmboe

Foto: Jon Strype

Tid og sted for prøveforelesning

Bedømmelseskomité

  • Professor em. Jon T. Johnsen, Universitetet i Oslo
  • Professor Thomas Elholm, Syddansk universitet (1. opponent)
  • Høyesterettsdommer Kirsti Coward, Høyesterett (2. opponent)

Leder av disputasen

Veiledere

Sammendrag

Fengsel eller frihet – om teori og praksis i norsk straffutmåling

«Hvorfor straffer vi?» er et grunnleggende spørsmål. I avhandlingen søker jeg å trekke linjen fra «hvorfor» til «hvordan»: Hva motiverer valget mellom ubetinget fengsel og mildere reaksjoner? I tillegg ser jeg på hva som er sivilrettslige konsekvenser av reaksjonsvalget. En hovedkonklusjon er at bruken av «allmennprevensjonen» som rettesnor for straffutmålingen er problematisk når valget av reaksjon ofte er verdimessig begrunnet.

Prevensjonsteoriene som formell rettesnor

I forarbeidene til straffeloven av 2005 uttales det at man ikke straffer for å gjengjelde handlinger, men for å avverge fremtidig kriminalitet og sikre den sosiale ro i befolkningen. Særlig allmennprevensjonen løftes ofte fram, men denne kan bety flere ting: At potensielle lovbrytere avskrekkes, at straffen fører til en «vanemessig lovlydighet» og til at folk flest føler seg trygge. En henvisning til «allmennprevensjonen» sier derfor lite om hva slags konsekvens en streng straff vil få.

Lovgiverens konkrete valg

I avhandlingen drøfter jeg noen sider ved lovgiverens konkrete valg av strafferettslige regler.

Reglene om tilståelsesrabatt skal tjene til å få skyldige mistenkte til å tilstå og dermed forkorte saksbehandlingstiden. Det er likevel lite drøftet om en aktiv bruk av tilståelsesrabatt kan friste også uskyldige mistenkte til å tilstå.

Når noen ilegges en bot, fastsettes det en subsidiær fengselsstraff som skal få den botlagte til å legge godviljen til og betale boten. Statens innkrevingssentral forsøker først å ta dekning i skyldnerens eiendeler, lønn eller trygd. Først deretter kalles den botlagte inn til soning. Hvordan har det seg da at 77 % av de som kalles inn til soning, betaler boten? Spørsmålet er om ordningen kan føre til at andre enn den botlagte betaler boten, eller til mer vinningskriminalitet.

I 2010 ble strafferammene og straffutmålingen for en del lovbrudd kraftig skjerpet. I forarbeidene er det gjort beregninger av hvor mange ekstra fengselsplasser som ville behøves, men ikke drøftet om kraftige straffskjerpinger kunne føre til at kriminaliteten gikk ned. Det kan derfor spørres om lovgiverne selv har trodd på teorien om at økte straffer kan føre til nedgang i kriminaliteten.

Høyesteretts praksis

Høyesterett har gjerne begrunnet valget mellom ubetinget fengsel og mildere reaksjoner med prevensjonssynspunkter.

På enkelte områder (trygde- og forsikringsbedragerier og vegtrafikk) er det etter hvert etablert en praksis der grovheten av den straffbare handling blir avgjørende for reaksjonsvalget. Grensen trekkes likevel forskjellig for sammenlignbare lovbrudd – under henvisning til allmennprevensjonen.

I en del tilfeller kan hensynet til lovbryterens rehabilitering eller ansvar for barn gjøre at straffen heller settes til samfunnsstraff. Dette er særlig tydelig ved narkotikalovbrudd. Ved seksuallovbrudd mot mindreårige der gjerningspersonen er nokså ung, kan straffen settes ned eller falle bort hvis partene var omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. I avhandlingen drøfter jeg utviklingen i rettspraksis, og om det er et gode at grenser trukket opp i rettspraksis er avgjørende for om den eldre partneren skal bli frifunnet eller bli stående som en domfelt seksuallovbryter. Hvis grensene for straffansvaret er uklare for folk flest, svekkes også straffens formål som styringsinstrument.

Konsekvensen av reaksjonsvalget

I en human strafferettspleie vil ikke bare det straffbare forholds karakter avgjøre reaksjonsvalget, men også gjerningspersonens personlige forhold. I avhandlingens siste del behandler jeg en del regler som knytter følger til reaksjonsvalget (bl.a. anmerkninger på politiattester, tap av rett til arv og forsikringsytelser). Her er reglene temmelig skjematiske, og jeg reiser spørsmålet om konkret reaksjonsvalg bør avgjøre lovbryterens rettsstilling på andre rettsområder.

 


 

Publisert 28. jan. 2016 11:37 - Sist endret 27. sep. 2016 11:29