Tid og sted for prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- Professor Peter Scharff Smith, Universitetet i Oslo (leder)
- Professor Alette Smeulers, Universitetet i Groningen (1. opponent)
- Professor Caroline Fournet, Universitetet i Groningen (2. opponent)
Leder av disputas
Veileder
Sammendrag
‘Rase’: relikvie eller nyttig begrep?
Utryddelsen av jødene under Holocaust, folkemordet på Tutsiene i Rwanda, det brutale Khmer Rouge regimet i Kambodsja – og nylig forfølgelsen av Rohingya i Myanmar: dette er bare noen få eksempler på forbrytelser som støter det internasjonale samfunnets humanitære verdier. I hvert tilfelle lover vi “aldri igjen!” Imidlertid skjer grusomheter igjen og igjen.
Loven definerer hvem som er beskyttet mot slike forbrytelser, og omvendt, hvem som kan straffes for å begå dem. Som medlem i en rasegruppe (‘racial group’) er man beskyttet mot folkemord, forfølgelse og apartheid. Men hva er rase? Er det i 2017 overhodet legitimt å snakke om rase – eller er det kanskje best å stue bort rasebegrepet som en relikvie? Og hvorfor ble dette omstridte begrepet ikke engang diskutert da Roma-vedtektene for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) ble utarbeidet?
Nazistene definerte jødene som en rase som var underordnet den ariske rasen, Khmer Rouge identifiserte det ‘nye folk’ som fiender med et biologisk forskjellig indre, og i Darfur betegnet Janjaweed sine fiender som ‘Zourga’ eller svarte afrikanere. Selv om naturvitenskapen for lengst har konkludert med at menneskeheten ikke kan deles opp i biologisk forskjellige raser, forblir rasens sosiale betydning høy. I stedet for å forsøke å objektivt identifisere forskjellige rasegrupper, foreslår Carola Lingaas’ avhandling at dommere i internasjonale straffedomstoler bør ta i betraktning gjerningsmannens egen oppfatning. Hans tankesett vil avgjøre om det foreligger en beskyttet rasegruppe.
Denne avhandlingen om rasebegrepet i internasjonal straffelov innlemmer i sin analyse sosialvitenskapelig forskning, som konkluderer med at de fleste tilfeller av massevold foregår i kjølvannet av ‘othering’. I denne prosessen beskrives offergruppen som en mindreverdig gruppe med medfødte, og derfor uforanderlige, forskjellige karakteristika, som samtidig utgjør en trussel. Forestillingen om at den andre gruppen er annerledes bygger i stor grad på fordommer. Den marginaliserte ‘andre’ gruppen kan, riktignok, kun eksistere i gjerningsmannens sinn, basert på hans egen oppfatning. En kontrast mellom ‘oss’ og ‘dem’ blir skapt hvor den enkelte blir tvunget til å ta side.
I sin konklusjon hevder Carola Lingaas at rase i internasjonal straffelov skal bygges på gjerningsmannens oppfatning. Dersom gjerningsmannen oppfatter sine ofre som medlemmer av en annen (og typisk mindreverdig) rasegruppe, og viser denne forståelsen gjennom sin adferd, kan han bli funnet skyldig i å begå en forbrytelse mot en rasegruppe.