3.2 Autonomiprinsippet

Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3

Rett til å samtykke til helsehjelp har

a)  personer over 18 år, med mindre annet følger av § 4-7 eller annen særlig lovbestemmelse
b)  personer mellom 16 og 18 år, med mindre annet følger av særlig lovbestemmelse eller av tiltakets art
c)  personer mellom 12 og 16 år, når det gjelder helsehjelp for forhold som foreldrene eller andre som har foreldreansvaret, ikke er informert om, jf. § 3-4 annet eller tredje ledd, eller det følger av tiltakets art.

 

Samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter.

Den som yter helsehjelp avgjør om pasienten mangler kompetanse til å samtykke etter andre ledd. Helsepersonellet skal ut fra pasientens alder, psykiske tilstand, modenhet og erfaringsbakgrunn legge forholdene best mulig til rette for at pasienten selv kan samtykke til helsehjelp, jf. § 3-5.

Avgjørelse som gjelder manglende samtykkekompetanse skal være begrunnet og skriftlig, og om mulig straks legges frem for pasienten og dennes nærmeste pårørende.​ Mangler pasienten nærmeste pårørende, skal avgjørelsen legges frem for annet kvalifisert helsepersonell.

Undersøkelse og behandling av psykiske lidelser hos personer som mangler samtykkekompetanse etter andre ledd, og som har eller antas å ha en alvorlig sinnslidelse eller motsetter seg helsehjelpen, kan bare skje med hjemmel i psykisk helsevernloven​ kapittel 3.

Når det følger av § 3-4 tredje ledd at informasjon ikke skal gis til foreldrene eller andre som har foreldreansvaret og personen er under 12 år, kan den som yter helsehjelp, ta avgjørelse om helsehjelp som er strengt nødvendig, og som ikke er inngripende med hensyn til omfang og varighet. En slik avgjørelse kan bare tas i en begrenset periode frem til det kan innhentes samtykke.


Autonomiprinsippet 

Pasienten har evne og vilje til å benytte egen handlingsfrihet og til å ta imot et tilbud om helsehjelp eller velge det bort. Dette kalles autonomiprinsippet, og ligger til grunn for samtykkeordninger i helseretten. En begrunnelse for at den enkeltes autonomi skal vektlegges, er at det hindrer at pasienter blir «overstyrt» av profesjonsutøvere og andre. Autonomiprinsippet utgjør med andre ord en

  • beskyttelse mot tvang og inngrep uten samtykke.

Presisering: Helsepersonells plikt til å opptre faglig forsvarlig gjelder uavhengig av hva den enkelte ønsker, og

  • forsvarlighetskravet kan medføre at pasientens ønsker må avvises.

En for stor vekt på autonomi kan resultere i at syke mennesker ikke får nødvendig helsehjelp. Der pasienten ikke har autonomi som følge av egen situasjon eller underliggende maktforhold, kan prinsippet kollidere med verdighetsprinsippet og omsorgsplikten. Autonomiprinsippet kan av den grunn komme i konflikt med forventningene til helsetjenesten om å ivareta personer som ikke er i stand til å ivareta egen autonomi på grunn av sykdom, alder eller annen funksjonsnedsettelse. Dette er begrunnelsen for utformingen av regelen for samtykkekompetanse i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3.



Autonomiprinsippet ligger til grunn for samtykkeordninger i helseretten. En personson ikke har rettslig handleevne, kan likevel ha kompetanse til å gi samtykke til helsehjelp ettersom et samtykke kan trekkes tilbake når som helst.



 

Publisert 4. mai 2021 20:23 - Sist endret 4. mai 2021 20:24