Ekspertene bidro vesentlig i forhandlingsprosessen mot global kvikksølvkonvensjon

Studie viser at ekspertens  rolle i politiske prosesser kan bidra vesentlig til fortgang i arbeidet med å få igjennom nye globale avtaler.  

Miljøforurensning: Kvikksølv fra søppelfyllinger kan renne ut i vannet og forurense havet. (Illustrasjonsfoto: Colourbox).

I disse dager blir det andre partsmøtet for Minamata-konvensjonen holdt i Genève i Sveits. Dagsorden for møtet er blant annet å diskutere utslipp fra åpen søppelbrenning og miljøvennlig lagring av kvikksølvholdig avfall.

Konvensjonen ble signert 2013 og trådte i kraft 16. august 2017, og var resultatet av 15 års arktisk forskning og politisk innsats. Men hvordan skjedde det hele? Og hvilken rolle spilte forskningen underveis? En nylig studie, finansiert av Fram senterets flaggskip 'Miljøgifter-effekter på økosystemer og helse', gir noen svar.

Arbeidsgruppe hadde viktig nøkkelrolle 

– Det var fire faktorer som gjorde at arktisk forskning og eksperter fra Arktis råd bidro vesentlig  til at land ble enige om en global avtale om kvikksølv: nasjonalpolitisk prioritering, involvering av eksperter, timing og finansiering, sier Froukje Maria Platjouw, forsker ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og post.doc ved Nordisk institutt for sjørett, Universitetet i Oslo.

– Arktisk råd hadde gjennom arbeidsgruppa AMAP en nøkkelrolle både ved å sette og å holde kvikksølvproblemet på dagsorden og i prosessen fram mot internasjonale forhandlinger, sier forskeren.

- Vi må vite mer om rollene til ekspertene i politiske prosesser, slik at forskningen kan brukes mer effektivt i politikken, fortsetter Platjouw.

- Dette er særlig viktig i miljølovgivningen, påpeker hun. Veien fram til globale miljøavtaler er ofte en årelang prosess, og det passer dårlig med alvorsgraden i miljøsakene.

Fra solid kunnskap til forhandling om lovverk

Da FNs miljøprogram (UNEP) i 2009 vedtok å jobbe for en juridisk bindende lov om kvikksølv, hadde AMAP allerede gjennom flere år bygd opp solid kunnskap og publisert omfattende rapporter som viste de negative effektene av kvikksølv.

– Det at det allerede fantes solid vitenskapelig kunnskap, frigjorde midler til forhandling om lovreguleringer, istedenfor å krangle om hvorvidt kvikksølv var et problem eller ikke, sier Platjouw.

AMAP fikk etter hvert en mer og mer sentral rolle som fasilitator, kunnskapskilde og kunnskapsmekler i de internasjonale forhandlingene.

Strategiske valg i rapportene

– Det kan se ut som AMAP gjorde strategiske valg med tanke på fokuset til de ulike rapportene. Den første, som kom på 90-tallet, handlet om å identifisere og forstå omfanget av kvikksølvproblemet. Dette var før det ble fremmet et internasjonalt initiativ til globalt lovverk, sier Platjouw, og fortsetter: 

– Senere, da forhandlingene handlet om hvorvidt avtalen skulle være bindende eller ikke, hadde AMAP-rapportene et sterkere søkelys på utslippskildene. Det sier noe om hvor viktig det var at alle land forpliktet seg til regulering av utslipp.

Les hele saken her (forskning.no)

 

Artikkelen «From Arctic Science to International Law: The Road towards the Minamata Convention and the Role of the Arctic Council» er skrevet av Froukje Maria Platjouw og Eirik Hovland Steindal fra NIVA og Trude Borch fra Akvaplan-niva.

 

 

 

 

Emneord: Miljø og klima, Internasjonale forhandlinger, Arktisk råd, Kvikksølv
Publisert 27. nov. 2018 13:42 - Sist endret 28. nov. 2018 15:38