Medias forhåndsdømming i Johaug-saken

Som kjent skal Johaug-saken behandles i NIFs domsutvalg førstkommende onsdag til fredag. Påtalenemnda har innstilt på 14 måneders utestengelse, mens Johaugs advokat har varslet påstand om frifinnelse. 

I media er Johaug gjennomgående levnet små sjanser til suksess. Senest ut er VG som i sin kommentar 21/1 har overskriften: «Selvsagt må Johaug dømmes» - og med begrunnelsen: «Det er ikke tillatt å ha anabolt steroid i kroppen, og det er utøverens ansvar å påse at så ikke skjer. Punktum.»
Det er grunn til å undres over at media går ut med slike forenklede besvergelser, for juridisk er de ikke dekkende. 

Objektivt ansvar eller skyldvurdering ?

Ved spørsmål om fradømmelse av idrettsresultater er det riktig at det som utgangspunkt er tilstrekkelig å fastslå at utøveren har et forbudt stoff i kroppen. Det foreligger her såkalt objektivt ansvar. Og en slik regel er grunnleggende forståelig; det dreier seg om å sikre like vilkår under en konkurransesituasjon. Men Johaug-saken dreier seg ikke om fradømmelse av resultater. Den dreier seg om utestengelse, og ved denne sanksjonen gjør andre hensyn seg gjeldende,. Og det er her - etter vanlig juridisk terminologi - tale om skyldansvar. Er utøveren ikke å bebreide («ingen utvist skyld») for å ha inntatt forbudt stoff, skal han eller hun frifinnes. Er utøveren kun lite å bebreide(«ubetydelig utvist skyld»), åpner reglene for gradering av utestengelsen, men likevel slik at det er tale om minimum ett år for det stoffet Johaug testet positivt for (steroider).  

Ved denne skyldvurderingen har Påtalenemnda lagt seg på alternativet «ubetydelig utvist skyld»,  basert på Johaugs forklaring om at hun mottok salven etter landslagslegens råd og klarering, men likevel slik at hun selv burde ha sjekket salvens innhold. Trolig kommer Johaug til å påstå at tilfellet kvalifiserer til «ingen utvist skyld», basert på at ved å motta forsikring fra legen om at salven var «ren», kan det ikke med rimelighet kreves ytterligere undersøkelse fra hennes side.

Tidligere domspraksis

Nettopp dette punktet må antas å bli sentralt i saken;  hvordan skal hennes handlemåte rubriseres etter regelverkets ulike skyldnormer. Ved denne bedømmelsen er tidligere domspraksis fra CAS relevant som veiledning. Opplagt har Påtalenemnda sett hen til tidligere saker ved utformingen av sin innstilling, og opplagt vil Johaugs advokat benytte tidligere saker til støtte for hennes syn. Hvordan ser så denne praksisen ut? Her er det ikke rom for noen bred gjennomgang, men visse eksempler kan belyse at tematikken er langt fra entydig.

En tidligere dom som har vært omtalt i media er Squizzato (CAS 2005/A/830) hvor en italiensk svømmerske brukte samme salve som i Johaug-saken til behandling  av sårdannelse mellom tærne. Utøveren ble (utfra daværende regler) dømt til ett års utestengelse basert på «ubetydelig utvist skyld», og vant altså ikke fram med påstand om «ingen utvist skyld». Imidlertid, sentralt for begrunnelsen var at utøveren hadde unnlatt å involvere tilgjengelig medisinsk sakkyndig. Hun hadde brukt salven etter råd fra sin mor. Det er klart at juridisk er her helt sentrale skyldmomenter i spill; baserer man seg på råd fra en ufaglært tar man en sjanse; baserer man seg på råd fra en lege, og i tillegg en høykvalifisert landslagslege, tar man ingen slik sjanse.

En annen dom til illustrasjon er Cañas (CAS 2005/A/951). Her kontaktet en tennisspiller turneringslegen for å få utskrevet medisin for et halsonde. Legen skrev ut egnet medisin, men så skjedde en forbytning av resepter slik at utøveren, uvitende, endte opp med å ta medisinen tiltenkt en annen person, og denne medisinen  inneholdt forbudt stoff. Også her ble forholdet bedømt som «ubetydelig utvist skyld», snarere enn «ingen utvist skyld» som påstått av utøveren. Men påny er saksforhold og begrunnelse sentralt. Utøveren  kunne  her bebreides for ikke å ha sjekket medisinen før bruk når han visste at resepter gikk fra hånd til hånd, ved bruk av utøverhotellets kurértjeneste for henting av medisiner på apoteket. Derimot uttaler CAS at dersom utøveren hadde fått medisinen overlevert direkte fra legen (som i Johaug-saken), ville det vært fullt forsvarlig å basere seg på at den var klarert for forbudte stoffer, altså «ingen utvist skyld».

Hårfin grense

Også andre dommer er egnet til å sirkle inn tematikken, og i enkelte har utøvere vunnet fram med påstand om «ingen utvist skyld» og altså blitt frifunnet fra utelstengelse, til tross for forbudt stoff i kroppen. Dette temaet er med andre ord vanskelig. Det lar seg ikke gjøre med enkle besvergelser å fastslå den tildels hårfine grensen som kan ligge mellom det å ha utvist «ubetydelig skyld» og det å ha utvist «ingen skyld». At slikt er vanskelig er heller ikke egnet til å overraske; det er et kjent fenomen fra den sivile jus, for eksempel ved skyldvurderingen i erstatnings- eller straffesaker. Det er her tale om tale om skjønnsmessige vurderinger, hvor også ulike dommerholdninger kan spille inn.

Så kan det kanskje sies at dersom det rettslige bildet er såvidt åpent i Johaug-saken, ja da bereder det grunnen for hva som i pressen er lansert som en frykt - enten for at man fra norsk side dømmer for strengt for å være «best i klassen» i antidopingarbeidet, eller at man dømmer for mildt til beskyttelse av egne utøvere. Men begge deler er nok like feilslått. Som fagdommer dømmer man etter sin faglige overbevisning. Og det betyr at skulle saken ende med frifinnelse for Johaug, vil dette være utslag av noe så enkelt som at domsutvalget har, etter sin overbevisning, anvendt riktig jus.  
 

(Kronikken er publisert i Dagens Næringsliv 25. januar 2017).

Emneord: idrettsjus, doping Av Trond Solvang, professor ved Nordisk institutt for sjørett
Publisert 18. juni 2018 15:45 - Sist endret 18. juni 2018 15:45