I Aftenposten 25. juli gjentar filosofene Kristian Skagen Ekeli og Espen Granli budskapet fra deres tidligere kronikk om at borgerne må være seg bevisst sin moralske plikt til å ha et minstemål av politisk innsikt for å gjøre bruk av sin stemmerett ved demokratiske valg, for valg leder til politikk, og politikk får konsekvenser for også andre enn en selv som stemmegiver. Det er jo en tanke.
Men når man går ut med slikt må det også forventes at filosofene har tenkt gjennom konsekvensene av at en slik politisk (eller ikke-politisk?) appell tas på alvor. Hvem tenker filosofene vil gå i seg selv og pålegge seg slik (ikke-politisk?) sensur?
Er det de mottakelige for såkalt populistiske bølger som bør si til seg selv: «Riktignok sympatiserer jeg med parti X, men når det kommer til stykket har jeg for liten innsikt til å se konsekvensene av en slik stemmigiving, så det mest forsvarlige er nok å avstå.»
Eller er det de som stemmer mer av gammel vane som bør si til seg selv noe tilsvarende? Er det eventuelt de som er redde for at ureflekterte velgere ukritisk vil ta inn over seg ureflekterte politiske budskap som bør gå i seg selv, og kanskje engasjere seg politisk?
Eller er kanskje løsningen at Ekeli og Granli danner en politisk bevegelse, noe i retning av: «Vi løser ditt moralske dilemma: du slipper å ha dårlig samvittighet for ikke å utøve din borgerplikt, samtidig som du slipper å ha dårlig samvittighet for ikke å vite hva du gjør ved utøvelsen av din borgerplikt; stem på oss og vi utøver den forsvarlige politikken for deg!»
Og da er man kanskje ikke så langt unna der man allerede er.
Debattinnlegget gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Kontakt
Trond Solvang er professor ved Nordisk institutt for sjørett.
(Illustrasjonsfoto: UiO)