Dopingdømte og forbud mot dobbeltstraff

Friidretts-VM i London er over. Mange vil huske episoden da tidligere dopingdømte Justin Gatlin tok gull på 100 meter og detroniserte sprintlegenden Usain Bolt.

Man vil også huske publikums buing mot Gatlin både før og etter løpet, en reaksjon som på sett og vis ble legitimert av IAAF-president Sebastian Coe som uttalte at dette resultatet skulle han helst vært foruten, før han noen minutter senere overrakte Gatlin gullmedaljen under den offisielle seiersseremonien.

Temaet rundt rehabilitering av dopingdømte som har sonet sin straff, er ikke enkelt. Det har vært viet mye mediaomtale, særlig i kjølvannet av Gatlins VM-triumf. En underkommunisert side er imidlertid det idrettsjuridiske; hvordan temaet har vært gjenstand for betydelig juridisk tautrekking og med to sentrale dommer avsagt av idrettens øverste domstol, CAS.

IOCs Osaka-regel kjennes ugyldig

Rettsliggjøringen startet med IOCs såkalte Osaka-regel, innført i 2008. Regelen ga OL-deltakernekt for utøvere som hadde sonet utestengelsesdom på mer enn seks måneder. Regelen vakte reaksjoner, særlig fra amerikansk hold hvor flere utøvere gikk til sivile domstoler og fikk medhold i at Osaka-regelen måtte anses ugyldig som stridende mot grunnleggende  prinsipper mot dobbeltstraff. Den amerikanske olympiske komité (USOC) ble dermed satt under betydelig press; sivile domstoler påla USOC å ignorere Osaka-regelen ved uttak av amerikanske utøvere, samtidig som IOC - med sete i Sveits og utenfor amerikanske domstolers rekkevidde - nektet å godta USOCs innstilling av utøvere med dopinghistorikk.

Dilemmaet ble løst ved at USOC og IOC brakte spørsmålet om Osaka-regelens gyldighet inn for CAS (CAS 2011/O/2422). CAS var ikke i tvil om det rettslige utfallet: Osaka-regelen var fra et utøverperspektiv å betrakte som tilleggsstraff, og regelen ble kjent ugyldig som stridende mot WADA-koden.  Med andre ord: Når IOC - som andre sentrale idrettsaktører - hadde forpliktet seg til å følge Koden med dens globale og enhetlige strafferegler, kunne ikke IOC kjøre sitt eget løp og innføre regler om OL-deltakernekt som i realiteten innebar tilleggsstraff utover Kodens system .

Den britiske olympiske komités regler kjennes ugyldig

CAS-dommen foranlediget nok en rettssak, denne gang mellom WADA og den britiske olympiske komité (BOA). Bakgrunnen var at BOA hadde i en årrrekke - siden 1993 - praktisert sitt regelverk for uttak av utøvere til den britiske OL-troppen. Regelverket ga forbud mot uttak av tidligere dopingdømte, riktignok etter en nærmere ankeadgang for den enkelte, hvor blant annet overtredelsens grovhet spilte inn. BOA mente at dette uttakssystemet  gikk klar av CAS’ tidligere dom, men WADA var uenig og erklærte det britiske systemet for WADA-kode-stridig.

Også denne tvisten ble brakt inn for CAS (CAS 2011/A/2658). Her led det britiske regelverk samme  skjebne som Osaka-regelen, og ble kjent ugyldig. Selv om BOAs regelverk hadde elementer av egnethetskriterier ved utøverutvelgelse, måtte det primært bli å klassifisere som et sanksjonssystem mot tidligere dopingdømte, og som sådan i strid med WADA-koden. Dommen fikk som konsekvens at BOA måtte reversere sin opprinnelige utestengelse av egne dopingdømte til London-OL i 2012, blant dem syklisten David Millar som hadde sonet to års utestengelse basert på tilfelle av innrømmet bloddoping.

Det hører med til bildet at selve den rettslige tankegangen hos CAS har sin parallell i sivilrettslige regler, blant annet den Europeiske Menneskerettskonvensjonen og dens tilleggsprotokoll (Protokoll 7 artikkel 4) med forbud mot dobbelttstraff. Men CAS fant det ikke nødvendig å teste spørsmålet mot slike rettsprinsipper; det var tilstrekkelig å fastslå brudd på WADA-koden.

Bislett Games bryter idrettens regler?

Dette er altså det rettslige bildet. Så kan man lese i Aftenposten 12/8 at leder for Bislett Games, Steinar Hoen, uttaler at Justin Gatlin aldri blir invitert til Bislett fordi her opererer man med deltakernekt for utøvere som har sonet mer enn to års utestengelse. I følge Hoen er regelen lovlig fordi dette stevnet ikke inngår som kvalifisering for OL eller VM. Men leser man CAS-dommene står det ingenting der som gir dekning for en slik forståelse. Det sentrale i følge CAS er at utøvere som har sonet sin dom ikke skal skal utsettes for utestengelse fra, for dem, sentrale idrettsarrangementer fordi de er tidligere dopingdømt. Og det er vel liten tvil om at Diamond League stevnet på Bislett fra et utøverperspektiv er et viktig arrangement. Som utenforstående iakttaker får man altså en klar fornemmelse av at knesatte juridiske løsninger til sikring av individers rettigheter ikke blir respektert.

(Kronikken er publisert i Dagens Næringsliv 17. august 2017).

Innholdet i kronikken gir uttrykk for kronikkforfatterens egne meninger.

Kontakt

(Illustrasjonsfoto: UiO)

Trond Solvang er professor ved Nordisk institutt for sjørett.

(Illustrasjonsfoto: UiO)

Emneord: idrettsjus, doping Av Trond Solvang, professor ved Nordisk institutt for sjørett
Publisert 18. juni 2018 15:47 - Sist endret 17. des. 2020 17:15