Leser man dommen nøye ser man at de tre dommerne ikke var enige. Det er dissens, og det på for Johaug helt sentrale punkter. Selv om slik dissens ikke endrer på dommens resultat - mindretallet ble nedstemt av flertallet - har den opplagt betydning, både juridisk-faglig og som en viss oppreisning for Johaug. Og det er uvanlig at et domsorgan ikke redegjør nærmere for hva uenigheten består i, når det først framgår at det foreligger dissens.
Skyldvurdering og legers rolle
Det sentrale punkt dreier seg om betydningen for skyldvurderingen av at Johaug baserte seg på rådet fra landslagslegen om at sårsalven var «ren». Dette berører en generell rettslig problemstilling; om et pliktsubjekt (her Johaug) kan delegere bort til andre (her legen) oppgaver av betydning for pliktens innhold, altså ved aktsomhet å sørge for at forbudsstoffer ikke inntas i kroppen.
Denne rettslige problemsstillingen er sammensatt. Man finner den i sivilretten (både kontraktsrett og erstatningsrett), og den er berørt i tidligere CAS-dommer men med sprikende signaler. Johaug anførte at det avgjørende her måtte være at hun var aktsom ved benyttelsen av legen som den som sjekket salvens innhold. I dommen sies det, som svar på Johaugs rettslige forståelse (avsn. 195): «A majority of the Panel disagrees with this». Siden det formuleres slik, må det nødvendigvis ha vært “a minority of the Panel” som var enig i Johaugs forståelse. Deretter gis det en lengre begrunnelse for hvordan flertallet ser på spørsmålet, men intet om mindretallets avvikende syn.
Skyldvurdering og straffeutmåling
Den samme uenigheten kommer til uttrykk senere i dommen, og da rundt spørsmålet om straffutmålingen. Her mener «the majority of the Panel» (avsn. 208) at utfra sakens såkalt objektive skyldkriterier bør straff ilegges innenfor rammen av 16-20 måneder. Intet nevnes om mindretallet. Men siden det var et flertall («the majority»), var det nødvendigvis et mindretall. Og det er klart av sammenhengen at mindretallet mente at straffen utfra de objektive skyldkriterier burde settes til en lavere strafferamme, og da trolig på 12-16 måneder (avsn. 208). Og det er her verdt å bemerke at denne strafferammen er i tråd med hva norsk Domsutvalg endte opp med, nemlig 13 måneder - og også hva norsk Påtaleorgan påsto, nemlig 14 måneder. Men det kan tilføyes at siden dommen er taus på dette punkt, er det også tenkelig at mindretallet kan ha vurdert saken ytterligere i Johaugs favør; i retning av ingen skyld og frifinnelse.
Deretter gjør retten en drøftelse av de såkalt subjektive skyldmomenter (avsn. 210-228), og ender på 18 måneder - men da uten merknad om at det var dissens rundt selve rammen for skyldspørsmålet, og hvor det ligger i kortene at mindretallet, som må ha ment at straffen iallfall burde ligge innenfor den lavere rammen av 12-16 måneder, ikke kan ha vært enig med flertallet som endte på 18 måneder.
Betydningen av åpen dissens
Slike ting er uheldig. For det første er det viktig for den part dommen går imot å kjenne til en dissens og hvordan den disserende resonnerte i den tapende parts favør - slik man kjenner det fra sivile domstolers praksis.
For det andre er det av stor betydning for almenheten, herunder et faglig interessert publikum, å få best mulig innsyn i rettstenkingen på et såvidt obskurt område som dopingjussen. Igjen med parallell til sivilretten: det er ikke uvanlig at dommere, ved vanskelige aktsomhetsvurderinger som her, ender opp med ulikt syn. Det er en del av den rettslige virkelighet.
For det tredje har det betydning hvordan en domstol velger å presentere sin dom. Det er ikke slik at et voldgiftspanel plikter å gi uttrykk for at det har vært dissens. Men når det først framkommer at det har vært dissens, er det svært uheldig at det ikke redegjøres for den dissenterende dommerens syn.
Betydningen av åpen høring
Denne form for fordekt domsframstilling må også ses i sammenheng med det faktum at almenheten ikke er gitt innsyn i domsforhandlingene ved Cas. Slik lukkethet begrunnes gjerne med at det her dreier seg om voldgift, altså en privat form for tvisteløsning, men også det norske Domsutvalgets behandling av saken skjedde ved voldgift, og her ble saken - etter partenes enighet - ført i full offentlighet.
Slik offentlighet gir god mening fordi disiplinærsaker mot den enkelte har en alvorsgrad som langt på vei kan sammenlignes med sivilrettslige straffesaker.
Så kan det spørres hva som er hensikten med en såvidt kritisk vurdering av CAS’ dom i Johaug-saken, for det kan med rette sies at CAS gjør en viktig jobb med å ensrette internasjonal idretts forståelse av WADA-koden og konsekvensene av regelovertredelse. Og det er videre gjennomgående slik at CAS-avgjørelser holder et faglig godt nivå. Men en domstol, inklusive en voldgiftsrett, er ikke bare et rettslig styringsinstrument, den er også et tvisteløsningsorgan som skal yte rettferd til den private part i den enkelte sak. Og i den rollen er det viktig at retten spiller med åpne kort.
(Kronikken er publisert i Dagens Næringsliv 26. august 2017).
Innholdet i kronikken gir uttrykk for kronikkforfatterens egne meninger.
Kontakt
Trond Solvang er professor ved Nordisk institutt for sjørett.
(Illustrasjonsfoto: UiO)