Menneskerettigheter, vinter-OL og sanksjoner mot russisk idrett

Menneskerettsdebatten i DN i sommer gir foranledning til et idrettslig sideblikk, rundt doping og utestengelse av russisk idrett fra sentrale arrangementer, som OL og VM.

Temaet sto sentralt under Rio-OL i 2016. Det er nå bare et halvt år til vinter-OL i Pyeongchang og i nyhetsbildet dukker temaet opp påny. Blant annet tar lederen i Antidoping Norge, Anders Solheim, til ordet for at den russiske olympiske komite bør utestenges fra vinter-OL (Dagsrevyen 14/9). Det kan spørres hva en slik reaksjon nærmere betyr. Svaret gis langt på vei ved å se på hva skjedde forut for henholdsvis Rio-OL og Rio-Paralympics i 2016.

Kollektiv utestengelse

Forut for Paralympics valgte arrangøren - den internasjonale paralympiske komité (IPC) - en modell som Anders Solheim nå anbefaler. Her ble den russiske paralympiske komité (RPC) suspendert fra sitt medlemskap i IPC, begrunnet i påstander om at RPC hadde forsømt å rydde opp i de russiske dopingtilstandene. Konsekvensen var at russiske para-utøvere ble kollektivt utestengt, siden deres deltakerstatus avhang av at RPC var fungerende medlem i  IPC.

Rettslig etterspill

Saken fikk rettslig etterspill. Gyldigheten av IPCs suspensjonsvedtak ble brakt inn for CAS (idrettens øverste voldgiftsrett). Her tapte russerne saken, dog under tvil (CAS 2016/A/4745). CAS fant at det ikke var holdepunkter for at noen i styret i RPC var involvert i de russiske dopingmislighetene, men at RPC likefullt hadde utvist en passivitet tilstrekkelig til å utløse foreningsrettslig mislighold og suspensjonsadgang. Også enkeltutøveres skjebne var tema i saken. RPC hevdet at russiske utøvere på uakseptabelt vis ble rammet kollektivt, og at RPC måtte ses som bærer av enkeltutøveres menneskerettskrav på å bli vurdert for deltakelsei Paralympics. Synspunktet vant ikke frem: Enkeltutøvere var ikke parter i tvisten, og CAS holdt åpent spørsmålet rundt den enkeltes rettighetsstatus dersom saksanlegg hadde vært individbasert. 
Saken endte altså med at ingen russiske utøvere fikk delta i Paralympics.

Menneskerettsbasert krav

Annerledes gikk det i OL. Her valgte arrangøren - den internasjonale olympiske komité (IOC) -  en annen strategi, i hovedsak individbasert. For det første anså IOC at de avdekkede russiske forhold tilsa en kollektiv skyldpresumsjon mot russiske utøvere. For det andre anså IOC at den enkelte hadde et menneskerettsbasert krav på å få prøvet sin deltakerstatus individuelt, ved å bevise sin uskyld. De ulike særforbund ble her gitt i oppgave å foreta slik enkeltvis prøving, etter nærmere oppstilte kriterier. For det tredje nedla IOC absolutt deltakerforbud mot tidligere dopingdømte russiske utøvere. Dette siste endte, paradoksalt, med en menneskerettstvist for CAS (CAS OG 16/13). To tidligere dopingdømte roere fikk her medhold i at denne siste delen av IOCs system var ugyldig, som menneskerettsstridig. CAS’ begrunnelse var i hovedsak: Når IOC mente de fulgte menneskerettigheter ved å gi enkeltutøvere prøvelsesadgang for sin deltakerstatus, måtte IOC også følge menneskerettigheter som tilsa at utøvere ikke skulle utsettes for dobbeltstraff; de to roerne hadde sonet sine dommer og kunne ikke da utestenges med begrunnelse i at de var tidligere dopingdømt. De hadde krav på å bli vurdert på linje med andre russiske utøvere.

Systemet til IOC endte med at 165 utøvere fikk delta i OL, og Russland ble fjerde beste utøvernasjon. 

En tredje linje: Ingen sanksjoner

Forut for ski-VM og skiskytter-VM sist vinter hadde nok mange ventet en eller annen form for kollektivt tiltak rettet mot russisk idrett, men de aktuelle internasjonale forbund (FIS og IBU) valgte en tredje linje; ingen sanksjoner ble innført. Enkelte vil huske FIS-president og IOC-medlem Gian Franco Kaspers famøse medieuttalelse (som han senere beklaget) om at kollektiv russisk utestengelse ville være å ligne med Hitler-Tysklands kollektive jødeforfølgelse, tilsynelatende også uten tanke på de skritt hans kolleger i IPC hadde tatt overfor sitt russiske forbund noen måneder tidligere.

Endelig skal nevnes det internasjonale friidrettsforbund (IAAF) som har valgt en fjerde linje. Her er det russiske friidrettsforbund suspendert på foreningsrettslig grunnlag, samtidig som enkeltutøvere er gitt adgang til å få prøvet sin sak, med deltakelse under nøytralt flagg for dem som lykkes i å bevise sin uskyld. Dette systemet førte til én russisk deltaker under Rio-OL og 19 under friidretts-VM nå i sommer.

Idrettsorganers ulike praksis

Idrettens besluttende organer følger altså en svært så ulik praksis. Dette gagner ingen, aller minst russiske enkeltutøvere som med rette kan se seg som kasteballer i et ukoordinert internasjonalt spill. Mot denne bakgrunn er det vanskelig å forstå Antidoping Norge og Anders Solheims siste utspill. Hvorfor tas det nå fra norsk side til orde for at russisk idrett kollektivt bør utestenges fra OL, uten noen ledsagende kommentarer, verken til temaets kompleksitet eller dets historikk?
 

(Kronikken er publisert i Dagens Næringsliv 28. september 2017. Artikkelen ble også publisert på russisk i Nettavisen 13. oktober).

Innholdet i kronikken gir uttrykk for kronikkforfatterens egne meninger.

Kontakt

(Illustrasjonsfoto: UiO)

Trond Solvang er professor ved Nordisk institutt for sjørett.

(Illustrasjonsfoto: UiO)

Emneord: idrettsjus, doping Av Trond Solvang, professor ved Nordisk institutt for sjørett
Publisert 18. juni 2018 15:47 - Sist endret 17. des. 2020 17:17