Dopingreglene på prøve - igjen

Så kom nyheten om at Chris Froome har testet positivt på stoffet salbutamol, det samme stoffet Sundby ble dømt for, med to måneders utestengelse, i august 2016.  Parallellen mellom sakene foranlediger enkelte betraktninger rundt hvordan dopingreglene her er bygd opp, noe som igjen berører et overordnet tema  rundt utøveres rettssikkerhet.

På Sky-lagets hjemmeside opplyses at det for tiden gjennomfører tester for å vise at de positive urinprøvene ikke betyr at han har begått regelbrudd. Det er nærliggende å spørre: Hva betyr det? Hvorfor slår man ikke bare fast at har man testet positivt så er man skyldig i regelbrudd?

Dette er komplekst og betinger en redegjørelse, her i forenklet form:
Reglene tar høyde for at salbutamol er et egnet behandlingsmiddel mot astma, og tillater en inhaleringsmengde på max 1600 mcg pr døgn. Inntak utover dette utgjør regelbrudd. Så er det slik at dopingkontrollører ikke får sjekket stoffmengden utøvere inhalerer. I stedet gis en pekepinn på inhalert mengde gjennom urinprøver, hvor stoffkonsentrasjon utover en viss verdi (1200 ng/ml) gir indikasjon på regelstridig mengde inhalert stoff. Men siden slik urinprøve bare er en indikasjon, basert på visse erfaringstall, gis den mistenkte adgang til, gjennom etterfølgende kontrollerte tester, å vise at de forhøyede urinverdier samsvarer med lovlig inntaksmengde.

Etterfølgende tester

Det er altså slike tester Froome nå er i gang med. Og enkelt sagt: dersom testene viser at han ved lovlig inntaksmengde påny får forhøyede urinverdier, ligger han godt an. Da er det hans fysiologi som avviker fra erfaringstallene i regelverket, og man kan slutte at han sannsynligvis ikke inhalerte ulovlig mengde. Men skulle resultatet gå motsatt vei, at urinverdiene blir lavere enn da han testet positivt - ja da ligger han dårlig an, for det tyder på at han overdoserte medisineringen, og altså begikk regelbrudd.

Så kommer det sentrale spørsmål: hvordan kan man på medisinsk grunnlag vite om en slik etterfølgende test, i kontrollerte former, er representativ for et tidligere inntak under fysiologisk andre omstendigheter?

På dette punkt er Sundby-saken sentral, for også Sundby ble underlagt slike kontrollerte tester, og de viste tildels betydelig høyere urinverdier ved lovlig inhaleringsmengde enn de tidligere positive urinprøvene. Medisinsk ekspertise på begge parters side klødde seg den gang i hodet, ulike forklaringer ble lansert men ingen faglig enighet oppnådd. Og man kan da spørre, noe spissformulert: Hva er verdien av et et slikt system for etterfølgedne bevisgjendriving dersom det faglige grunnlag for systemet mangler?

Medisinsk uavklarthet ble utelatt

Et paradoks i Sundby-saken var at slik medisinsk uavklarthet rundt det etterfølgende systemet ble satt ut av  betraktning, slik CAS til slutt avgjorde saken. Bakgrunnen for dette var at Sundby brukte et inhaleringsapparat - forstøver - som gjennom sin konstruksjon betinget langt høyere dosering enn reglenes 1600 mcg, myntet på sprayinhalator (men uten at reglene sa noe om tillatelig bruk av apparatur). Sundbys lege mente det var faglig belegg for en omregning fra sprayinhalator til forstøver med ca. 1:9, og Sundbys apparatdosering var slik sett ca. ni ganger høyere enn reglenes nominelle dose. CAS mente at reglene, riktig fortolket, ikke åpnet for en slik omregning. Med CAS’ tolkning ble Sundby dømt for regelbrudd allerede i kraft av  sin innrømmelse av å ha brukt (i apparatet) langt over nominell dose, og CAS fant det dermed unødvendig å ta stilling til det medisinsk kompliserte; om omregningen foretatt av Sundbys lege var riktig, og hvilken stoffmengde Sundby hadde fått i kroppen.

Bevisgjendriving som rettssikkerhetsgaranti

Dette gir enkelte tankekors:
Sundby ble gjennom CAS’ tolkning fratatt den rettssikkerhetsgaranti til bevisgjendriving som er omtalt foran, og det kan også synes kontraintuitivt at dopingovertredelse fastslås uten å ta stilling til en utøvers stoffmengde i kroppen. Og dette bringer oss til sakens innledende stadium: påtaleorganet var FIS og første domsinstans var FIS’ dopingpanel. Her ble Sundby frifunnet, med begrunnelse i det medisinsk uklare knyttet til resultatene fra de etterfølgende testene, kombinert med et uklart regelverk. 

Poenget er ikke her å ta stilling til det rettslige utfallet av Sundby-saken, men å få fram at CAS ved sin tolkning omgikk det medisinsk vanskelige i saken, og at dette nå ser ut til å komme opp påny. Froome-saken dreier seg ikke om det kompliserende rundt tolkning, for Froome hevder å ha brukt sprayinhalator som påtenkt i reglenes doseringsangivelse.

For Froome kommer altså reglenes system for bevisgjendriving opp i sin rene form. Og i så måte er det en viss grunn til å frykte at det er reglenes godhet, like mye som Froomes uskyld, som settes på prøve.

(Kronikken er publisert i Dagens Næringsliv 16. desember 2017).

Emneord: idrettsjus, doping Av Trond Solvang, professor ved Nordisk institutt for sjørett
Publisert 18. juni 2018 15:48 - Sist endret 18. juni 2018 15:48