Russiske utøvere og OL

Temaet rundt russiske utøveres deltakelse i OL er komplisert, med behov for å holde tungen rett i munnen. Temaet har hatt en merkelig dreining i det offentlige ordskiftet.

Først var spørsmålet  om russisk olympiske komites medlemsskap i IOC burde suspenderes som følge av de systemiske mislighetene avdekket under Sotsji-OL i 2014. Dette besvarte IOC bekreftende, noe som hadde som konsekvens at russiske utøvere ble rammet kollektivt; de var ikke i posisjon for deltakelse når deres nasjonale komites forbindelse til OL-arrangøren IOC var frakoplet.

Dernest var spørsmålet om russiske enkeltutøvere likevel skulle få delta, utfra silingskriterier bedømt av et særskilt utvalg oppnevnt av IOC, og da med deltakelse under nøytralt flagg, etter invitasjon fra IOC. Også dette ble besvart bekreftende, men det er klart at i så måte er det ikke tale om enkeltutøveres «rettigheter» til å delta. Utgangspunktet er det motsatte; at IOC vil ha sikkerhet for at de inviterte ikke på noe vis har vært involvert i doping eller beskyttet gjennom systemisk dopingprøvemanipulering. I dette ligger implisitt at de som ikke inviteres ikke dermed nødvendigvis er gjenstand for konkret dopingmistanke. Uttalelser som fra Mads Kaggestad til Aftenposten 25/1 er derfor misvisende når det sies: «Det går ikke an å kaste ut en utøver som ikke har testet positivt, eller man ikke har håndfaste bevis mot». Det er ikke snakk om å «kaste ut» men å unnlate å invitere, etter gitte silingskriterier.

Invitasjon av enkeltutøvere

Fra enkelte hold, blant annet VGs sportskommentator,  har det vært hevdet at selve det å invitere ikke-dopingbelastede utøvere er uheldig, for det undergraver effekten av sanksjonen mot Russland, dvs. suspensjonen av den russiske olympiske komite. Men er det en fornuftig vinkling? Det synes intuitivt riktig å foreta en avveining av det kollektive mot det individuelle ved ikke å utelukke enkeltutøvere som man har tilstrekkelig trygghet for ikke er dopingbelastet. Selv det internasjonale friidrettsforbund (IAAF) som var først ute med foreningsuspensjon av russisk forbund, har et slikt system, etter silingskriterier og med deltakelse i IAAF-stevner under nøytralt flagg.

Også de silingkriteriene som nå benyttes av IOC  har vært utsatt for kritikk, fra Rune Andersen og Anders Solheim i ADNU, i retning av at IOC her opererer med manglende transparens (Aftenposten 25/1). Men IOCs begrunnelse for dette ligger jo på et annet plan: Det samlede bevisbildet er svært komplekst, gjennom bruk av et mangfold av kilder, herunder personvernbelagte blodpassverdier, slik at det å skulle operere med en slags full åpenhet i denne prosessen virker urealistisk. 

#metoo-paralleller

Videre får det et merkelig preg når pressen løfter frem enkelttilfeller, som Sergej Ustiogov, som en slags indikator på at IOCs silingssystem ikke fungerer tilfredsstillende. Poenget er vel at når han ikke er blant de inviterte, så er ikke det ensbetydende med noe dopingstempel, men utslag av at det ikke er tilstrekkelig trygghet for at han har vært uberørt av det systemiske dopingregimet.

Disse tingene er ikke enkle, og har et visst slektskap med hva som pågår i #metoo-kampanjer med diverse ringvirkninger. Dilemmaet er at dette er ikke rettsprosesser i egentlig forstand med innbakte systemer for kontradiksjon m.v., men oppståtte situasjoner  hvor de besluttende organer er henvist til å ta stilling, basert på det bevisbildet som er tilgjengelig.

Flere kompliserende faktorer

Ytterligere kompliserende er følgende: Parallelt med denne ikke-rettslige prosessen med invitasjon av antatt rene russiske utøvere, pågår en reell rettstvist rundt de 38 utøverne (herunder Aleksander Legkov) som tidligere i høst av IOC ble erklært utestengt  fra alle fremtidige OL. Dette dreier seg altså om doping-disiplinærsaker på individuelt nivå, og disse sakene ble av utøverne anket inn for CAS, som i inneværende uke ventes å avsi dom.

Skulle disse utøverne - mot formodning - få medhold i at utestengelsesvedtaket er ugyldig på grunn av manglende bevis for dopingovertredelse, oppstår en delikat situasjon: Skal disse dermed få delta i OL mens andre ikke-inviterte utøvere  ikke har direkte dopinganklager rettet mot seg? Trolig er svaret nei. Selv om de 38 skulle bli frifunnet, vil de gå inn i «folden» av øvrige russiske utøvere som i utgangspunktet er kollektivt utestengt gjennom suspensjonen av russisk olympisk komite i IOC, og dermed avhengig av IOCs invitasjon for å få delta.

(Kronikken er publisert i Dagens Næringsliv 29. januar 2018). 

Emneord: idrettsjus, doping Av Trond Solvang, professor ved Nordisk institutt for sjørett
Publisert 18. juni 2018 15:48 - Sist endret 18. juni 2018 15:48