Idrettsjuridisk OL-epos

Det idrettsjuridiske epos rundt russiske utøveres deltakelse i OL synes å ha nådd sin slutt med CAS’ to avgjørelser fredag, hvor et utvalg ikke-inviterte russiske utøvere fikk avslag på sin begjæring til CAS om å bli tilkjent deltakerstatus.

Sakens bakgrunn

Selv om dette eposet kan fortone seg uoversiktelig, er det egentlig ikke det om man ser på dets enkeltheter. Det begynte med at IOC høsten 2016 nedsatte to granskingskommisjoner for å ettergå bevisbildet som fremsatt i de to tidligere MacLaren-rapportene. Den ene (Schmid-kommisjonen) skulle ettergå temaet på et organisatorisk nivå. Den andre (Oswald-kommisjonen) skulle ettergå bevisbildet mot de enkeltutøvere som på generelt grunnlag var sirklet inn som mistenkte i MacLaren-rapportene.

Videre bør nevnes: når Oswald-kommisjonen innledet sin gransking av enkeltutøvere, ledet det til at FIS suspenderte de samme utøvere fra deltakelse i FIS-arrangementer (som Lahti-VM sist vinter), gjennom utøvernes status som mistenkt for dopingovertredelse. Til bildet hører ytterligere at disse utøverne fikk delvis medhold i CAS i mai 2017 i sak reist mot FIS, i den forstand at suspensjonen ble satt tidsbegrenset, til 1. november 2017; hvis ikke etterforskningen ledet til fornyede bevismidler innen den tid, var disse utøverne å anse fri til å delta i FIS’ arrangementer. Med andre ord; denne CAS-avgjørelsen var et varsko om at bevisbildet mot den enkelte fremsto som tvilsomt ved spørsmålet om endelig domfellelse.

IOCs beslutninger

Så kom Schmid-kommisjonen med sitt resultat i november 2017 og bekreftet Mclaren-rapportenes funn om systemiske dopingmisligheter under Sotsji-OL, og kommisjonen anbefalte at IOC suspenderte («frakoplet») russisk olympiske komites medlemsskap i IOC. Slik «frakopling» ville medføre at alle russiske utøvere ble rammet kollektivt - deres deltakerstatus avhang av russisk komite var «tilkoplet» IOC - og Schmid-kommisjonen anbefalte derfor også at IOC innførte et system for invitasjon av enkeltutøvere som IOC hadde tilstrekkelig trygghet for var rene. Begge disse anbefalinger ble så fulgt av IOC. Og det kan tilføyes: Den russiske olympisk komite anket  ikke denne foreningssuspensjonen inn for CAS, noe den kunne ha gjort.

Så kom Oswald-kommisjonen med sine - løpende - beslutninger som gjaldt enkeltutøvere eller grupper av disse. Med få unntak ble disse anbefalt sanksjonert av IOC, ved at bevisene for enkeltstående dopingovertredelser ble funnet sterke nok; ikke nødvendigvis for doping i egentlig forstand, men for medvirkning til manipulering av prøveresultater (tampering with samples). IOC fulgte disse anbefalingene og sanksjonerte de enkelte, med fratakelse av resultater fra Sotsji-OL, og med utestengelse fra alle fremtidige OL. Som følge av dette fulgte FIS på sin side opp og suspenderte de samme utøverne (påny) fra FIS-arrangementer.

Anke til CAS

Videre: De fleste av disse utøverne - tilsammen 39 - anket sine saker inn for CAS med påstand om at de var sanksjonert på sviktende bevismessig grunnlag. Og det kan tilføyes: Leser man Oswald-kommisjonens rapport med uhildede briller, er det ikke opplagt hvordan en slik anke ville slå ut; det er tale om tildels vanskelige bevisvurderinger, som nok kan slå ulikt ut hos ulike faglig fullt kompetente dommere.

Så skjedde det «ulykksalige» i et systemperspektiv at de fleste (28) av disse utøverne (herunder Legkov) fikk medhold i CAS. IOCs sanksjoner ble slik sett reversert, mens FIS fulgte opp ved å oppheve utestengelsen fra FIS-arrangementer. Men om frifinnelsene var «ulykksalig» i et systemperspektiv, er det ikke ensbetydende med at de var det i et individ-strafforfølgningsperpektiv. 

Saken gir mening juridisk

Men frifinnelsene ført til «kaos» i den forstand at til da ikke-inviterte utøvere (som Ustiogov) hadde hatt mindre dopingmistanke rettet mot seg enn de som nå var frifunnet av CAS. Hvordan skulle det løses? Løsningen foreligger som nevnt i fredagens CAS-beslutning: Begge grupperinger av utøvere angrep IOCs ikke-invitasjon som ugyldig, men vant ikke frem. Og det er forståelig: Alle russiske utøvere var i realiteten «frakoplet» deltakerrett gjennom suspensjonen av den russiske olympiske komite. Deltakelse for den enkelte var dermed prisgitt IOCs invitasjon, og CAS fant at det ikke var grunn til å kritisere IOC invitasjonssytem, som ble funnet saklig fundert og praktisert på ikke-diskriminerende vis.
Juridisk gir hele sakskomplekset derfor ganske god mening, om man ettergår enkeltheter. Men at det hele i offentlighetens øyne fremstår som nær sagt ugjennomtrengelig, lar seg også godt forstå.
 

(Kronikken er publisert i Dagens Næringsliv 13. februar 2018).

Emneord: Idrettsjus, dopingklausuler Av Trond Solvang, professor ved Nordisk institutt for sjørett
Publisert 18. juni 2018 15:49 - Sist endret 18. juni 2018 15:49