Frifinnelsen av Legkov og 27 andre russiske utøvere

Frifinnelsen av Alexander Legkov og 27 andre russiske utøvere i forbindelse med OL i Sotsji viser at CAS fylte sin tiltenkte rolle som uavhengig domsorgan.

Kort tid før OL i Pyonchang kom nyheten om at CAS hadde frifunnet Alexander Legkov og 27 andre russiske utøvere, etter anke over IOCs tidligere domfellelse for delaktighet i dopingjuks under Sotsji OL. Frifinnelsen betød at de 28 fikk tilbake sine fradømte medaljer, og at utestengelsen av dem fra fremtidige OL ble opphevet. Samtidig ble det kjent at CAS hadde opprettholdt IOCs domfellelse av 11 øvrige russiske utøvere.

Frifinnelsen av de 28 ble ikke godt mottatt av IOC eller WADA, for resultatet passet særdeles dårlig inn i IOCs samlede policy overfor russisk idrett forut for OL. Men den gang forelå kun domsresultatet; man visste ikke hvorfor CAS bedømte sakene annerledes enn IOC. Domsgrunnene kom derimot i forrige uke i to utvalgte dommer; frifinnelsen av Legkov (på 154 sider) og domfellelsen av bobsleigh-utøveren Zubkov (165 sider) - begge ført i pennen av CAS-panelets formann, jusprofessor Christoph Vedder.

Prinsipielt viktige dommer

Disse dommene fra CAS er prinsipielt viktige, for de dreier seg om bevisvurdering og bevisterskler for domfellelse i saker med svært komplekse faktakonstellasjoner. Også sakenes alvorsgrad tilsier at de er blant de viktigste avsagt av CAS. Tross dette har dommene knapt vært nevnt i norsk presse.

Så kan det spørres: Hvordan kunne CAS komme til et såvidt dramatisk annet resultat enn IOCs granskingskommisjon? CAS begrunner det i hovedsak med to forhold: dels at bevisførselen var grundigere for CAS, blant annet ved at varsleren Rodsjenkov og granskeren McLaren ble ført som vitner (via skype) og med adgang til krysseksaminasjon - og dels at vilkårene for straffbarhet ble prøvet mer konkret og individuelt enn hva tilfellet var for IOC.

Med fare for overforenkling var tiltaleversjonen: De 39 var på en prioritert liste avutøvere som skulle gis en steroid-coctail før og under Sotsji-OL. For å unngå at utøverne testet positivt skulle så innholdet av avlagt dopingprøve skiftes ut med forhåndsinnlevert «ren» urin. Systemet betinget videre:  - at utøveren sørget for at lokket på prøveglasset ikke ble strammet helt til, for å lette senere gjenåpning av glasset; - at utøveren sørget for at informasjon fra  dopingprøveskjemaet tilfløt rette vedkommende for identifisering av prøven for senere utskifting;  - at ved slik senere utskifting egenvekten på den «rene» urinen ble justert ved tilsetting av salt for å kamuflere at prøven var manipulert. 

At det fantes et slikt system var ikke betvilt. Spørsmålet gjaldt rekkevidden  og styrken av beviser for den enkeltes delaktighet. Og her fortonet bevisbildet seg ulikt for de ulike utøvere.

Perifere bevismidler

Sentralt i Legkovs sak var at hans prøver ikke hadde unormalt saltinnhold; intet tydet på at prøveinnholdet var skiftet ut. Det man da sto tilbake med var mer perifere bevismidler som: Visse indikasjoner på riper på prøveglass-lokket som IOCs eksperter mente tydet på gjenåpning, men hvor CAS var dels kritisk til analysemetodikken hos IOCs eksperter.

Videre:  CAS var kritisk til troverdigheten på detaljplanet av Rodsjenkovs forklaring, som i visse henseender pekte mot Legkov som delaktig. Endelig: det at Legkov var oppført på den prioriterte listen var i seg selv ikke avgjørende; selv ikke McLaren mente at samtlige på listen var underlagt dopingregime, og listen hadde skiftet innhold underveis (den versjonen Rodsjenkov presenterte i filmen Ikarus var endret fra den fremlagte i saken).

Vanskelig balansegang

Dette er altså en vanskelig balansegang. Dommerne må ta stilling til om de er «comfortably satisfied» om vedkommendes skyld, basert på det samlede bevisbildet. For Legkovs del var de ikke det, primært fordi prøvenes innhold  ikke tydet på at de var manipulert. Her falt vurderingen av Zubkovs sak annerledes ut, for Zubkovs prøver hadde et saltinnhold som klart tilsa at de var manipulert, og dette spilte da tilbake på de øvrige bevisfaktorene i hans sak.

Så kan man si, som IOC anførte i saken, at når det som her er påvist organisert doping, så må det være tillatt å utlede visse supplerende fakta for de utøverne som er «sirklet inn» - og at hensynet til rene utøvere tilsier en slik mer overordnet og avledet form for bevisvurdering.

Men like nærliggende er det å si: Den grundige prøving av den enkeltes skyld som CAS her la for dagen er også i de rene utøveres interesse; det er en potensiell trussel mot enhver som måtte bli mistenkt for doping dersom vilkårene for skyld som nedfelt i regelverket ikke blir tatt på tilstrekkelig alvor. CAS’ nyanserte prøving av bevisene er slik sett betryggende lesning; det viser at CAS her fylte sin tiltenkte rolle som uavhengig domsorgan.

(Kronikken er publisert i Dagens Næringsliv 9. mai 2018 under tittelen "Dopingdommer gir nyttig avklaring").

Emneord: Idrettsjus, doping Av Trond Solvang
Publisert 18. juni 2018 15:49 - Sist endret 18. juni 2018 15:49