Norge bør slutte seg til brexit-avtalen

Innlemmes EUs brexit-vedtak i EØS-avtalen, vil de samme reglene gjelde for Norge som for EU og britene.

Det verste som kan skje er at Norge står uten noen overgangsordning eller beskyttelse av etablerte retter for næringsliv og borgere etter brexit og når forhandlingene om en handelsavtale for fremtiden begynner, skriver kronikkforfatterne.

(Illustrasjonsfoto: Colourbox).

Hvordan skal norske interesser ivaretas etter brexit? Stortinget har ikke drøftet de rettslige løsningene som skal sikre at virksomheter og borgere får den likebehandlingen som de ifølge EØS-avtalen har krav på.

Vi argumenterer for at Norge bør arbeide for at EUs avtale med Storbritannia omfatter EFTA-statene og for at denne avtalen innlemmes i EØS-avtalen. Dersom EFTA-landene ikke tar dette opp nå, kan Norge stå uten overgangsregler. Norske borgere og næringsliv i EU og Storbritannia vil miste viktige rettigheter.

Dette dreier forhandlingene seg om

Storbritannia trer etter planen ut av EU og EØS 29. mars 2019. Forhandlingene mellom britene og EU gjelder to ting: vilkårene for utmeldelsen som skal beskytte rettigheter som er allerede er utøvet og opparbeidet mens Storbritannia var medlem (fortiden) og en ny handelsavtale mellom EU og britene (fremtiden).

Det er vedtaket som regulerer fortiden vi er opptatt av i denne omgang. Det berører blant annet selskaper som er etablert i Storbritannia og enkeltpersoners rett til fortsatt opphold, trygd og pensjon.

Likebehandling er målet

For EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein handler det nå om å finne løsninger som gjør at vi kan koble oss på utmeldingsløsningen mellom EU og Storbritannia.Norske myndigheter har gjort målet klart: For Norge er det viktig å få på plass de samme ordningene som i EU, og at de trer i kraft samtidig.

Vi må sikre likebehandling av norske interesser i det indre marked som gjennom EØS-avtalen er vårt eget hjemmemarked. Norske myndigheter har imidlertid ikke gjort det klart hvordan målet skal oppnås.

Ingen overgangsordning det verste som kan skje

Det verste som kan skje er at Norge står uten noen overgangsordning eller beskyttelse av etablerte retter for næringsliv og borgere etter brexit og når forhandlingene om en handelsavtale for fremtiden begynner.

Utenriksdepartementet forklarer det slik: «Norsk næringsliv vil da møte toll og andre handelshindre tilsvarende EUs nåværende ytre handelspolitikk og ny toll, nye krav vedrørende dokumentasjon og kontroll av varer og personbevegelser samt andre handelshindre kan da bli innført».

Brexit betyr mye for Norge

Brexit betyr mer for Norge enn noe EU-land. En femtedel av Norges samlede eksport av varer og tjenester går til Storbritannia.

Landet er Norges største handelspartner for varer, for tjenester, og skipsfartsnæringen. Det er det syvende viktigste land for norske direkte investeringer i utlandet, og den nest største utenlandske investoren i Norge. Det bor 18.000 nordmenn, 2.000 islendinger og 40 liechtensteinere i Storbritannia, og 15.000 briter i Norge.

Innlemme brexit i EØS

Den opplagte og beste løsningen er å innlemme EUs brexit-vedtak i EØS-avtalen. Vedtaket om utmeldelsen skiller seg fra handelsavtaler og tiltredelsesavtaler. Det er en særskilt rettsakt som bygger på EU-traktatens artikkel 50.

Vedtaket gjelder også rettighetsposisjoner opparbeidet før utmeldelsen, mens det fulle samarbeidet besto. Det er åpenbart av relevans for EØS-samarbeidet. Målsettingen er et ordnet opphør av medlemskapet. Det er også i Norges interesse.

I alle tilfeller bør Norge ta initiativ til at EU og Storbritannia legger opp til innlemmelse i EØS fra første stund.

EFTA-landene og Norge kan be om at EU og Storbritannia alt nå tar hensyn til såkalte horizontal challenges. Alt tyder på at EU-siden gjerne vil bidra. Britene sier også at det er EØS-siden og Norge som må bestemme hvordan dette skal skje. Liechtenstein og Island vil også gjerne ha en EØS-løsning.

Fordelene med brexit i EØS

Innlemmes EUs brexit-vedtak i EØS-avtalen, vil de samme reglene gjelde for Norge som for EU og britene. Styrkeforholdet mellom Norge og Storbritannia er naturligvis et annet enn mellom EU og Storbritannia.

Konsekvensene av samarbeidet som nå blir fortid, må håndteres. Norge vil ikke oppnå bedre resultater på egen hånd, eller sammen med Island og Liechtenstein. Ethvert forsøk på tilpasninger i bilaterale forhandlinger med Storbritannia, uten EU som støttespiller, vil vi tape på.

Fordelene med EØS bevares. Britisk forvaltning og britiske domstoler vil anvende reglene på samme måte for norske borgere som for EU-borgere. EU-kommisjonen og i siste instans EU-domstolen får fortsatt ansvaret for at reglene følges. ESA og EØS-domstolen vil ha et tilsvarende ansvar hos oss for at britiske borgeres retter håndheves.

Uklarhet om rettigheter

Alle vil vite hvilke regler og frister som gjelder fra vedtaket etter EU-traktatens artikkel 50 er truffet. Hvis utmeldingsvedtaket ikke blir gjort til en del av EØS-avtalen, vil det derimot være uklart for norske familier og virksomheter hvilke rettigheter de har og hvem som eventuelt skal håndheve og sikre rettighetene.

Ulik håndtering av bestående rettighetsposisjoner i EU og EØS vil ha en side til EØS-avtalens alminnelige prinsipp om likebehandling. Er det mulig å begrunne at utmeldingen får ulike konsekvenser for EFTA-borgere og EU-borgere?

Hvem er mot brexit i EØS?

Et argument mot at Norge skal involvere seg i utformingen av utmeldingsvedtaket, og ta dette inn i EØS-avtalen, kan være generell motstand mot EØS. Men det er vanskelig å argumentere mot fortiden og at utmeldelsen bør skje i ryddige former også for EFTA-statenes vedkommende.

Går et ekteskap i oppløsning kan man angre på inngåelsen, men desto viktigere er det å forholde seg rasjonelt til delingen av det som var.

Noen norske statsjurister er kritiske til EFTA-domstolen og vil begrense dens virkeområde hvor de kan. De hevder at EØS er en rent folkerettslig avtale og at brexit må håndteres med det som utgangspunkt. Noen ser på det som en oppgave å bevare handlefriheten mest mulig.

Men dette er å si fra seg de demokratiske muligheter og det ansvaret som ligger i å påvirke utmeldelsesvedtaket. Det er å holde avstand til det samarbeidet Stortinget gang etter gang har fremholdt betydningen av. Det er ikke i samsvar med interessene til Norge, norske virksomheter og norske borgere.

 

(Kronikken er publisert i Aftenposten 27. mai 2018).

Av Mads Andenæs og Tarjei Bekkedal
Publisert 18. juni 2018 15:51 - Sist endret 15. mai 2019 15:14