Brød, sirkus og dopingjuss

Rett før fotball-VM ble det kjent at den peruianske fotballspilleren og lagkapteinen Paolo Guerrero hadde fått medhold av sveitsisk høyesterett i å få utsatt utestengelsen på 14 måneder idømt etter idrettens domssystem, slik at han fikk med seg VM-deltakelse.

Ilustrasjonsfoto: Colourbox

Avgjørelsen er uvanlig, fordi idrettens rettspleie er basert på privat tvisteløsning (voldgfift) og dermed i utgangspunktet unndratt sivile domstolers domene. 

Bakgrunn

Bakgrunnen var i korthet: Guerrero var først idømt 12 måneders utestengelse av FIFAs disiplinærorgan, etter å ha testet positivt på kokain (eller rettere: forbudsstoffet Benzoylecgonine, forenlig med kokaininntak), og da med såkalt lav skyldgrad, idet det var sannsynlig at inntaket var skjedd ved te-drikking med kokainholdige blader. Etter anke til FIFAs appellutvalg ble straffen nedsatt til 6 måneder, og hadde denne dommen blitt stående ville han ha kunnet delta i VM. WADA anket så denne dommen til CAS som skjerpet straffen til 14 måneder, noe som betød at Guerrero var utestengt fra VM.

Guerrero anket så CAS-dommen til sveitsisk høyesterett, noe det er adgang til siden CAS har sete i Sveits og CAS’ voldgiftsdommer dermed er underlagt sveitsisk rett. Slik ankeadgang er imidlertid ikke ensbetydende med at anken vinner frem ved senere realitetsprøving; trolig gjør den ikke det. Men det sentrale er at med slik anke er saken innenfor det sivilrettslige system, og med den adgang som der gis til såkalt oppsettende (utsettende) virkning av anken (stay of execution) - altså et midlertidig inngrep for å avverge rettstap dersom anken senere skulle vinne frem; i så fall ville det jo være ille om utøveren i mellomtiden viste seg å ha vært utestengt på feilaktig grunnlag, f.eks. fra et fotball-VM.

Straffutmåling og likhetsprinsipper

Hva betyr det så, idrettspolitisk og for idrettens rettspleie, at sivile domstoler på slikt vis griper inn?
Det reiser for det første spørsmål rundt likhetsprinsipper som proklamert i dopingjussen: alle skal ved straffutmåling behandles likt, uavhengig av konsekvenser av straff for den enkelte, slik man bl.a. så i Johaug-saken, hvor CAS fant det irrelevant at hun fikk sin idrettskarriere beskåret ved utelukkelse fra OL. Og i idrettens rettspleie kjenner man ikke systemet med slik oppsettende virkning ved anke; Johaug ville f.eks. ikke være i posisjon til å begjære oppsettende virkning av straffen idømt ved NIFs domsutvalg, mens denne dommen var under ankebehandling for CAS. Men de utøvere som klarer å navigere seg i i posisjon for sivilrettslig forføyning, kan altså oppnå særbehandling likevel, som illustrert i Guerrero.

Forholdsmessighet mellom forgåelse og straff

For det andre berører dette de såkalte proporsjonalitsprinsipper som står sentral i sivilrettslig tankegang; at det skal være forholdsmessighet mellom forgåelse og straff. Hvorvidt idrettens regelverk (WADA-koden) i ett og alt oppfyller disse kravene er et stadig tilbakevendende stridstema i dopingjussen, og det var oppe i både Johaug- og Sundby-sakene.  I all hovedsak avvises slike anførsler for CAS, med begrunnelsen at tilstrekkelig forholdsmessighet allerede er innbakt i regelverket. Men i Guerrero kommer altså en sterk indikasjon på at sivilrettslige dommere tenker annerledes; at en såvidt mild dopingovertredelse som han var idømt, ikke burde frata ham muligheten for VM-deltakelse. Slik sett er avgjørelsen potensielt dramatisk; intet er «verre» for idrettens rettspleie enn at sentrale dopingrettslige prinsipper blir satt tilside av sivile domstoler.

Sentrale idrettsaktørers rolle spiller inn?

Et tredje forhold gjelder sentrale idrettsaktørers rolle i dopingsaker. I presseomtalen av Guerrero får man vite at ulike aktører, bl.a. proffspillernes fagforening  FIFPro og det peruianske fotballforbund, har avgitt støtteerklæring for Guerreros rettsbegjæring, begrunnet i at CAS-dommen er uforholdsmessig streng.  Og man får vite at FIFA ikke «categorically» har motsatt seg begjæringen. Det er klart at slikt hjelper for å få gjennomslag i en sivilrettslig begjæring om utsatt straff, altså at ingen sentrale idrettsaktører motsetter seg begjæringen. Men denne pragmatiske holdningen - om den kan kalles det - står i sterk kontrast til andre dopingsaker hvor tilsvarende aktører ikke viker en tomme fra å hevde at hårdkokt jus og stivbente regler er en nødvendighet i kampen mot doping. Det hele gir en snikende fornemmele av at når det gjelder brød og sirkus, da er de ellers så rådende dopingpolitiske prinsipper ikke så absolutte likevel.

Brytning mellom sivilrettslig og idrettslig regelverks tankegang

Kanskje er det overordnet sett betenkelig at enkelte oppnår fordelaktig behandling ved å finne veier utenom idrettens rettspleie og inn i sivilretten. Men samtidig kan man vanskelig bebreide den enkelte for å gjøre bruk av de rettsmidler som er tilgjengelig, inklusive de sivilrettslige. Det hele bunner trolig i det faktum at det på sentrale punkter er en brytning mellom sivilrettslig og idrettslig regelverks tankegang. Dette er i seg selv foruroligende. Brytningen dukker opp fra tid til annen, slik Guerrero-saken viser. Og i fremtiden vil nok også andre domfelte utøvere se etter den samme muligheten av kombinert sivilrettslig anke og begjæring om straffutsettelse, for å sikre seg deltakelse i OL eller VM.

(Kronikken er publisert i Klassekampen 3. juli 2018).

Emneord: doping, idrettsjus Av Professor Trond Solvang
Publisert 6. juli 2018 14:02 - Sist endret 6. juli 2018 14:27