Dramatisk for Forfatterforeningen

I debatten rundt Forfatterforeningens æresrett fra 1945, gir Foreningens leder, Heidi Marie Kriznik, i et innlegg i Aftenposten 6. april, en kortfattet begrunnelse for hvorfor Foreningens styre har funnet det riktig å rette en unnskyldning til de etterlatte av 17 forfattere som av æresretten ble ilagt disiplinærstraffer  - en unnskyldning som førte til at Kjartan Fløgstad senere meldte seg ut av Foreningen i protest.

Krizniks begrunnelse for at æresretten fra 1945 må anses som illegitim - og altså strek settes over hele dens virke - har interesse, for det berører en diskusjon vi kjenner også i vår tid, med særlig aktualitet for idrettens foreningsdomstoler. Kriznik synes å innta det standpunkt at foreningsdomstoler skal anvende rettssikkerhetsprinsipper slik vi kjenner dem fra sivil strafferettspleie, men en slik betraktningsmåte er nok for unyansert, særlig når man bedømmer forholdene 75 år tilbake i tid.  

Uakseptabelt?

Noen eksempler: Kriznik fremholder som uakseptabelt at grunnleggende habilitetshensyn ble tilsidesatt i 1945 ved at lederen i Forfatterforeningen samtidig var medlem av æresretten og leder for ankeinstansen. Slikt kan nok kritiseres, men som en slags en bloc diskvalifiseringsgrunn for hele domstolens virke, synes det dramatisk. Det kan jo være at enkeltdommer ikke ble anket, og det kan være at habilitetshensyn i den enkelte sak er ivaretatt på akseptabelt vis.

I internasjonal idrett forekommer det at foreningsdomstolens medlemmer utpekes av og blant foreningens styre. Igjen, dette kan kritiseres, men avsagte dommer bedømmes så å si kraft av deres egen tyngde, uten noen generell betraktning om gyldighetsdiskvalifikasjon.

Normal løsning i idretten

Kriznik fremholder videre som uakseptabelt at æresretten iverksatte idømte sanksjoner før ankeinstansen fikk avgjordt en mulig anke. Men slik er det jo i noen grad også i vår tids sivile rettspleie. Og ser man på idretten er det normalløsningen: dømmes en utøver for eksempel til 12 måneders utestengelse for dopingovertredelse, iverksettes sanksjonen umiddelbart, og dommen kan være utsonet før ankeinstansen har rukket å ta stilling til en anke. Vinner man frem ved anke, får man altså ikke denne utestengelsen «reversert». Slik er systemet, og slik må det nok i hovedsak være.

Videre nevner Kriznik at æresretten fylte alle roller; både som etterforsker, anklager og dommer.  Også dette kan kanskje kritiseres, men også her bør synspunkter nyanseres. Etter omstendighetene kan det være urealistisk for en forening å skulle opprette et slags «eksternt» etterforsknings- og påtaleorgan  som ledd i den interne rettspleie. Ser man igjen på internasjonal idrett, finner man her varierende praksis.    

Foreningsdomstoler

Endelig fremholder Kriznik som kritikkverdig at æresrettens sanksjoner besto i publiseringskarantene, fordi dette innebar en ytringsbegrensning, i tråd med hva naziregimet hadde stått for. Betraktningen synes rettslig sett merkelig. Som foreningssanksjon, for å ivareta blant annet foreningens anseelse, kan jo en slik sanksjon være legitim.

I det hele synes Krizniks perspektiv å tape av syne det faktum at en forening selvsagt ikke har myndighet til å pålegge individer noe som helst - heller ikke ytringsbegrensning -  utover rammen for vedkommendes foreningsmedlemsskap. Det er blant annet av disse grunner at man ikke uten videre kan anlegge et rendyrket strafferettsperspektiv på en foreningsdomstols virke.  

 

(Tidligere publisert i Aftenposten 12. april.)

Emneord: Æresrett, Forfatterforeningen Av Professor Trond Solvang
Publisert 24. apr. 2019 13:57 - Sist endret 10. mai 2019 11:18