Midtveisevaluering: EØS-rettslige krav til nasjonale rettsvirkninger der forvaltningen har brutt en EØS-forpliktelse

Stipendiat Siri Kildahl Venemyr ved Senter for europarett presenterer onsdag 15. januar sitt doktorgradsprosjekt med arbeidstittelen "EØS-rettslige krav til nasjonale rettsvirkninger der forvaltningen har brutt en EØS-forpliktelse".

Kommentator: Professor Christoffer Eriksen, Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo.

Midtveisevalueringen ledes av professor Ole-Andreas Rognstad, Institutt for privatrett. Venemyrs veileder er professor Finn Arnesen, Senter for europarett.

For disposisjon og tekstutkast, kontakt Siri Kildahl Venemyr.

Om avhandlingen

Avhandlingen handler om hvilke krav EØS-retten stiller til norske rettsfølger, der forvaltningen har brutt en forpliktelse med EØS-rettslig opphav. Dette innebærer for det første at avhandlingen kartlegger hva som er de EU/EØS-rettslige kravene. For det andre undersøker avhandlingen hvordan de EU/EØS-rettslige kravene konkret virker i møte med norske regler om rettsfølger. 

EØS-avtalen inneholder i liten grad egne EØS-rettslige krav til nasjonale rettsfølger. Det betyr at det er rettstilstanden i EU som er den sentrale kilden for å undersøke hvilke EU/EØS-krav som stilles. Det EØS-rettslige homogenitetsprinsippet og prinsippets rolle som et bindeledd mellom EU-rettslige krav til nasjonale rettsfølger, og EØS-rettslige krav til nasjonale rettsfølger, står derfor sentralt. Med utgangspunkt i en virkningsorientert forståelse av homogenitetsprinsippet vil avhandlingen vise at de kravene som stilles til nasjonale rettsfølger i EU, fører til at EØS-avtalen stort sett gir grunnlag for tilsvarende krav, som de som finnes i EU. Gjennom å behandle de EU/EØS-rettslige kravene til nasjonale rettsfølger og hvordan de konkret virker i møte med norske rettsfølger, vil jeg vise hvordan vi får en EU/EØS-rettslig effektivitetssensur av norske regler om rettsfølger.

Fravær av en særskilt EØS-rettslig regulering, og utgangspunktet om homogenitet, innebærer at en vesentlig del av avhandlingen handler om å kartlegge hva som er de EU-rettslige kravene. I EU er rettstilstanden slik at EU-traktatene ikke inneholder noen generell regulering av medlemsstatenes forvaltningsrett, eller krav til nasjonale rettsfølger. Konsekvensene av dette er at forvaltningens brudd på EU-forpliktelser primært håndheves nasjonalt, i tråd med den enkelte medlemsstats nasjonale regler om rettsfølger. I avhandlingen betegner jeg dette utgangspunktet som nasjonale myndigheters rettsfølgeautonomi. Når fokuset i avhandlingen er på hvilke krav EU/EØS-forpliktelsene stiller til nasjonale rettsfølger, er det derfor unntakene fra utgangspunktet om rettsfølgeautonomi som er kjernen i avhandlingen. 

EU-domstolen har gjennom sin praksis utviklet flere prinsipper som gjør innhugg i rettsfølgeautonomien. I avhandlingen blir disse prinsippene systematisert etter hvordan de virker i nasjonal rett. Dette innebærer at jeg skiller mellom EU-rettslige prinsipper som virker innenfor rammene av hva nasjonale metodeprinsipper åpner for, og prinsipper som etter omstendighetene kan kreve at nasjonale regler om rettsfølger må modifiseres eller suppleres ut over hva nasjonale metodeprinsipper gir anledning til.

Det er denne systematiseringen jeg bruker når jeg konkret drøfter hvordan prinsippene kommer til anvendelse på norske regler om rettsfølger. Jeg behandler de rettsfølgene som får betydning for et vedtaks skjebne. Det vil si norske regler om u/gyldighet og omgjøring. Jeg skiller her mellom hvordan de EU/EØS-rettslige kravene virker i møte med norske regler om ugyldighetsvurderinger og hvordan EU/EØS- kravene virker i møte med norske regler om ugyldighetsvirkninger.

Publisert 31. des. 2019 09:24 - Sist endret 14. jan. 2020 11:38