MarIus 545: Trygd og reiserestriksjoner. Om aktivitets- og samtykkekrav ved rett til arbeidsavklaringspenger og oppholdskrav ved dagpenger.

Forfatter: Sigve Berg Tronsmoen

Omslag

MarIus 545: Trygd og reiserestriksjoner. Om aktivitets- og samtykkekrav ved rett til arbeidsavklaringspenger og oppholdskrav ved dagpenger.

I Norge har det vært bred politisk enighet om å begrense utbetalinger av norske velferdsytelser til trygdemottakere i utlandet. Virkemiddelet som er brukt for noen ytelser, er å knytte retten til ytelsen til opphold på norsk territorium. Slike territorielle begrensninger kan være problematisk i lys av EØS-avtalen. Tilslutningen til EØS-avtalen er en tilslutning til et ensartet europeisk økonomisk samarbeid mellom EU og EFTA-statene. Avtalens hovedmål er å utvide EUs indre marked til EFTA-statene, og et viktig element i dette er fri bevegelighet for personer. Retten til fri bevegelighet er sagt å stå i et spenningsforhold til statenes territorielle suverenitet. Velferdsstaten, i Norge som i andre europeiske stater, bygger på tanker om fellesskap og solidaritet, men har tradisjonelt vært knyttet til statenes territorielle grenser.

Slik Kommisjonen påpeker, ville derfor «[f]ree movement of persons […] not be possible unless the social security rights of mobile Europeans and their family members were protected.» Den 28. oktober 2019 ble det kjent at flere personer, som følge av Arbeids- og velferdsetaten (NAV) sin forståelse av de EØS-rettslige reglene om trygd, feilaktig kan ha fått avslag på søknad om trygdeytelser, tilbakebetalingskrav for mottatte ytelser eller ha blitt dømt for trygdesvindel. Saken, kjent som «trygdeskandalen», viser at Norge kan ha vedtatt og praktisert regler som ikke lar seg forene med EØS-avtalen.

I forbindelse med trygdeskandalen ble det oppnevnt et granskningsutvalg for håndtering og praktisering av EUs trygdeforordning (Arnesen-utvalget). Arnesen-utvalget fant at EØS-retten ikke tillater rene oppholdskrav som betingelse for mottak av syke-, pleie- og arbeidsavklaringspenger. Dette er jeg enig i. Utvalget tok imidlertid ikke stilling til om EØS-retten tillater andre begrensninger på trygdemottakerens adgang til å reise fra Norge med trygdeytelser. Her er det mange ubesvarte spørsmål og enda flere meninger. I skrivende stund verserer det også flere saker for domstolene. 

I denne avhandlingen behandler jeg tre hovedspørsmål; ett om dagpenger og to om arbeidsavklaringspenger. Nærmere bestemt er det for dagpenger spørsmål om EØS-retten tillater krav om opphold i Norge. Når det gjelder arbeidsavklaringspenger, er spørsmålene om EØS-retten tillater aktivitetskrav som begrenser trygdemottakerens frie bevegelighet og/eller krav som gjør adgangen til å foreta utenlandsreiser, uten bortfall av ytelsen, betinget av samtykke. Dagpenger gis ved arbeidsledighet, mens arbeidsavklaringspenger gis når arbeidsevnen er nedsatt på grunn av sykdom. Dagpenger skal sikre delvis «dekning for bortfall av arbeidsinntekt ved arbeidsløshet», jf. folketrygdloven § 4-1. Ytelsen dekker inntekt ved ufrivillig arbeidsledighet, og skal bidra til at vedkommende igjen får arbeid. For rett til å motta dagpenger oppstiller folketrygdloven § 4-2 første ledd, med visse unntak fastsatt i forskrift, krav om at trygdemottakeren må «oppholde seg i Norge». Arbeidsavklaringspenger gis til personer med arbeidsevne nedsatt til minst halvparten, hvor sykdom, skade eller lyte er en vesentlig medvirkende årsak jf. folketrygdloven § 11-5.Sentralt for denne ytelsen er at evnen til å utføre inntektsgivende arbeid er nedsatt på grunn av helsetilstanden.Betingelser knyttet til retten til å motta arbeidsavklaringspenger er gjerne begrunnet i hensynet til å bedre arbeidsevnen. Som nevnt stiller loven også oppholdskrav for rett til å motta arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven § 11-3 første ledd. Et unntak følger av tredje ledd, som tillater utenlandsopphold hvis oppholdet er forenlig med aktivitetsplanen og det er søkt på forhånd.

For begge ytelsene blir spørsmålet hvilken betydning EØS-retten har for vilkår som kan bidra til å realisere ytelsenes formål, men samtidig gjør det vanskeligere eller mindre attraktivt for trygdemottakeren å benytte seg av den EØS-rettslige bevegelsesfriheten.

Avhandlingen har to formål: Det ene er å drøfte EØS-rettens krav til de nasjonale trygdeordningene, det andre å vurdere om vilkårene nevnt ovenfor oppfyller disse kravene. I tillegg er spørsmålene avhandlingen behandler egnet til å illustrere ulike sider ved forholdet mellom EØSrettens primær- og sekundærrett og spenningsforholdet mellom fri bevegelighet og statenes suverenitet.

Emneord: EØS, NAV, Trygd, Reiserestriksjoner Av Forfatter: Sigve Berg Tronsmoen
Publisert 28. mai 2021 13:33 - Sist endret 28. mai 2021 14:57