Hevder at det var frykten for EFTA-domstolen som gjorde at NAV-skandalen til slutt ble avdekket.

Internasjonale domstoler kan ha langt større innvirkning på innenrikspolitikken enn det den konkrete saksmengden skulle tilsi, hevder postdoktor ved PluriCourts.

Illustrasjonsbilde av Norges Lover.

Foto: Francesco Saggio/UiO

Høsten 2019 slo NAV-skandalen ned i norsk offentlighet som en bombe. Den dominerende årsaksforklaringen på det som omtales som den verste rettsstatsskandalen i moderne, norsk historien er at NAV manglet kunnskap om sine forpliktelser i henhold til EØS-retten. Denne fortellingen har imidlertid mange hull, mener postdoktor Øyvind Stiansen ved forskningssenteret PluriCourts.

- NAV hadde mange muligheter til å rette opp i og forstå at noe var galt tidligere, da det blant annet hadde vært flere kjennelser på dette fra trygderetten, forteller Stiansen.

Sammen med forskerkollega Tommaso Pavone har han publisert forskningsartikkelen ‘The Shadow Effect of Courts: Judicial Review and the Politics of Preemptive Reform’ i det prestisjetunge tidsskriftet American Political Science Review. Her hevder de at NAV-skaldalen må forstås i lys av myndighetenes ønske om å unngå at saken kom opp ved EFTA-domstolen.

- Vi peker på at bakgrunnen for at NAV-skandalen i det hele tatt ble avdekket var at NAV etter hvert fikk et brev fra trygderetten, der trygderetten truet med å sende en forespørsel til EFTA-domstolen, forklarer Stiansen.

Domstolenes skyggeeffekt

EFTA-domstolen avgjør EØS-rettslige tvister, men er lite kjent i offentligheten fordi den generelt behandler få saker. Fra politisk hold er det lite ønskelig at viktige saker skal avgjøres her, da Norge ønsker å bevare sitt eget handlingsrom i tolkningen av EØS-forpliktelsene.

- Vi argumenterer for at det oppstår en type politikk der man prøver å begrense domstolens mulighet til å være en viktig aktør ved å hindre at saker blir avgjort der. Man forsøker heller  å løse saken før den når domstolen for å prøve å unngå at den kommer dit i det hele tatt, sier Stiansen.

Paradoksalt nok er det også denne tilpasningen som frembringer det Stiansen og Pavone har kalt domstolens skyggeeffekt. Denne effekten viser hvordan en domstol kan påvirke politikken også i tilfeller der domstolen avgjør få saker og tilsynelatende har liten politisk innflytelse. Ifølge Stiansen vil skyggeeffekten kunne utarte ulikt i ulike politiske kontekster.

I et land som USA der det generelt er mange søksmål og der domstoler er viktige, kan dette være positivt for domstolene fordi de slipper å høre alle sakene og dermed kan ha innflytelse også uten å høre enhver sak.

- For domstoler som EFTA som ikke har så mange saker og der autoriteten er mer politisk betent, så kan dette imidlertid være et problem for domstolen fordi den ikke får mulighet til å bygge autoritet gjennom å avgjøre viktige saker, forklarer Stiansen.

- Av og til blir man bedre av å bli sett i kortene

Både i akademia og i den offentlige debatten har det vært skrevet mye om hvordan det norske politiske handlingsrommet er truet og hvordan handlingsrommet kan bevares best mulig. Ifølge Stiansen er imidlertid NAV-skandalen et eksempel på at beslutningstaking av og til blir bedre ved å ha aktører utenfor det nasjonale systemet, da dette kan bidra til å bevare borgernes rettigheter på en bedre måte enn man ellers ville gjort.  Det er et perspektiv Stiansen ofte savner i norsk EU og EØS-debatt.

- Alt handler om at vi vil ha mest mulig handlingsrom nasjonalt. Lite handler om at av og til blir man bedre av å bli sett i kortene av overnasjonale og internasjonale aktører, som denne saken viser også viser. Bare det at man vet at man kan måtte svare for seg for det man gjør, fører til at man fatter bedre beslutninger, argumenterer Stiansen.

Skyggeeffekten kommer av at politiske aktører tilpasser sine handlinger for å minske sjansene for at saken havner hos domstolen. Hvorvidt dette fører til mer ufullstendige reformer enn dersom saken hadde kommet opp for domstolen på vanlig måte er imidlertid et åpent spørsmål.

- I NAV saken er det klart at norske myndigheter i utgangspunktet prøvde seg på ganske minimale endringer, men at dette ikke virket. Når de først satte i gang ble det vanskelig å begrense virkningene, og til slutt nådde jo saken EFTA domstolen likevel, sier Stiansen.  

Av Hanna Jarstø Ervik
Publisert 3. jan. 2022 15:03 - Sist endret 4. jan. 2022 13:30