4 scenarioer for å tenke nytt om flyktningkrisen

Asylekspert mener norske bedrifter bør investere mer i Syrias naboland. 

Nye løsninger på flyktningkrisen: F.v. asylekspert Thomas Gammeltoft-Hansen, gjesteforsker ved SMR Vigdis Vevstad og SMR-professor Kjetil Mujezinović Larsen. Foto: Steinar Hafto Myre, UiO

Asylekspert Thomas Gammeltoft-Hansen, forskningssjef ved svenske Raoul Wallenberg Institute of Human Rights and Humanitarian Law, foreleste i UiOs forelesningsserie På flukt i regi av Norsk senter for menneskerettigheter og Juridisk fakultet i forrige uke.

Han er en internasjonalt anerkjent ekspert på flyktningrett.

Se streamingen fra forelesningen under:

 

- Norge står i fare for å bryte menneskerettighetene

Tirsdag i forrige uke kom den norske regjeringens forslag til lovendringer på asylfeltet. Onsdag la EU-kommisjonen fram forslag til reform av Dublin-avtalen

Gammeltoft-Hansen mener det er slående hvor mange av de norske forslagene til innstramminger som enten imiterer eller går lengre enn de danske innstrammingene:

- Det norske kravet om tre år med arbeid eller utdanning i Norge før familiegjenforening strider trolig med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens (EMK) artikkel 8 om retten til privatliv.

Han mener vi ser en nedadgående spiral i Europa der landene konkurrerer om å være strengest. 

- Vårt felles systemet er nå under press. Det gjelder ikke bare Dublin-reguleringene, men også Schengen-avtalen, med økt grensekontroll, sier eksperten. 

4 scenarioer for å finne en løsning

Forskningssjefen mener det finnes fire måter å håndtere dagens flyktningkrise på.

Scenario 1: ”Ute av syne, ute av sinn”

  • Europeiske stater fortsetter med økt grensekontroll. Landene inngår avtaler med tredjeland for å blokkere menneskers adgang til asyl.
  • Landene skyver dermed ansvaret over på naboland for å presse asylsøkere videre.

Derfor vil det ikke lykkes:

  • Grensekontroll har ikke stoppet ankomstene til Europa. I stedet har det presset flyktninger ut på flere, farligere ruter og gitt penger i lommene til industrien av menneskesmuglere.
  • Avskrekkingspolitikken skaper en nedadgående spiral på bekostning av flyktninger og regjeringer. 

Scenario 2: Skyve ansvaret ut av Europa

  • Landene betaler eller tvinger land utenfor Europa til å ta på seg ansvar for flyktninger. 
  • Her finnes både harde og myke modeller, som Libya, Australia eller Tyrkia.

Derfor vil det ikke lykkes: 

  • Det er ingen garanti for at disse landene utenfor EU vil respektere menneskerettighetene. 
  • Etablering av trygge områder eller en egen EU-campus for asylbehandling i slike tredjeland kan bli dyrt og innebære komplekse, juridiske forpliktelser.
  • Landene som er vert for det store flertallet av verdens flyktninger vil neppe ta på seg Europas andel også.
  • Landene i nærområdene vet at de har «gode kort på hånden» og vil ikke «selge seg» billig til Europa.

Scenario 3: Erstatte Flyktningkonvensjonen

  • Mange europeiske politikere tar til orde for at Flyktningkonvensjonen er både utdatert, krevende og lite fleksibel. 
  • Løsningen er å forhandle fram en ny konvensjon. 

Derfor vil det ikke lykkes: 

  • Flere enn 80 prosent av verdens fordrevne bor i utviklingsland. Støtte til Flyktningkonvensjonen er også et verktøy for å holde disse landene ombord. Og utviklingslandene vil neppe signere et nytt instrument dersom ikke byrdene fordeles bedre.
  • Spørsmålet er om et system for fordeling av flyktningene skal dekkes i en juridisk konvensjon eller hellere fungere mer som en fleksibel politisk avtale.

Scenario 4: De liberales «våte drøm»: Et rimelig, rettferdig og globalt flyktningsystem

  • Liberale politikere ønsker å utarbeide en global eller europeisk fordelingsnøkkel basert på en kombinasjon av landenes BNP, befolkningsstørrelse og antall tidligere ankomne flyktninger.
  • I Europa ønsker de å skifte asylbehandlingen fra landene til en overnasjonal autoritet. 
  • En slik modell vil både sikre en mer rettferdig fordeling og en mer enhetlig asylbehandling.

Derfor vil det ikke lykkes: 

  • Asyl bygger historisk på et prinsipp om nærhet: Landene har et konkret ansvar for flyktningen som banker på deres dør, men ikke broren som ennå befinner seg i Syria. Stater vil neppe signere en «blankofullmakt» for å beskytte flyktninger som ikke er ankommet deres land.
  • Tilliten til det internasjonale systemet og EU er på historisk bunnivå. Landene vil neppe avstå mer suverenitet til et internasjonalt fordelingssystem.
  • Flyktninger er ikke brikker på et sjakkbrett. En flyktning vil ikke nødvendigvis bli der han eller hun er. De er ulike individer med ulike planer, ulik kapasitet og ulike språkkunnskaper. Forskning viser at de fleste flykter til det første stedet som kan gi dem fysisk sikkerhet. Men hvis de ikke får reell beskyttelse, jobb eller utdanning til egne barn der, vil de flykte videre. Da vil vi fortsette å se store forflytninger også i Europa. 

Så hva er da løsningen? 

Skal Europa lykkes i håndteringen av flyktningkrisen, mener Gammeltoft-Hansen et reformert flyktningsystem må inneholde dette: 

  • Europa må tenke nytt - i et langsiktig perspektiv: Europeiske selskaper bør investere i nærområdene.
  • Landene må vurdere juridiske, politiske og økonomiske perspektiver. 
  • En reform må inkludere alle stater, ikke bare de privilegerte og velstående. Det hjelper ikke å reformere Dublin-avtalen, hvis vi ikke ser på nærområdene. 
  • Dagens flyktningdefinisjon bør beholdes - ikke utvides.
  • Løsningen bør bygge på en forestilling om et felles ansvar. Men landene bør ikke nødvendigvis gjøre de samme, men heller ulike oppgaver i møte med flyktningkrisen.

Ber nordiske bedrifter investere i Syrias naboland

Den danske eksperten mener europeiske selskaper bør investere i nærområdenes økonomier og skape arbeidsplasser lokalt.

- Hvorfor tilbyr ikke Norge og Danmark mikro-kreditt i Syrias naboland? Somaliske flyktninger i USA har lykkes ekstremt bra i å skape bedrifter i USA på denne måten. 

Gammeltoft-Hansen mener det er en myte at gjerder og økt grensekontroll vil gi færre flyktninger. Det store antallet flyktninger begynte å flytte på seg da FN måtte kutte i hjelpen i nærområdene, påpeker han. Står flyktninger uten lovlig tilgang til arbeidsmarkedet og uten utdanningstilbud for egne barn, vil de flytte på seg, mener eksperten. 

Frykter naboland får nok

- Min største frykt er at et av Syrias naboland vil endelig stenge grensene og utvise flyktningene. Det vil sende millioner av mennesker på flukt i Europa. 

Flyktningkonvensjonen er ikke laget for å skape økt migrasjon, sier Gammeltoft-Hansen og minner om at folk kan returnere til sine hjemland hvis det ikke lenger er farlig for dem å gjøre det. Men man bør sette en frist ved fem år, mener han. Forskning viser at etter fem år begynner folk å bestemme seg for at de skal etablere seg her, ifølge asylkjenneren.

- Flyktningbeskyttelse handler ikke bare om det juridiske, men retten til å leve og retten til en framtid. 

Av Tone Magni F. Vestheim
Publisert 13. apr. 2016 13:57 - Sist endret 21. apr. 2016 13:00