Disse menneskenes behov må møtes på tre fronter: før, under og etter de blir tvunget til å flykte. Dette sier Isabel Borges, phd-stipendiat ved Norsk senter for menneskerettigheter (SMR), som i august disputerer over sin avhandling for PhD ved Det juridiske fakultet. Avhandlingen – International Law and Evironmental Displacement: Towards a New Human Rights-based Protection Paradigm – etterlyser helhetlige grep.
-En helhetlig tilnærming
- Vi bør konsentrere oss om alle stadier i prosessen, sier Borges. I klartekst: Vi kan ikke nøye oss med nødhjelp når flommen, tørken eller jordskjelvet er et faktum. Vi vet at det finnes beskyttelsesmekanismer og kunnskap om hvordan disse katastrofene kan dempes i omfang, eller unngås. Vi har en tendens til å hjelpe i etterkant, uten å bruke særlig mye energi på å tenke preventivt: Mange av katastrofene, og de etterfølgende problemene kunne ha vært unngått, og kan i fremtiden unngås eller i det minste reduseres ved at vi benytter praktiske beskyttelsesmekanismer vi kjenner godt – i alle fall i vestlige land. Det dreier seg eksempelvis om effektiv vanning, trygge og godt konstruerte bygninger og deminger. Ved å sikre tilværelsen og livsgrunnlaget til folk der de er, og ved å ta klimautfordringene på alvor, kan vi i neste omgang forhåpentlig gjøre antall mijøfordrevne til en håndterbar størrelse.
- Få og begrensede beskyttelsesmekanismer
-Det finnes beskyttelsesmekanismer i internasjonale lover og overenskomster, men vi kan også hevde at de vi altså kaller de miljøfordrevne faller mellom flere ulike juridiske stoler, sier Isabel Borges.
- FNs Flyktningekonvensjon stammer fra en epoke hvor det å være flyktning – på flukt – skyldtes politiske, religiøse eller etniske forhold. Flom, tørke, sviktende matforsyning, overbefolkning kan alle være faktorer som driver folk på flukt. Men så lenge Flyktningekonvensjonen er den eneste rettesnoren av noe omfang, oppstår det stadig vekk vanskeligheter, ikke minst når flyktningene skal returneres til hjemlandet. Hvem vil egentlig gi asyl til en miljøflyktning?
«Legal protection gap»
Formelt har denne kategori fordrevne få eller ingen rettigheter når de søker om opphold i tredjeland. Dermed oppstår et juridisk «hull» som igjen får konsekvenser for de fordrevnes menneskerettigheter i vid forstand, sier Borges.
Hun presenterer en kritisk vurdering av gjeldende internasjonal rett, og i hvilken grad denne åpner for forflytninger over landegrenser som følge av miljøforstyrrelser. Menneskerettighetene står helt sentralt i Borges’ avhandling, i den forstand at hun understreker hvilke begrensninger som ligger i rettighetsapparatet i forhold til disse nye utfordringene fra mijøfordrevne. Bl.a. peker hun på hvordan spesielt urfolk er sårbare for miljøforandringer, og hvordan deres rettigheter kommer under press når grunnleggende livsvilkår endres som følge av klima-og miljøendringer.
Fire problemstillinger, tre fronter
I avhandlingen stiller Isabel Borges fire grunnleggende spørsmål: Det første er en begrepsdefinisjon, hva ligger egentlig i betegnelsen «miljøfordrevne» (Environmentally Displaced Persons). Dernest: Hvordan ble begrepet konstruert, hvordan har det utviklet seg og blitt en del av begrepet «miljøbeskyttelse»? Spørsmål nr. 3 henger sammen med det juridiske «Beskyttelseshullet»: I hvilken grad dagens juridiske rammeverk for å ivareta flyktningers interesser kan brukes på miljøfordrevne. Og den siste problemstillingen går på hvordan eksisterende beskyttelsesstandarder innen EU kan bidra positivt.
Isabel Borges konkluderer altså med at utfordringen må møtes på tre fronter: Før, under og etter at fordrivelsen er et faktum. Før, ved å forebygge mot potensielle naturskader, under ved aktiv og oppegående beredskap og etter ved å ajourføre lover og konvensjoner slik at også de er godt rustet når fremtidens miljøfordrevne skal bygge nye tilværelser.
Du kan lese et sammendrag (på engelsk) av Borges’ avhandling.