.jpg)
Vi gjør oppmerksom på at disputasen vil bli strømmet.
Tid og sted for prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- Amund Bjøranger Tørum, Universitetet i Oslo (leder)
- Berte Elen Konow, Universitetet i Bergen (1. opponent)
- Jur.dr Stefan Lindskog, Tidligere justisråd og President i Høyesterett (2. opponent)
Leder av disputas
Instituttleder Margrethe Buskerud Christoffersen
Veiledere
- Professor Knut Kaasen
- Professor Geir Stenseth
Sammendrag
Avhandlingen dreier seg om regelen «condictio indebiti». Den er ikke nedfelt i noen lov, men bygger på domstolenes praksis og på juridisk teori. Regelen gir grunnlag for å kreve tilbakebetalt, helt eller delvis, penger man ikke skyldte – men som man likevel overførte ved en feil.
Det utføres daglig et stort antall betalinger, og statistisk sett vil det oppstå feil ved noen av disse. Feilbetalinger kan for eksempel typisk skje der samme krav gjøres opp to ganger, der man betaler mer enn det riktige beløpet, eller der man betaler til feil mottaker. Regler om tilbakebetaling i slike situasjoner bør helst være klare og konsise. Imidlertid antas spørsmålet om tilbakebetaling avgjort av en «konkret helhetsvurdering under hensyn til rimelighet». En slik regel har få sikre holdepunkter, og gir liten forutsigbarhet for både betaler og mottaker. Dette skaper unødvendige tvister og usikkerhet.
Avhandlingens mål
Hovedmålet har vært å undersøke om det kan påvises at regelen i realiteten har klarere og mindre skjønnspregede kriterier enn hittil antatt. Det mest sentrale funnet er at det finnes rettslig grunnlag for en regel med fastere struktur og rammer. Det er blant annet påvist at uriktige betalinger som hovedregel må tilbakebetales, i kombinasjon med et unntak i favør av mottaker som i god tro innrettet seg i tillit til at pengene var hans.
Som en konklusjon og synliggjøring av den påviste regelstrukturen, er det i avhandlingens siste kapittel formulert et «lovforslag» om tilbakebetaling med fem «paragrafer». Forslaget kan muligens bli et nyttig verktøy for både privatpersoner og praktikere. Andre mål har vært at avhandlingens funn kan bidra til at domstolenes behandling av tilbakebetalingssaker blir mer konsistent, at næringslivet kan etablere sikrere rutiner på området, og at avhandlingen kanskje kan danne en teoretisk plattform for rettsvitenskapelig videreutvikling av restitusjons- og berikelsesspørsmål.
Hovedfunn
Det mest sentrale funnet er at det kan påvises en vilkårsstyrt hovedregel om tilbakebetaling, og et unntak i favør av den godtroende mottaker som har omdisponert sin økonomi i tillitt til at betalingen var riktig.
Hovedregel om tilbakebetaling
Et funn er at det som hittil har vært kjent som de tre «betingelsene» for condictio indebiti, i realiteten er materielle vilkår for hovedregelen om tilbakebetaling. Vilkårene er i tillegg tolket i et bredt perspektiv som har gitt en ny forståelse av innholdet. De tre vilkårene er:
• At en betaling faktisk er utført.
• At mottaker manglet et korresponderende rettsgrunnlag overfor betaler som rettslig begrunner det mottatte.
• I tillegg er betalers villfarelse et negativt vilkår. Dersom betaler «kjente eller måtte kjenne til» at mottaker var uberettiget, avskjæres hans tilbakebetalingsmulighet fordi nytt rettsgrunnlag stiftes gjennom betalingen. Villfarelsen blir dermed en del av spørsmålet om hvorvidt betalingen har rettsgrunnlag, jf. § 2 (2) i avhandlingens forslag til «lov» (s. 395).
Unntaksvurdering i favør av mottaker
Et annet hovedfunn er at en omstrukturert versjon av dagens konkrete helhetsvurdering har funksjon som unntak fra hovedregelen om tilbakebetaling. En fastere ramme for skjønnet oppnås gjennom en differensiert vekting av helhetsvurderingens velkjente momenter. Et funn i så måte er at mottakers aktsomme gode tro er et vilkår for unntak, og at godtroende mottaker bare kan få unntak fra tilbakebetalingsplikten dersom denne har «urimelig» virkning.
Et tredje hovedfunn er at for å avgjøre om tilbakebetaling vil være urimelig for den aktsomt godtroende mottaker, må en bred, konkret avveining fortsatt utføres, men skjønnet blir mer presist gjennom en todelt kategorisering av momentenes vekt: De tunge «skal»-momentene som må avveies (mottakers innrettelse), og de sekundære «kan»-momentene som justerende retningslinjer (betalingspress, partenes profesjonalitet mm.), jf. § 3 (2) i avhandlingens forslag til «lov» (s. 395). Det er også gjort funn knyttet til momentenes innhold, f.eks. hva som ligger i mottakers «innrettelse».
Enkelte andre funn av interesse
Bygger regelen på prinsippet om uberettiget berikelse?
Et par av avhandlingens andre funn skal helt kort nevnes. Et av disse er at de norske reglene om condictio indebiti de lege lata ikke er normert av prinsippet om reversering av uberettiget berikelse slik som i mange andre europeiske land. Dog finnes det tilstrekkelig kildegrunnlag fra de siste 40 års rettsutvikling til at et normativt skifte kan utføres. Høyesterett kan altså i neste dom fastslå at condictio indebiti er begrunnet og strukturert av berikelsesprinsippet uten at dette utgjør et klart brudd med rettskildematerialet eller deres egen praksis.
Lempning bedre enn berikelsesbegrensning?
Et annet funn er at selv om berikelsesbegrensningen trolig er gjeldende rett som prinsipp for å utmåle tilbakebetalingskravets størrelse, har begrensningen blitt misforstått på flere sentrale punkter. Det finnes i tillegg sterke argumenter for å frafalle berikelsesbegrensningen til fordel for et lempningsalternativ, noe avhandlingen tar til orde for. En slik lempningsregel bygger i hovedsak på en analogi fra skadeserstatningsloven § 5-2 første punktum.