Disputasen vil bli strømmet og kan følges via zoom.
Disputasen vil foregå på Engelsk.
Tid og sted for prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- Professor John Asland, Universitetet i Oslo (leder)
- Professor Estelle Derclaye, Universitetet i Nottingham (1. opponent)
- Professor Jonathan Griffiths, Universitetet i London (2. opponent)
Leder av disputas
Dekan Marianne Jenum Hotvedt
Veiledere
- Professor Ole-Andreas Rognstad
- Professor Christophe Hillion
Sammendrag
Å gi opphavsrettsbeskyttelse til skapere av verk er avgjørende for å stimulere til kunstnerisk og kulturell produksjon. Opphavsretten gir skaperne eksklusive rettigheter dersom kriteriene for opphavsrettslig beskyttelse er oppfylt.
Like viktig som spørsmålet om et verk er beskyttet av opphavsrett, er spørsmålet om beskyttelsesomfanget, altså inngrepsvurderingen: Hvordan avgjør man om et lignende verk krenker rettighetene til verket? Hva utgjør utnyttelse av verket når bare en del av verket benyttes i bearbeidet form for å skape et nytt verk?
Til tross for sin viktighet har dette temaet fått begrenset oppmerksomhet i akademisk litteratur og forskning, spesielt i en EU-kontekst.
Hva er inngrepsvurderingen?
Inngrepsvurderingen handler om å vurdere om et nytt verk som ligner det originale, men ikke er identisk, krenker opphaverens enerett. Ved fremstilling av en ren kopi er dette ikke problematisk, ettersom det klart dreier seg om en fremstilling av verket. Men, dersom man har benyttet deler av et verk i modifisert versjon eller i kombinasjon med nye elementer, blir det straks mer komplisert. Da er det nødvendig å vurdere om dette er en fremstilling av verket. Dette handler dels om å vurdere om de delene som er benyttet, er beskyttet av opphavsrett. I tillegg må det beskyttede materialet sammenlignes med inngrepsgjenstanden for å avgjøre om den benytter verket på en måte som utgjør en krenkelse.
Ulike nasjonale tilnærminger innad i EU
Avhandlingen undersøker EU-rettens normer og prinsipper for inngrepsvurderingen. På nasjonalt nivå har det vokst frem litt ulike tilnærminger til inngrepsvurderingen i de enkelte medlemslandene, og det har tradisjonelt blitt oppfattet som et område som ikke har vært særlig berørt av den noe fragmenterte EU-harmoniseringen av opphavsretten. Dette endret seg ikke særlig etter implementeringen av opphavsrettsdirektivet, «InfoSoc-direktivet», i 2001, som harmoniserer deler av opphavsretten, inkludert opphavers eneretter og unntak fra disse rettighetene.
Opphavers eneretter inkluderer blant annet eksemplarfremstillingsretten og retten til tilgjengeliggjøring for allmennheten. Den opprinnelige oppfatningen syntes å være at InfoSoc-direktivet primært harmoniserte beføyelseshandlingene, altså hva som utgjør en «eksemplarfremstilling» og «tilgjengeliggjøring for allmennheten» etc., men ikke «verket» som sådan og verkets beskyttelsesomfang. Dette skyldtes særlig at InfoSoc-direktivet ikke definerer verksbegrepet. Oppfatningen var derfor at nasjonale inngrepsvurderinger som primært handler om verkets beskyttelsesomfang ikke var særlig påvirket av direktivet. Dette ble forsterket av at retten til bearbeidelser av verket ikke er eksplisitt harmonisert i direktivet. Inngrepsvurderingen dreier seg typisk om bearbeidelsessituasjoner eller andre former for modifisert kopiering.
EU-domstolens betydning
Etterfølgende praksis fra EU-domstolen om tolkningen av InfoSoc-direktivet har medført en gradvis klargjøring og utvikling av direktivets harmonisering. Særlig sentral er avgjørelsen i C 5/08 Infopaq, hvor EU-domstolen for første gang la til grunn at konseptet «verk» og «verkets beskyttelsesomfang» er harmonisert under opphavers eneretter i InfoSoc, og definerte verksbegrepet som er videreutviklet i senere praksis. EU-domstolen har imidlertid foreløpig ikke gitt eksplisitte instruksjoner for hvordan inngrepsvurderingen ved modifisert kopiering skal gjøres for verk.
To hypoteser bekreftet
Det overordnede formålet med avhandlingen har vært å avklare de rettslige normene og prinsippene for inngrepsvurderingen under EU-retten, og klargjøre hvilke krav EU-retten stiller til nasjonale domstolers inngrepsvurderinger. For å oppnå dette var det nødvendig med en inngående analyse av EU-retten, men det var også sentralt å sette dette i system med de ulike nasjonale tilnærmingene. To sentrale hypoteser var:
(i) at EU-harmoniseringen av dette området er mer omfattende enn det som er blitt oppfattet nasjonalt, og
(ii) at selv om EU-domstolen ikke eksplisitt har oppstilt en modell for denne vurderingen, så kan veiledning i stor grad finnes i direktivene og eksisterende praksis fra EU-domstolen.
Begge disse hypotesene ble bekreftet. Avhandlingen demonstrerer hvordan inngrepsvurderingen er fullt ut harmonisert under EU-retten, og oppstiller en doktrine for denne vurderingen. Nasjonale tilnærminger i EU/EØS-land er vurdert i lys av EU-rettens rammer, med et særlig fokus på de skandinaviske landene, Tyskland, Frankrike og England.