Prøveforelesning
I forkant av disputasen skal Håvard Olsen Sterri avholde prøveforelesning over oppgitt emne: Gjør rede for rettsutviklingen for eiendomsvernet med utgangspunkt i norsk rett, og forklar i hvilke tilfeller rådighetsbegrensing kan danne grunnlag for erstatning etter en analogi av Grl. § 105 eller folkerettslige regler.
Tid og sted: 27. mars kl. 10:15-11:00 i Gamle festsal.
Både prøveforelesning og disputas kan strømmes digitalt via Zoom.
Strøm prøveforelesning og disputas her
Bedømmelseskomité
- Førsteamanuensis Katrine Broch Hauge, Universitetet i Oslo (leder)
- Professor Ingunn Elise Myklebust, Universitetet i Bergen (1. opponent)
- Høyesterettsdommer Søren Højgaard Mørup, Højesteret Danmark (2. opponent)
Leder av disputas
- Prodekan Ivar Alvik
Veiledere
- Professor Geir Stenseth, Universitetet i Oslo
- Professor Stig Harald Solheim, Universitetet i Tromsø
Sammendrag
Når det vedtas arealplaner for vei og jernbane, blir berørte eiendommer i praksis låst. Eier kan verken utvikle eiendommen eller selge den til andre til markedspris. I Norge tar det ofte lang tid – i gjennomsnitt rundt ti år – før slike arealplaner blir realisert gjennom ekspropriasjon.
Hvor går grensen for hva en privatpart må tåle av byrder for å dekke fellesskapets behov for vei og jernbane?
Avhandlingen tar for seg tilegnelsesreguleringer. Dette forstås her som arealplaner, eller reguleringer, som myndighetene vedtar for å erverve eiendommer for å bygge infrastruktur. Om nødvendig kan dette skje ved ekspropriasjon (tvangsavståelse).
Tilegnelsesreguleringer kan i prinsippet vedtas for å bygge enhver form for infrastruktur, slik som skole, barnehage, park og gravplass.
I avhandlingen konsentrerer jeg meg særlig om arealplaner som vedtas for å bygge vei- og jernbaneinfrastruktur.
Kan ikke «låses» i flere tiår
Den tradisjonelle tolkningen av Grunnloven § 105 har vært at grunneier ikke har krav på erstatning før eiendommen formelt blir overtatt av myndighetene. Inntil da har grunneier måttet akseptere at eiendommen er «låst» til framtidig infrastrukturformål uten kompensasjon.
Avhandlingens hovedfunn er at dette tradisjonelle synet må nyanseres:
- Tid som avgjørende faktor: Eiendomsvernet i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) (P1-1) og kapitalfriheten i EØS-avtalen setter grenser for båndleggingens varighet.
- Risiko for folkerettsbrudd: Når en eiendom er båndlagt i nærmere ti år uten at grunneier har fått endelig avklaring om framtiden til egen eiendom, er det stor risiko for brudd på EMK P1-1 og kapitalfriheten.
- Krav til planprosesser: Myndighetene kan ikke lenger la arealplaner ligge i skuffen i tiår etter tiår. De må enten bestemme seg for å gjennomføre prosjektet, eller oppheve planen slik at eieren får tilbake kontrollen over egen eiendom.
Samfunnets behov kan måtte vike
Avhandlingen viser at norske planmyndigheter må ta større hensyn til tidsaspektet i arealplanleggingen av vei og jernbane. Dersom planprosessene drar ut i tid, vil hensynet til samfunnets behov for infrastruktur etter hvert måtte vike for den enkeltes krav på eiendomsvern. Dette krever en mer aktiv oppfølging av vedtatte planer og en bevisstgjøring rundt konsekvensene båndlegging har for den enkelte før ekspropriasjon finner sted.