Internasjonalisering av lovgivningsprosessen som utfordring for demokratiet

- EØS-avtalens betydning for det konstitusjonelle maktforholdet mellom Stortinget og regjeringen

Av Stipendiat Jens Petter Berg, IRI
Opprinnelig trykt i Kritisk Juss 1994 (21) side 194-203.

1. Innledning

Siktemålet med denne artikkelen er å belyse spørsmålet om det konstitusjonelle maktforholdet mellom Stortinget og regjeringen er blitt forskjøvet til regjeringens fordel som følge av Norges ratifikasjon av EØS-traktaten - vår assosieringsavtale med EU (jf art. 1 nr 1). Problemstillingen er for det første om valget av den innarbeidete traktatgodkjenningsprosedyren i Grl § 26 andre avsnitt som prinsipal konstitusjonell beslutningsform - både for sjølve EØS-tilknytningen og for godkjenning av framtidige vedtak i EØS-komitéen - har ført til en slik maktforskyving, trass i den formelt sett vanskelig angripelige rubriseringen av EØS-traktaten som et avtalekompleks av reint folkerettslige bindinger. Hvis svaret er at en slik maktforskyving har funnet sted, er problemstillingen for det andre om denne utviklingen må anses som et demokratiproblem.

"Demokratiproblem" forstås her i en forfatningsrettslig betydning. Jeg nøyer meg med å vise til en velkjent definisjon av parlamentarisme i norsk statsforfatningsrett: en styreform der regjeringens beslutninger (jf Grl § 31) til enhver tid skal ha forankring hos et flertall på Stortinget.

Det er maktforskyvingen ift. den rettslige styringen jeg har for øye i det følgende. Jeg inkluderer da både regelproduksjon (lovgivning) i egentlig forstand, og politisk styring av regelproduksjonen.

I det følgende tar jeg det for gitt at EØS-medlemskapet innebærer en internasjonalisering av influenssentra for vår nasjonale rettsregelproduksjon - at nasjonalstaten ikke lenger er den eneste relevante forståelsesramme for hva som er rett i staten (Arnesen 1994 s 163). Det er imidlertid ikke gitt hvordan denne europeiske dimensjon har påvirket - og i framtida vil påvirke - den konstitusjonelle maktbalansen her hjemme.

I forhold til disse problemstillingene er det av sentral betydning å se nærmere på styringsmulighetene som Stortinget har skaffet seg gjennom konsultasjonsordningen for EØS-saker, jfden nye § 13a i Stortingets forretningsorden.

Norges medlemskap i EØS har gitt rettsvitenskapen et beskrivelsesproblem med mange fasetter. Det kan spørres om vi har klart å utvikle presise nok begreper til å analysere den statsforfatningsrettslige utviklingen vi er inne i (Sand 1994 s 5). Den danske rettsvitenskapsmann (og nyvalgt medlem av Europaparlamentet) Ole Krarup har karakterisert EU som et juridisk babelstårn: unionsoppbyggingen er etter hans syn framfor alt et juridisk prosjekt, som bygger på en ekstrem grad av regelstyring (Krarup 1993 s 391). Hans karakteristikk kan tas som en ansporing til å nyttiggjøre seg den innsiktsbank av rettssosiologisk teori og empiri som allerede er tilgjengelig ved studiet av samspillet mellom de forskjellige strukturer og prosesser mv. i EU og EØS.

2. Den konstitusjonelle betydningen av at traktatgodkjenningsprosedyren har erstattet formell lovbehandling som Stortingets prinsipale beslutningsform i EØS-saker

En tilsynelatende udiskutabel, og derfor lite påaktet side ved traktatgodkjenningsprosedyren i Grl § 26 andre avsnitt, er at Stortinget, når det får seg forelagt en traktat "af særlig Viktighed" til godkjenning, bare har to handlingsalternativer: å godkjenne eller å forkaste traktaten - som på dette stadium er ferdigforhandlet - i sin helhet. Dette er en følge av bestemmelsen i Grl § 26 første avsnitt om at "Kongen har Ret til at [...] indgaa [...] Forbund", og altså ingen folkerettslig pålagt begrensning av Stortingets handlingsalternativer (Castberg 1964 bind II s 113 tredje avsnitt, jf nå Wienkonvensjonen om traktatretten art. 7).

Kjernen i denne grunnlovsbestemmelsen, slik den har vært praktisert hos oss, er altså dens post festum-karakter:

• Traktatgodkjenningsprosedyren er karakterisert ved at den politiske prosedyren (altså avgjørelsen av traktatens innhold) har foregått i lukkete forhandlingsfora ledet av regjeringsrepresentanter (byråkrater eller eksperter), og at forhandlingene er fullført før Stortinget inviteres til å si sin mening. På samtykkestadiet vil stortingsflertallets muligheter for å få i stand endringer i traktatens innhold derfor være marginale, i sær ift. multinasjonale konvensjoner som ikke er avhengig av Norges samtykke for å tre i kraft. Dertil kommer at det ofte er satt tidsfrister for de parlamentariske godkjenningsprosedyrene.

• Lovbehandling iht. Grl § 75 a flg er derimot vanligvis en i dobbelt forstand åpen politisk prosedyre - både pga. prosedyreoffentligheten og pga. uvissheten mht. utfallet av behandlingen. Ikke bare kan stortingsflertallet suverent foreta de endringer det måtte bestemme seg for, Stortinget har også fullt herredømme over bl a hvor lang tid man vil prioritere på lovbehandlingen, samt over ressursbruk til komitéenes innhenting av alternative synspunkter til regjeringens framlegg mv.

Allerede ut fra disse betraktninger om traktatgodkjenningsprosedyren i norsk statsforfatningsrett, kan man med stor sikkerhet trekke den generelle konklusjon at enhver traktatinngåelse av den norske regjering flytter det konstitusjonelle beslutningstyngdepunktet i Stortingets disfavør. Jo større del av den rettslige styringen som skjer i traktats former, desto sterkere blir denne maktforskyvingen.

Hvilken betydning får så disse betraktningene for vurderingen av en overnasjonal traktat som EØS-traktaten? Før jeg forsøker meg utpå med et svar skal jeg løfte fram et hittil ukommentert forfatningsrettslig aspekt ved Stortingets EØS-behandling:

I forhandlingene om inngåelsen av EØS-traktaten tok regjeringen Harlem Brundtland det standpunktet at organisasjonsvedtakene i EØS - dvs. EØS-komiteens løpende beslutninger om å inkludere nye EF-rettsregler i EØS-samarbeidet - ville trenge Stortingets samtykke iht. Grl § 26 andre avsnitt for å bli folkerettslig bindende for Norge. I Prp 100 ble dette standpunktet begrunnet på følgende måte:

"[...] Hvis (r)egjeringen i ethvert tilfelle skulle kunne binde Norge folkerettslig til å gjennomføre alle lov- og forskriftsendringer i fremtiden uten å innhente Stortingets samtykke i de tilfeller Grunnlovens § 26 krever dette for inngåelse av traktater, ville man stå overfor en maktforskyvning fra Storting til (r)egjering. Dette ville i realiteten innebære en ny praksis som synes lite forenlig med Grunnloven. [...]" (Prp 100 s 325 første spalte fjerde avsnitt). (Kursivert her).

Det er i tråd med dette standpunktet at EØS-traktaten art. 103 nr 1 har fått en ordlyd som forutsetningsvis klargjør at den folkerettslige legitimasjonsvirkningen av beslutninger i EØS-komiteen ikke går lenger enn det forfatningen i den enkelte medlemsstat tillater.

Denne sjølpålagte begrensningen av den norske regjeringens handlefrihet ved deltakelse i internasjonale organisasjoner innebærer et klart skritt bort fra utbredte synspunkter innen forfatningsrettslig teori i Norge. Disse synspunktenes hovedinnhold kan (røft gjengitt) sammenfattes slik at regjeringen og/eller vedkommende internasjonale organisasjon (forutsetningsvis) er blitt delegert den forfatningsmessige samtykkekompetansen ift. mellomstatlige organisasjoners beslutninger, når Stortinget først har gitt samtykke til Norges deltakelse i disse. Det er derfor grunn til å undres over beveggrunnene til at regjeringen ikke "klemte til" med et forslag om en EØS-løsning i tråd med de nevnte teorisynspunktene, særlig når regjeringen pga. andre aspekter ved EØS-avtalen (som i denne sammenheng ikke betyr noe) uansett måtte be Stortinget avgjøre samtykkespørsmålet etter den kvalifiserte flertallsprosedyren i Grl § 93. En forklaring kan være at vi her står overfor et beslutningsparadoks i norsk statsforfatningshistorie, eller det rettssosiologer vil kalle et eksempel på rettens latente funksjoner (Mathiesen 1992 s 71-87): Hvis det er slik at Stortingets samtykke til EØS-traktatinngåelsen har redusert Stortingets reelle avgjørelseskompetanse til fordel for regjeringen i saker om rettslig styring på de saksområder som traktaten omfatter, var det fra regjeringens synsvinkel utvilsomt et smart trekk å blåse opp betydningen av Stortingets formelle avgjørelseskompetanse iht. Grl § 26 andre avsnitt, hvis dette bidro til å sikre de nødvendige tre firedelers flertall for avtalen! I det følgende skal jeg drøfte to spesielle aspekter ved rettsregelproduksjonen iht. EØS-traktaten som supplerer min generelle begrunnelse for at en slik maktforskyving har skjedd: det første aspektet kan man kalle regelopphavet i EØS, det andre for timeglassregelen i EØS.

• Med "regelopphavet" sikter jeg til at ordlyden i EØS-traktaten art. 99 klart forutsetter at den rettslige styringen innenfor EØS skal initieres av EUs Europakommisjon. Det følger av art. 102 nr 1 at EFTA-statene langt på vei er rettslig forpliktet, og i en medfølgende ensidig "Erklæring" (Prp 100 vedl. 1 s 432) ovenikjøpet er politisk forpliktet, til å foreta en løpende innlemming (kopiering) av reglene som EUs Ministerråd har vedtatt uten formell medinnflytelse fra EFTA-statene.

I art. 99 nr 1 legges det opp til en rutine med å "uformelt innhente synspunkter fra sakkyndige i EFTA-statene" (kursivert her) "(s)traks EF-kommisjonen begynner å utarbeide nytt regelverk på et område som omfattes av denne avtale". Formuleringen "uformelt" må rimeligvis forstås som under hånden, altså som unntatt fra offentlighet, slik vi i høst har fått demonstrert ift. det ikke offisielle utkastet til 3. utkast til personverndirektiv. Formuleringen "sakkyndige" utelukker ikke bare reint språklig at folkets kårne koples inn på dette stadiet - at nasjonalforsamlingene i de enkelte medlemsland ikke ut fra EF-regelverket har rettskrav på å bli koplet inn i lovgivningsprosessen er som kjent en hjørnestein i hele den konstitusjonelle EF-strukturen. I merknadene til art. 99 hevder Utenriksdepartementet ovenikjøpet at disse sakkyndige "vil være uavhengige og ikke representere de enkelte lands offisielle synspunkter". Mao vil ikke engang forvaltningen ha instruksjonsmyndighet over disse "ekspertene".

På det tidspunktet Stortinget vil få seg forelagt til godkjenning EØS-komitéens beslutning om inkludering av nye rettsakter i EØS-samarbeidet, er det mao "i røynda ingen veg tilbake" for Stortinget (Stavang 1993 s 231 andre avsnitt).

• Med "timeglassregelen" sikter jeg til den korte frist på 6 måneder (art. 103 nr 2) som er satt av til konstitusjonell godkjenning av vedtak i EØS-komiteen. Under et slikt tidspress vil det neppe bli praktisk gjennomførbart å få de formelle lovvedtak som EØS-komiteens vedtak nødvendiggjør, på plass seinest samtidig med ratifikasjonen av vedtakene. Dette tidspresset motvirker at Stortinget får gå så djupt inn i realiteten i samtykkespørsmålet som de ellers kunne ha gjort.

Så langt er svaret på mitt innledende spørsmål at Stortinget står forfatningsrettslig svekket tilbake som følge av godkjenningen av de to hittil framlagte EØS-traktatene. Det fundamentalt nye i EØS-hverdagen er at Stortingets spillerom for å foreta endringer i regjeringens (sentralforvaltningens) lovforslag - altså for å drive med politikk - er så godt som eliminert på de saksområdene som er dekket av EØS-traktaten, fordi denne politikken i bunn og grunn er styrt av EU-institusjonene.

Et argument mot dette er å peke på hvor få og (overveiende) lite inngripende lovendringer som EØS I- og EØS II-traktatene har nødvendiggjort hos oss. Dette motargumentet må imidlertid vurderes på bakgrunn av den målbevisste EF-tilpasning av norske rettsregler som med stortingsflertallets velsignelse har vært drevet allerede i en årrekke, overveiende i kraft av rammelovgivning (lover m/fullmakt for forvaltningen til å gi utfyllende forskrifter). Siden mesteparten av EUs regelproduksjon skjer i form av direktiver, vil det også heretter ofte(st) være slik at disse kan bli gjennomført av forvaltningen i kraft av delegert myndighet. I en slik situasjon vil høringsinstituttet i fvl § 37 skrumpe inn fra å være en åpen dialog om forskriftens innhold til å bli en rein konsistenskontroll (Teigum 1994 s 111 siste avsnitt), noe som neppe kan sis å harmonere særlig bra med denne bestemmelsens formål.

Et ytterligere motargument er å henvise til Eckhoffs velkjente karakteristikk av etterkrigstida i norsk parlamentarisme som i høy grad preget av stortingsflertallets (og likeledes -mindretallets) tillitsfullhet overfor regjeringen og villighet til å følge den kurs som den har staket opp, noe som har medført en tendens til å "strø sand på" mange av regjeringens forslag, ofte de viktigste - samt at det er særlig iøynefallende at Stortinget i meget liten grad har vært et initativtakende organ (Eckhoff 1964 s 229 andre avsnitt). Gjennom bl a Stordranges analyse av justiskomitéen og sosialkomitéens behandling av lovproposisjoner i perioden 1979-83 har vi fått ytterligere empirisk viten som underbygger flere av Eckhoffs generelle poenger (Stordrange 1988 s 303-327). Dette motargumentet er slik jeg ser det høyst relevant i en rettssosiologisk analyse av maktspillet mellom Stortinget og regjeringen. Imidlertid er det tilslørende å trekke det fram i forbindelse med en analyse av de forfatningsrettslige aspektene ved Norges EØS-tilslutning, jf mine synspunkter foran om hvordan stortingsflertallet i EØS-sammenheng bare har "valget" mellom å si ja eller nei til fortsatt å være med på "reisefellesskapet" med EU.

Mens EF-tilpasningen før Norges tiltredelse til EØS kan karakteriseres som tvungen frivillighet, kan den heretter karakteriseres som frivillig tvang - inntil stortingsflertallet benytter sin forfatningsmessige rett til å pålegge regjeringen å si opp avtalen (EØS-traktaten art. 127). Men blir det noen realitetsforskjell når man ser denne situasjonen i sammenheng med Stortingets konsultasjonsordning for EØS-saker - en ordning som først ble etablert etter at løpet var lagt med de to første EØS-traktatene?

3. Kan Stortingets konsultasjonsordning for EØS-saker berge de folkevalgtes innflytelse over en internasjonalisert lovgivningsprosess?

Parallelt med behandlingen av EØS II-pakken tok Stortinget 6 mai i år stilling til hvilket organ i Stortinget som skal ha konsultasjoner med regjeringen i EØS-saker, med utgangspunkt i Presidentskapets egen innstilling om saken - Innst 112. Etter et endringsvedtak 17 juni i år (jf Innst 205) har Stortingets forretningsorden fått en ny § 13 a, som lyder slik:

"Regjeringens konsultasjoner med Stortinget om saker vedrørende Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) skal foregå med utenrikskomiteen, som i disse saker tiltres av medlemmene av den norske delegasjon til parlamentarikerkomiteen for EØS. Utenrikskomiteen eller dens leder kan dessuten beslutte at en eller flere andre komiteer skal delta ved bestemte konsultasjoner.

Lederen i utenrikskomiteen kaller sammen til slike konsultasjoner når vedkommende mener det er nødvendig, eller når et medlem av (r)egjeringen eller en tredjedel av utenrikskomiteens medlemmer anmoder om det.

Saker som er brakt fram i konsultasjonsorganet, skal legges fram for Stortinget i møte når utenrikskomiteen krever det." (Tidende S 1993-94 s 3321 flg. og s 4569 flg.).

Jeg skal i det følgende først ta for meg konsultasjonsordningens forfatningsrettslige status, og deretter drøfte prosedyreoffentligheten rundt ordningen.

Hva angår det førstnevnte spørsmålet gir allerede ordbruken (konsultasjoner) klare signaler om at stortingsflertallet ikke hatt ambisjoner om å "ta tilbake" noe av den innflytelsen som er mistet pga. internasjonaliseringen av lovgivningsprosessen. Sammenholdt med forretningsordenen § 13 annet og sjette avsnitt, som nærmere utpensler Den utvidete utenrikskomitéens kompetanse, mangler følgende virkemidler i EØS-konsultasjonsordningen:

• Ingen regulering av flertallets kompetanse eller plikt til å avgi innstilling til (behandling) i Stortinget

• Ingen rettigheter for et mindretall i komitéen til å kreve at saker som er lagt fram legges fram for Stortinget i møte.

Det synes her som om flertallet ikke har ønsket å styre regjeringens politikk innenfor EØS-samarbeidet i samme grad som man hittil har styrt dens generelle utenrikspolitikk gjennom Den utvidete utenrikskomiteen. Hensett til at Eckhoff 1980 s 293 flg. karakteriserte denne komitéen som styrt av regjeringen, snarere enn omvendt, og flertallets uvilje mot å la alle mindretallssynspunkter på Stortinget få en fair sjanse i den politiske prosessen, bør man allerede i utgangspunktet være nokså pessimistisk til den nye konsultasjonsordningen i EØS-saker.

En skål for seg er at Stortingets praktiske muligheter for å styre regelproduksjonen gjennom EØS-samarbeidet allerede er minimale allerede som følge av regelopphav-ordningen i EØS, jf pkt 2 foran. Uten vilje blant flertallet til å begrave for godt den såkalte prerogativlæren om regjeringens suverenitet i utenrikspolitikken, synes det heller ikke å være et konstitusjonelt grunnlag for å sikre på forhånd at regjeringens stemmegivningspolitikk i EØS-komitéen har støtte fra stortingsflertallet.

Når det gjelder spørsmålet om prosedyreoffentlighet i forbindelse med konsultasjonsordningen, figurerte under Stortingets egen saksforberedelse to typer argumentasjon til forsvar for hemmelighold: a) hensynet til ivaretaking av norske forhandlingsinteresser, og b) hensynet til andre stater (Innst 112 s 4 første spalte første avsnitt). Disse synspunktene er lett kjennelige som standardargumentasjon for å dra hemmelighetssløret ned over utenrikspolitikken. Man skal derfor ikke undres over at argumentasjonen flittig er blitt påberopt nettopp av Utenriksdepartementet, både som påskudd for å unnta EØS-saksdokumenter fra Stortingets konstitusjonelle kontroll, og ellers fra allmennhetens innsyn etter offentlighetsloven.

Som uttrykk for hemmelighetsholdtradisjonen i Norges utenrikspolitikk (i likhet med land vi vanligvis sammenlikner oss med), fins en grunnlovsbestemt adgang til å holde hemmelige møter i Stortinget eller dets avdelinger (jf Grl § 84 og forretningsordenen § 61). I forhold til komitémøtene i Stortinget er videre normalordningen at offentligheten er utestengt. Trass i denne hemmelighetsholdtradisjonen er det grunn til å undre seg noe over at bare Senterpartiets medlemmer av Utenrikskomiteen påpekte faremomentene ved reservasjonsløst å godta unntak fra møte- og dokumentoffentlighet dersom dette var "viktig" for å ivareta norske forhandlingsinteresser eller av hensyn til andre stater. Senterpartiets dissens fortjener å bli gjengitt i sin helhet:

"Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er av den oppfatning at konsultasjon og informasjon om EØS-saken bør foregå under mest mulig åpenhet. Det er viktig fordi en rekke av disse sakene ikke vil være utenrikspolitiske i sin karakter, men omhandle innenrikspolitiske spørsmål hvor man vanligvis forholder seg til et offentlighetsprinsipp nedfelt i den norske offentlighetsloven." (Innst. 112 s 6 andre spalte nestsiste avsnitt).

Bipolariteten mellom lukkete og åpne forhandlinger som tradisjonelt anvendes for å karakterisere henholdsvis mellomstatlige og parlamentsinterne beslutningsprosesser, er ikke noe "naturgitt". Det må mao være mulig å åpne opp også EØS-prosessen for offentlig innsyn og deltakelse. Argumentasjonen som brukes til fordel for lukkethet mv. lyder til forveksling lik argumentasjonen som i sin tid ble brukt fra enkelte aktører innen forvaltningen mot å vedta offentlighetsloven.

I løpet av 1994 har vi fått et vell av eksempler på bruk av unntaksbestemmelsen i offvl § 6 første avsnitt alternativ 1) (fakultativt innsynsunntak for dokument innholdende opplysninger som om de ble kjent ville kunne "skade [...] forholdet til fremmede makter eller internasjonale organisasjoner") for å nekte almenheten (les: journalister) dokumentinnsyn. Etter mitt skjønn er det imidlertid hevet over enhver tvil at denne bestemmelsen ved flere anledninger har blitt misbrukt av sentraladministrasjonen for å hindre allmennhetens adgang til informasjon som i den politiske debatten her hjemme anses for "brysom", uten at noe konkret skadepotensiale er sannsynliggjort. Dessuten er det på høy tid at Utenriksdepartementet begynner å overveie om det ikke ville være klokt å tolke § 6 innskrenkende, slik at bestemmelsen kommer i harmoni med bestemmelsen i offvl § 5 andre avsnitt siste setning, som lyder slik: "[Unntaket fra offentlighet for interne dokumenter] omfatter ikke dokument innhentet som ledd i den alminnelige høringsbehandling av lover, forskrifter eller lignende generelle saker." Når lovgivningsprosessen som følge av EØS-medlemskapet er blitt internasjonalisert, er den eneste fornuftige løsning på den tolkingstvil som måtte melde seg i forhold til offvl § 6 første avsnitt alternativ 1) at den lovbestemte høringsoffentligheten også anvendes på rettsregelutkastene som tilflyter oss gjennom EØS-samarbeidet.

4. Vern av konstitusjonelle prinsipper og rettsregler - en ny kampsak for kritiske jurister?

Min konklusjon er at verken Grunnlovens bestemmelser eller Stortingets forretningsorden med tilstrekkelig klarhet reflekterer den konstitusjonelle virkeligheten stortingsflertallet har plassert Norge i ved ikrafttredenen av EØS-traktaten 1 januar 1994. Den maktforskyving mellom de to høyeste statsmakter som EØS-avtalen innebærer er imidlertid av en karakter som den tredje statsmakt nokså sikkert ikke vil føle seg kallet til å overprøve (Smith 1989 s 119-127).

Det rettspolitiske dilemmaet er at de toneangivende politiske partiene - sett i et lengre tidsperspektiv - har vært så opptatt av Stortingets funksjon som springbrett for regjeringsmakt, at problemstillinger i tilknytning til folkevalgt styring av regjeringen enten har vært neglisjert helt eller iallfall altfor lite vektlagt.

Utfordringen er etter dette å blåse liv i en slumrende interesse for forfatningsrettslige problemstillinger. Alternativet kan i verste fall bli at ikke bare Grunnloven, men hele vårt demokratiske styresett råtner på rot.

Henvisninger:

Andenæs, Johs.	Stortingets medvirkning ved avslutning av traktater, i: Jussens Venner 1978 s 213-228
Andenæs, Johs.	Statsforfatningen i Norge, 7. utg., Oslo, TANO 1990
Arnesen, Finn	Fra styring til regelanvendelse, i: Kritisk Juss nr 3 1994 s 158-169
Berg, Jens Petter	Stortingsrepresentanters innsynsrett i forvaltningens saksdokumenter, i: Kritisk Juss 1994 s 86-87
Castberg, Frede	Norges statsforfatning I-II, 3. utgave, Oslo, Universitetsforlaget 1964
Colban, Erik	Stortinget og utenrikspolitikken, Universitetsforlaget, Oslo 1961
Eckhoff, Torstein	Utviklingslinjer i norsk statsstyre og forvaltningsrett 1814-1964, i: Tidsskrift for Rettsvitenskap 1964 s 179-231
Eckhoff, Torstein	IEA og grunnlovens § 26, i: Lov og Rett 1976 s 367-378
Eckhoff, Torstein	Stortingets unnfallenhet i saker om utenriks- og sikkerhetspolitikk, i: Lov og Rett 1980 s 275-294
Eckhoff, Torstein	EØS-avtalens institusjonelle regler, i: Tor Brostigen m.fl.: EØS-avtalen : Virkninger for Norge, Nei til EF, 2. utgave, Oslo 1992
Fleischer, Carl A.	Funksjonsdelingen mellom norske statsorganer med hensyn til internasjonal rettsproduksjon, i: Juristkontakt 1971 s 74 flg
Fleischer, Carl A.	Stortingets medvirkning ved avslutning av traktater - derunder spørsmålet om IEAs langtidsprogram, i: Jussens Venner 1979 s 281-293
Innst 47	Innst S nr 47 (1931)
Innst 112	Innst S nr 112 (1993-94)
Innst 205	Innst S nr 205 (1993-94)
Innst 248	Innst S nr 248 (1991-92)
Innst 277	Innst S nr 277 (1976-77)
Krarup, Ole	Det juridiske babelstårn - om EF-rettens kreative dynamik, i: Peter Blume og Hanne Petersen (red.): Retlig polycentri, [Festskrift til Henrik Zahles 50-årsdag], København, Akademisk Forlag 1993
Mathiesen, Thomas	Retten i samfunnet, Pax forlag, Oslo 1992
Owe, Stein	Vedtak i internasjonale organisasjoner og grunnlovens § 26, 2. ledd, i: Tidsskrift for Rettsvitenskap 1987 s 484-504
Prp 100	St Prp nr 100 (1991-92)
Prp 100 vedl 1	St Prp nr 100 (1991-92) Særskilt vedlegg nr 1
Prp 40	St Prp nr 40 (1993-94)
Sand, Inger Johanne	Europeiseringen av nasjonalstatene, [prosjektnotat], Oslo 1994
Smith, Eivind	Rettslig binding av politisk handlefrihet? I: Eivind Smith (red.): "Jus" og "politikk" i det norske statsliv, Universitetsforlaget, Oslo 1989
Stavang, Per	Den utvida utenriksnemnda, i: Anders Bratholm m.fl. (red.): Samfunn : Rett : Rettferdighet, Festskrift til Torstein Eckhoffs 70-årsdag, TANO, Oslo 1986. [Nyutgivelse i:] Stavang 1994
Stavang, Per	EØS-avtalen, EØS-institusjonar og Grunnlova § 93, i: Jussens Venner 1993 s 213-246. Nyutgivelse i Stavang 1994
Stavang, Per	Parlamentarisme og folkestyre, Bergen, Alma Mater 1994
Stordrange, Bjørn	Fra premisser til kompromisser : Om Stortingets lovbehandling, Oslo, Universitetsforlaget 1988
Teigum, Siri	EØS-avtalens betydning for forvaltningen, i: Kritisk Juss nr 2 1994 s 101-117