Lovforslag reduserer ligningskontorenes taushetsplikt

PERSONVERNET OFRES I KAMPEN MOT ØKOKRIM

Av Stipendiat Jens Petter Berg, IRI
Opprinnelig trykt som debattinnlegg i Aftenposten 16. mars 1992

Rett før jul i fjor fremmet Finansdepartementet et lovforslag om bl.a. å gi politiet rett til opplysninger fra selvangivelsene på det enkelte ligningskontor, ved mistanke om en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel. Lovforslaget (Ot.prp. nr. 21 for 1991-92) innebærer en dramatisk økning i politiets adgang til opplysninger fra ligningsmyndighetene. Til nå har nemlig ligningsloven hatt meget strenge taushetspliktregler. Politiet har bare kunnet kreve opplysninger hos ligningsmyndighetene ved skjellig grunn til mistanke om et alvorlig straffbart forhold, dvs. en forbrytelse som kan medføre 2 års fengsel eller mer. Alene Finansdepartementet har hatt anledning til å utlevere opplysninger fra selvangivelsene.

Det har hittil vært bred enighet om at ligningsmyndighetenes taushetsplikt er en avgjørende forutsetning for det nødvendige tillitsforhold mellom skattyterne og det offentlige. Skattyterne er forpliktet til "etter beste skjønn og overbevisning" å oppgi alt om sine inntekts- og formuesforhold til ligningskontoret, slik at skattleggingen kan bli riktigst mulig. Til gjengjeld er den enkelte skattyters interesse i å beholde kontroll med andres bruk av opplysninger om ham sjøl - på mange måter sjølve kjernen i personvernbegrepet - blitt ivaretatt gjennom strenge taushetspliktbestemmelser. Ønsket om en mer effektiv kamp mot økonomisk og annen grov kriminalitet har nå fått Finansdepartementet til å ofre skattyternes personverninteresser til fordel for rent politifaglige vurderinger av behovet for mest mulig fri informasjonsflyt fra ligningsetaten til politiet.

Det lovforslaget som nå er til behandling i finanskomitéen, inneholder ingen vurdering av personvernhensynet opp mot hensynet til kriminalitetsbekjempelse. Dette er forbløffende sett i sammenheng med stortingsmeldingen om personvern som ble lagt fram i fjor vår - St. meld. nr. 43 (1990-91). Her utalte nemlig regjeringen Harlem Brundtland på s. 19 at det var viktig at avveiingen av de motstridende interessene ble synliggjort, når interessen i diskresjon (taushet) etter en konkret politisk vurdering fra lovgiver måtte vike for myndighetenes behov for å oppklare kriminalitet.

En enstemmig justiskomité innskjerpet denne målsettingen i sin innstilling til stortingsmeldingen rett før jul i fjor - Innst. S. nr. 80 (1991-92). Her heter det på s. 6 bl.a. at komitéen

"(...) vil understreke viktigheten av at personvernhensyn alltid blir synliggjort når interessekonflikter oppstår. (...) Komitéen vil dessuten understreke betydningen av at samfunnet er oppmerksom på personvernets stilling sett i et helhetsperspektiv. (...)"

Det er videre egnet til å forbause at Finansdepartementet ikke har ofret en linje på spørsmålet om hvordan informasjonsflyten fra ligningskontorene til politiet tenkes ordnet. Forholdet er nemlig at samtlige ligningskontorer i løpet av ett års tid vil gå over til edb-støttet saksbehandling innenfor rammene av det såkalte FLID-prosjektet. Det vil da åpne seg en hittil ukjent mulighet for informasjonssøking ved hjelp av edb. Skal politiet også gis hjemmel til sjøl å foreta slike elektroniske søk i ligningsmyndighetenes edb-registre? Lovforslaget tier om disse spørsmålene.

Tie gjorde imidlertid ikke forbruker- og administrasjonskomitéen, da den behandlet stortingsproposisjonen om edb og omstilling i skatteetaten (St. prp. nr. 88 for 1990-91). I Innst. S. nr. 210 (1990-91) på s. 2 uttalte en enstemmig komité bl.a. følgende:

"Komiteen vil særlig peke på viktigheten av at personvernet blir ivaretatt i behandlingen av de store datamengdene. (...)"

Finansdepartementets argumentasjonen for den kraftige svekkingen av ligningsmyndighetenes taushetsplikt er todelt:

• dels at det vil være samfunnsøkonomisk uheldig (les: unødig ineffektivt) å innhente de samme opplysningene direkte hos den enkelte skattyter

• dels at mindre taushetsplikt er i tråd med rettsutviklingen i andre land.

Denne argumentasjonen er lite overbevisende. For å ta det siste argumentet først er det vel neppe holdbart å trekke den slutning at personvernhensynene generelt er på vikende front i andre land. Tvertom er det ting som tyder på at personvernhensynene i rettslig sammenheng oftere og oftere sidestilles med de grunnleggende menneskerettighetene. Når det gjelder det første argumentet er jo poenget med personvernet nettopp at visse opplysninger om den enkelte anses for så sensitive at de ikke skal kunne "kjøpes på super'n", verken av private eller offentlige "kjøpere". Jeg viser i denne forbindelse også til høringsuttalelsen til Den Norske Advokatforening, som på generelt grunnlag tok avstand fra hele lovforslaget. Her heter det bl.a. følgende (gjengitt etter proposisjonen, s. 31):

"Etter ligningsloven har skattyterne en straffesanksjonert plikt til å gi opplysninger om sine inntekts- og formuesforhold til ligningsmyndighetene. I strafferettspleien er det motsatt utgangspunkt, nemlig at en mistenkt/siktet ikke har plikt til å forklare seg, og ikke kan straffes for å gi uriktig forklaring m.h.t. egen straffeskyld."

Slik jeg ser det, er det et godt stykke på vei nokså illusorisk å tro at den foreslåtte lettelsen i politiets adgang til sensitive selvangivelsesopplysninger overhodet vil bidra til bedre kriminalitetsbekjempelse. Når ikke engang erfarne ligningsfunksjonærer så lett klarer å avsløre skatteunndragelser ved nitid granskning av selvangivelsen, kan jeg ikke skjønne at politiet skal kunne klare å avsløre andre former for kriminalitet ved å få tilgang til de samme opplysningene. Det forhold at politiet "lekker" til pressen i straffesaker på etterforskningsstadiet - og at overvåkningspolitiet synes å ha sin egen kultur for omgang med sensitivt materiale (jf. Kosmosaken) - understreker ytterligere betenkelighetene ved å la politiet få tilgang til opplysninger fra selvangivelsene nær sagt i alle saker om straffbare handlinger utenfor skattelovgivningen.

Som en sikring av den enkelte skattyters legitime personverninteresser bør det under enhver omstendighet fastsettes plikt for ligningsmyndighetene til å gi underretning til vedkommende skattyter om de opplysningene som blir overgitt til politiet. Dermed vil vedkommende ha oppfordring til å vurdere nærmere kvaliteten (riktigheten) av de opplysningene som overleveres. Disse vil nemlig ofte være innsamlet hos tredjemann, og kan være av vekslende kvalitet. Jf. her at Justisdepartementet nylig har fremmet et lovforslag om at slik underretning skal gis til den enkelte (12 mnd etterpå) ved rettslig beslutning om å tillate hemmelig telefonavlytting.

I avveiingen mellom personvernhensynene og hensynet til effektiv kriminalitetsbekjempelse kan jeg ikke se at det er framlagt argumenter som tilsier nedbygging av de gjeldende taushetspliktbestemmelser. Det eneste som kunne representere en viss, men likevel mindre betenkelig imøtekommelse av de praktiske behov i politet, var å endre loven slik at politiet kunne få opplysningene - dog ikke i maskinlesbar form - ved henvendelse til det enkelte fylkesskattekontor.

Jeg nevner også avslutningsvis at Finansdepartementet i den samme proposisjonen foreslo inntatt en "gapestokkparagraf", dvs. at departementet i sak av særlig almen interesse, når sterke samfunnsinteresser tilsier at opplysninger gis, skal kunne gå ut med f.eks. nøktern oversikt over sakens fakta der hvor det ville være uheldig at dyktig journalistikk, skattyters adferd og mulige lekkasjer alene danner grunnlaget for offentlighetens kjennskap til saken. Under høringsrunden om lovutkastet var det skattesaken mot Anders Jahres dødsbo som underhånden ble nevnte som eksempel på en slik sak. Hardt presset av tungtveiende motforestillinger fra høringsrunden heter det nå i proposisjonen at det bare er dersom f.eks. Stortinget eller regjeringen kan bringes i vanry, eller der Norges forhold til fremmede stater kan bli skadelidende, at det vil være aktuelt å bruke gapestokkhjemmelen. Etter mitt skjønn gjør denne retretten hele lovforslaget overflødig. Det er nemlig bare det rettsstridige brudd på ligningslovens taushetsbestemmelse som er straffbart. I slike tilfelle som departementet nå beskriver, må det være nokså klart at det ikke vil være rettsstridig av departementet å bryte taushetsplikten.

Mediainteressen for denne saken synes hittil å ha vært ikke-eksisterende. Dette er svært beklagelig på bakgrunn av de alvorlige konsekvensene de nye bestemmelsene vil gi. Hittil har intet lekket ut til offentligheten fra finanskomitéens behandling av saken. Jeg har imidlertid et forsiktig håp om at komitéen ikke vil være mer lemfeldig i sin politiske vurdering av personvernhensynene enn deres kolleger i justis- og forbruker- og administrasjonskomitéen har vært. Det er ventet at innstilling om lovforslaget vil bli avgitt fredag 18. mars.