ODIN

Kritisk innlegg på konferansen "Informasjonsteknologi og nye medier i den offentlige informasjonens tjeneste?"

Vika Atrium, 26.3.96

Førsteamanuensis, dr. juris Dag Wiese Schartum,
Avdeling for forvaltningsinformatikk, UiO.

Innledning

Det følgende innlegget kan kanskje virke noe mer kritisk enn det Odin-prosjektet egentlig fortjener. Derfor vil jeg innledningsvis understreke at jeg synes denne tekstvevtjenesten er et spennende og lovende tiltak. Det er imidlertid flere forhold å gripe tak i dersom en skal komme videre med arbeidet, og det er slike utfordringer jeg i det følgende vil gripe fatt i.

Jeg velger å se Odin ut i fra en informasjonspolitisk synsvinkel. I ADs hefte om statlig informasjonspolitikk fra 1994 blir det angitt fem prinsipper for den statlige informsjonspolitikken. I mitt innlegg vil jeg vurdere i hvilken grad AD har fulgt sine egne informasjonspolitiske prinsipper ved utformingen av Odin-tjenesten. Konkret vil jeg vurdere Odin ut i fra helhetsprinsippet, kommunikasjonsprinsippet, prinsippet om aktiv informasjon, linjeprinsippet og prinsippet om informasjon som lederansvar.

Helhetsprinsippet

Helhetsprinsippet innebærer at all informasjon som gis fra et statlig organ i størst mulig grad skal samordnes slik at det framstår som helhetlig for mottakeren.

Odin er på mange måter uttrykk for den motsatte strategien. Helheten brytes opp på flere måter:

• Informasjon som saklig sett hører sammen holdes for det første adskilt fordi Odin-tjenesten kun er forbeholdt departementene og Statsministerens kontor. Dermed oppstår det en skarpt skille mellom informasjon fra departementene og disses underliggende organer.

• Ytterst begrensede deler av den samlede informasjonsformidlingen fra departementene skjer ved hjelp av Odin. Når en ser bort i fra NOUer synes det ikke alltid å være noen sammenhengende plan m.h.t. hva som publiseres på tekstvevsidene og hva som publiseres på annen måte. Utvalget av hva som skal legges ut på Odin synes å bli gjort ut i fra subjektive og for brukerene utilgjengelige kjennetegn. Ut i fra helhetsprinsippet er det f.eks neppe velbegrunnet at Barne- og familiedepartementet bare har lagt ut ett dokument under rubrikken "publikasjoner". Hvorfor ikke andre? Hva annet finnes?

• Når det gjelder den grafiske løsningen kan Odin-sidene kanskje oppfattes som vellykkede i forhold til helhetsprinsippet, fordi utseendet av all informasjon framstår som likt uavhengig av departement. Det enkelte departement som står til ansvar for utvalg og innhold, blir imidlertid borte i konformt utseende sider. Jeg antar at helhetsprinsippet ikke bør trekkes så langt at alt skal se mest mulig likt ut, uansett hvilket departement som står bak informasjons-tiltaket.

Kommunikasjonsprinsippet

Kommunikasjonsprinsippet vil si at informasjonsvirksomheten både skal ta hensyn til avsenderens og mottakerens behov. På den måten ønsker staten å framstå som lydhør overfor befolkningen.

Odin har tatt i bruk epost til redaksjonen for å få reaksjoner og ønsker fra brukerene. Denne redaksjonen sitter i Forvaltningstjenesten og har ikke ansvar for utvalg av den informasjon som legges ut på departementenes tekstvevsider. Det er etter min mening i dårlig samsvar med kommunikasjonsprinsippet at det ikke er lagt opp til synspunkter og forespørsler direkte til ansvarlige personer i det enkelte departement. Så vidt jeg forstår foreligger det i retningslinjene for Odin intet formelt hinder for departementene til å etablere slike e-posttjenester. Likevel er denne muligheten for å etterleve kommunikasjonsprinsippet ikke benyttet - heller ikke av AD som har formulert prinsippet. Et par departementer har riktignok oppgitt en sentral epostadresse, men uten å knytte epostfunksjonen til sine sider. Dette kan knapt sies å representere en god tilrettelegging for kommunikasjon mellom departementet og befolkningen.

Prinsippet om aktiv informasjon

Prinsippet om aktiv informasjon innebærer i første rekke at staten skal kartlegge informasjonsbehov og sørge for at slike behov blir dekket. Dette innebærer bl.a en større grad av målrettethet i informasjonsarbeidet. Aktiv informasjon-prinsippet innebærer dessuten at det skal legges til rette for at publikum skal kunne søke og finne den informasjon de trenger.

• Odin støtter ikke opp under aktiv informasjon i betydningen målrettethet. Tvert i mot byr Odin på informasjon til "Gud og hvermann"; internt i forvaltningen, innenlands og utenlands. Det hadde vært mulig å velge annerledes. Dersom en ville, kunne en f.eks bygge ut abonnent- og varslingsfunksjoner i Odin, som kunne gi særskilte befolkningsgrupper spesielt tilrettelagt tilgang til informasjon av en viss type.

• Når det gjelder den andre siden av prinsippet om aktiv informasjon, må Odin kunne sies å bidra positivt til å legge til rette for at befolkningen kan gjøre egne informasjonssøk. Som tidligere nevnt er det imidlertid et stort problem at omfanget av den informasjon som finnes på Odin er begrenset og forholdsvis tilfeldig i forhold til det totale informasjonstilfanget.

  Hvis jeg søker etter informasjon av en viss type uten å finne det, er det av vesentlig betydning for meg hvorfor jeg ikke finner det. Er det fordi det ikke finnes eller fordi det ikke er gjort tilgjengelig for meg? Odin skaper flere slike spørsmål, og introduserer derfor en stor grad av usikkerhet i borgerens informasjonssøk. F.eks har Justisdepartementet som kjent mange underliggende etater, men bare Brønnøysundregisteret er beskrevet på departementets sider. Det hadde bare kostet litt omtanke å legge ut en fullstendig oversikt over underliggende etater, så fikk den nærmere teksten til hver etat heller vente.

Linjeprisippet og prinsippet om informasjon som lederansvar

Linjeprinsippet innebærer at hvert enkelt departement og hver etat er ansvarlig for informasjonsvirksomheten innenfor sine fagområder. Prinsippet om informasjon som lederansvar innebærer bl.a at ledere i staten ikke kan delegere informasjonsansvaret og bestemmelsesretten vedrørende informasjonsarbeidet. Bare oppgaveutførels en kan overlates til andre.

• Odin innebærer at alle departementene blir underlagt de samme retningslinjer for hva slags informasjon som kan legges ut på sidene, deres utseende m.v. Bl.a er det angitt sju kategorier informasjonsmateriale som kan legge ut, det er satt sterke begrensninger for hvorledes departementene kan omhandle sine underliggende etater, og det er angitt retningslinjer for hvilke pekere som kan legges inn. Retningslinjene utarbeides av redaksjonsrådet og håndheves av redaksjonen i Forvaltningstjenesten. Odin er m.a.o. et eksempel på hvorledes linjeprinsippet og lederansvaret er modifisert på viktige punkter, fordi et beslutningsorgan utenfor linjen er gitt myndighet vedrørende informasjons-politikken i alle departementene.

• I forhold til prinsippet om informasjon som lederansvar kan det neppe være problematisk at deler av oppgaveutførelsen legges til en organisasjon utenfor linjen. Derimot er det vanskelig å få redaksjonsrådets myndighet til å være i god overensstemmelse med dette prinsippet. Når redaksjonsrådet for Odin (og ikke departementsledelsen) tar initiativ til nødvendig opplæring av departements-ansatte som har funksjoner i forhold til Odin, er dette klart uttrykk for at lederene i linjene ikke tar fullt ansvar for denne delen av informasjonsarbeidet.

Offentlig innsyn eller publisering?

Jeg vil til slutt understreke den viktige forskjellen mellom publisering og offentlig innsyn. Slik Odin fungerer i dag er den en publiseringsmåte, d.v.s. hvilket informasjonsmateriale som gjøres tilgjengelig for befolkningen er avhengig av statsforvaltningens egne vurderinger. Store deler av det som legges ut er det mest polerte av aktuelt informasjonsstoff. Politikeres taler, pressemeldinger og brosjyremateriell er som regel omhyggelig utformet for å sette dagsorden og/eller for å gi et ønsket inntrykk eller virkning. Fortegnelser over pressekontakter støtter opp under samme slags målsettinger.

"Offentlig innsyn", bruker jeg som betegnelse på det å gjøre informasjon tilgjengelig etter forespørsel fra publikum og på deres premisser. Da mister staten kontrollen over den dagsorden som Odin i dag prøver å definere. Selvsagt vil det være ugjørlig å legge ut alt slags stoff som svar på mange og uensartede henvendelser fra publikum. Anvendelser av faste utvalgskriterier med uttømmende dekning innenfor de definerte dokumentasjonsområdene, vil imidlertid gi Odin et preg av å være et prosjekt for offentlig innsyn og åpenhet. Bare den delen av sidene som gjelder NOUer synes i dag å tilfredsstille dette kravet.

Avslutning

Odin var den en-øyde guden. I framtiden oppfordrer jeg til en langt mer vidsynt og åpen debatt om bruk av tekstvevsider og epost i statens informasjonsarbeid. Der er av vesentlig betydning at Odin ses i sammenheng med informasjonsarbeidet forøvrig, ikke bare i departementene, men også i direktoratene, i lokal statsforvaltning og i kommuneforvaltningen. Jeg og flere andre av de forskere som er til stede her i dag, bidrar gjerne til den videre diskusjonen.