Helse - IT

Helse - IT

Hvordan kan den digitale revolusjonen utnyttes innenfor helsevesenet i en tid hvor etterspørsel etter helsetjenester øker kraftig?

Innlegg, Uppsala Universitet 14. oktober 1997

Dag Wiese Schartum:


De som har fulgt med i norsk politikk i den senere tiden, og særlig i forbindelse med Stortingsvalget i september i år, har ikke kunnet unngå å legge merke til at helsepolitikk er et brennbart område der alle politiske partier er enige om at det trengs betydelige forbedringer.

Tre styringsstrategier er særlig aktuelle i arbeidet med å få til nødvendige endringer:

i) økte bevilgninger
ii) omprioriteringer og
iii) effektivisering.

I praksis er alle tre strategiene viktige. Siden jeg her skal se nærmere på informasjons- og kommunikasjonsteknologiens rolle, er det imidlertid effektiviseringsstrategien som særlig peker seg ut, dvs informasjons- og kommunikasjonsteknologi som et virkemiddel for omstilling og effektivisering i vid forstand.

Jeg skal først kort gjøre rede for viktige IT-politiske initiativ innen den norske helsesektoren. Deretter vil jeg gå inn på én av hovedmålsettingene for denne politikken – økt informasjonssikkerhet – og skissere hvorledes møtet mellom en informatisk, en juridisk og en helsefaglig vinkling kan gi viktige bidrag til en forsvarlig omstilling.

Den offentlig styrte IT-satsingen i Norge har i den siste tiden i stor grad tatt utgangspunkt i rapporten "Den norske IT-veien. Bit for Bit". Rapporten ble utarbeidet av et statssekretærutvalg og lagt fram i januar 1996. Dette dokumentet er ikke ulik tilsvarende rapporter i mange europeiske land, for eksempel den svenske "Vingar åt människans förmåga" (SOU 1994: 118). I den norske rapporten blir det formulert sentrale politiske prioriteringer, målsettinger og tiltakstyper. I tillegg til dette sentrale IT-politiske dokumentet, ble det i ?? presentert en handlingsplan for IT i helsevesenet for perioden 1997–2000. Satsingen på teknologi innen IT skjer mao i henhold til et særlig program, og innenfor rammene av en generell politikk for bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi i det norske samfunnet.

Omstillingsarbeidet i helsesektoren er blant annet basert på to viktige forhold som jeg spesielt vil trekke fram her. Det ene forholdet er at IT-satsing til nå i stor grad har skjedd lokalt, uten særlig samordning. Det andre forholdet er at de ulike nivåene og mange enhetene i helsesektoren samler inn store mengder informasjon, og at denne helseinformasjonen vil kunne utnyttes på en langt bedre måte dersom flere fikk tilgang til den. Dette gjelder både innen behandling, forskning og administrasjon. Helsemyndighetene har trukket den konklusjon at det må etableres en teknisk infrastruktur for å sikre at informasjonsutveksling kan skje, og at det er behov for en "informasjonsstruktur", dvs en struktur som sikrer at helseinformasjon samlet inn ved én enhet har et slikt innhold at den kan være egnet til bruk også ved andre enheter. Dette siste kalles ofte "informasjonsressursforvaltning" (eller bare "informasjonsforvaltning").

Når vi ser på målene for IT i det norske helsevesenet, er det lett å identifisere målformuleringer som er knyttet til forutsetningen om oppbygging av en teknisk infrastruktur og felles informasjonsstruktur. Særlig er det grunn til å feste oppmerksomheten ved målene 2, 3 og 5 i oversikten nedenfor:

  1. Øke helsepersonellets kompetanse à bedre diagnoser og behandling.
  2. Forenkle rutiner for ajourføring og lagring av informasjon à mer tid til pasienten.
  3. Bedre kommunikasjon mellom ulike ledd à bedre koordinering og samhandling.
  4. Fremme god informasjon til pasienten à mer makt til pasienten.
  5. Ivareta fullgod informasjonssikkerhet à ivareta både forsvarlig og effektiv pasientbehandling og et sterkt personvern.

Hovedmål for IT i helsevesenet ( "Mer helse for hver bIT. Informasjonsteknologi for en bedre helsetjeneste", Handlingsplan 1997-2000. Sosial- og helsedepartementet, 1996.

I fortsettelsen vil jeg konsentrer meg om den siste målformuleringen, og kort drøfte denne i lys av behovet for en informasjonsstruktur slik særlig andre og tredje målformulering forutsetter. Nærmere bestemt vil jeg se på forholdet mellom informasjonssikkerhet og andre faglige tilnærminger til informasjonsbehandling i helsevesenet.

Kort sagt gjelder informasjonssikkerhet å iverksette tekniske og organisatoriske tiltak som kan bidra til å tilfredsstille de krav som stilles til informasjonens kvalitet, tilgjengelighet og konfedensialitet. I tillegg til å stille krav til informasjonen, er det på lignende måte nødvendig å stille krav til data og til systemløsninger, men dette kommer jeg ikke nærmere inn på her.

Hvilke typer av krav blir det så stilt til helseinformasjon? For det første stiller folk innen helsesektoren helsefaglige krav som er motivert ut i fra behovet for informasjon som kan gi en forsvarlig og hensiktsmessig pasientbehandling og medisinsk forskning. Noen slike krav er også nedfelt i lovgivningen (journalforskriften). Dernest stiller politiske og administrative aktører krav ut i fra behovet for planlegging og politisk styring av sektoren. For det tredje stiller lovgiver krav for å ivareta andre ideelle interesser enn de helsefaglige. En stor del av disse andre ideelle interessene kan oppsummeres i begrepet personvern. For det fjerde kan en tenke seg krav som brukerne av helsetjenester formulerer selv og som kommer til uttrykk i brukerundersøkelser eller lignende. Det kan sikkert også tenkes flere aktører som vil ha et ord med i laget når kravene til informasjonen skal formuleres.

Et vel fungerened helsevesen må evne å innarbeide, og eventuelt avveie en rekke ulikt motiverte krav til helseinformasjon. Kravene vil både være supplerende og overlappende i forhold til hverandre, og ambisjonsnivået vil være definert på ulike måter og med ulike mål. I denne situasjonen vil det etter min mening være helt avgjørende at helsemyndighetene velger en felles tilnærming til hvorledes en stiller krav til helseinformasjonen. En informasjonsvitenskaplig tilnærmingsmåte vil her kunne danne et felles mønster som supplerer de mer fagspesifikke metodene. Jeg vil først illustrere dette poenget med å forklare hvorledes den informasjonsvitenskaplige og den juridiske tilnærmingen til informasjon er i ferd med "å gå opp i en høyere enhet" innenfor personvernteorien.

Tradisjonellt har den juridiske tilnærmingen til behandling av informasjon i enkeltsaker vært styrt av den enkelte sak uten å ha noen dekkende metode å forholde seg til. I den norske forvaltningsloven heter det om saksutredning for eksempel at "Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes". I tillegg finnes det saksbehandlingsregler som øker sjansene for at dette faktisk vil skje, og enkelte krav kan utledes av grunnleggende forvaltningsrettslige prinsipper. Samlet sett gir dette imidlertid et tynt grunnlag for å spesifisere de krav som bør stilles til informasjonen i de informasjonssystemer som skal danne grunnlag for enkeltvedtak i alle saker av en viss type.

Arbeidet med å bygge opp informasjonssystemer, for eksempel bygge opp databaser, har gjort det nødvendig med en systematisk tilnærming til de krav vi må stille til informasjonen. Denne informasjonsvitenskaplige tilnærmingen har vist seg meget anvendbar for å utvikle rettslige krav til personinformasjon. Den informasjonsvitenskaplige og den personvernrettslige tilnærmingen har her ledet fram til en samlet modell for vurdering av personinformasjon som er langt kraftigere enn den jurister til nå har disponert over. Jeg viser i denne anledning for eksempel til Lee Bygraves arbeid ved Institutt for rettsinformatikk ved Universitetet i Oslo.

Med utgangspunkt i den nevnte tredelingen av området for informasjossikkerhet kan ideen om en felles referanseramme ved formulering av krav til helseinformasjon eksemplifiseres som i tabellen nedenfor. Jeg understreker at dette kun er en overflatisk eksemplifisering, både fordi den ikke skiller mellom krav til data, informasjon og system, og fordi detaljeringene uansett ikke er uttømmende.

Basis krav: Detaljerte krav:

Kvalitet

korrekthet

relevans

adekvans

ajourhold

Tilgjengelighet

fysisk tilgj.

rettslig tilgj.

forståelighet

rettidighet

Diskresjon

integritet

begrensethet

beskyttethet

 

Denne tilnærmingen er etter min mening anvendbar på helseområdet. Til hvert detaljerte krav bør det i tilfelle gis en nærmere definisjon, og det bør fastsettes metoder for å evaluere om kravet er oppfylt, fastsettes etterprøvbare mål, og gis anvisning på de rutiner som skal følges ved gjennomføring av evalueringen. Tanken er altså at en ved formulering av krav til informasjonsbehandlingen som er av helsefaglige, helsepolitiske, personvernrettslige og brukerformulerte karakter, bør gjøre bruk av én slik felles modell der de enkelte elementer er spesifisert og forklart, og der mål, metoder og prosedyrer er fastsatt.

En felles tilnærming må ikke stenge for tradisjonelle medisinsk-faglige tilnærminger, men supplere slike. Modellen kan være utgangspunkt for faglige analyser, brukerundersøkselser og politiske overveielser. Ikke minst kan en slik modell være tjenlig ved spesifisering av krav til teknologer som skal bygge informasjonssystemene.

Arbeidet med å bruke informasjons- og kommunikasjonsteknologi for å binde Norge sammen til ett helserike illustrerer det generelle og viktige poenget at teknologianvendelsen ikke alltid bare kan avgrenses til å effektivisere den informasjonsbehandlingen som allerede skjer. I tillegg blir det nødvendig å øke bevisstheten om innholdet og innretningen av informasjonsbehandlingen. Det kan for eksempel være høyst problematisk å øke utvekslingen av helseopplysninger mellom sykehus i vesentlig grad, dersom det er klare ulikheter med hensyn til forståelsen av innholdet av opplysningene og i rutinene for behandlingen av opplysningene. Etableringen av en felles teknisk infrastruktur forutsetter og foranlediger således også en større grad av felles informasjonsstruktur, noe som igjen er en forutsetning for bedre samarbeid og ressursutnyttelse i helsesektoren.

Jeg vil avslutte dette lille innlegget ved å knytte IT-satsingen i helsevesenet og arbeidet med å etablere en felles informasjonsstruktur til Universitetet i Oslos innsatsområde for forskning "Kommunikasjon: Teknologi og Kultur" (KTK). KTK er en tverrfakultær og tverrfaglig satsing. Den er blant annet basert på ideen om at ulike faglige perspektiver må kombineres både for å formulere problemer og for å finne løsninger på de utfordringer informasjons- og kommunikasjonsteknologien stiller oss overfor. Jeg håper min skisse av muligheter for en felles og tverrfaglig tilnærming til helseinformasjon kan illustrere hvorledes det tverrfaglige og det fagspesifikke må gå hånd i hånd for å realisere ambisjonene om å et bedre helsevesen ved hjelp av informasjonsteknologiske nyvinninger.

Publisert 17. des. 2009 19:38