print logo

– Maktkamp i Arktis kan ryste grunnen under sokkelregimet

Geologer og andre vitenskapsfolk har overraskende mye makt når grensene for kontinentalsokler settes. Oppstår uenighet kan dette føre til at kontinentalsokkelkommisjonens politiske legitimitet svekkes.

Fastsetting av kontinentalsokkelens yttergrenser handler i stor grad om hvem som skal ha tilgang til potensielt store naturressurser som olje og gass. Foto: Colourbox.com

Det kan bli storm i Arktis når fastsettingen av kontinentalsokkelens omfang i områdene skal avgjøres. I verste fall kan en storm som blåser opp rundt kontinentalsokkelkommisjonens anbefalinger svekke statenes tillit til regelverket og kommisjonen, forteller Øystein Jensen.

Han disputerte nylig ved Det juridiske fakultet ved UiO, over avhandlingen “The Commission on the Limits of the Continental Shelf: Law and legitimacy”.

Ettertraktet havgrunn

Kontinentalsokkelen er en undersjøisk forlengelse av en stats kontinent. Den består av havbunnen og grunnen under, og strekker seg ut i havet helt til den kommer til en markert og mye brattere bakke som kalles kontinentalskråningen. Her stuper havbunnen ned mot dyphavssletten.

Selve kontinentalsokkelen ligger ned til 500 meters dyp. For en kyststat grenser kontinentalsokkelen til statens landterritorium. De geografiske yttergrensene er minimum 200 nautiske mil fra kysten.

Der kontinentalsokkelen fortsetter utover 200 nautiske mil og ikke grenser mot andre staters territoriale krav, kan staten få utvidet sine grenser avhengig av hvor sokkelen slutter og dyphavssletten starter. Yttergrensen fastsettes da geografisk på grunnlag av anbefalinger fra Kommisjonen for kontinentalsokkelens yttergrenser. Kommisjonen er opprettet med hjemmel i FNs havrettskonvensjon.

Anbefalingene i Arktis blir avgjørende

Havet i Arktis har store sokkelområder, og kyststatene rundt Polhavet har råderett over sine kontinentalsokler. Disse kyststatene er Canada, Danmark/Grønland, Norge, Russland og USA.

- Det er en avgjørende prosess som nå pågår i Arktis og nordområdene. Her vil kommisjonens aktiviteter synliggjøres i praksis, og det kan bli trøbbel, forteller Øystein Jensen.

Statene arbeider nå med å samle sammen geologisk materiale for å kunne melde inn til Kontinentalsokkelkommisjonen hvor de mener yttergrensen for sitt lands sokkel går.

Norge har levert sin dokumentasjon og fikk anbefalinger fra Kontinentalsokkelkommisjonen i 2009, og har fått anbefalt sokkelgrenser utover 200 nautiske mil i Norskehavet, Barentshavet og Polhavet. Canada og Danmark/Grønland vil legge frem sin dokumentasjon i løpet av 2013 og 2014, og Russland vil supplere sitt tidligere innsendte materiale til Kommisjonen.


- Det er en avgjørende prosess som nå pågår i Arktis og nordområdene. Her vil kommisjonens aktiviteter synliggjøres i praksis, og det kan bli trøbbel. Kommisjonens rolle er å gi anbefalinger, og anbefalingene fra geologene og vitenskapsfolkene i Kommisjonen har stor rettslig betydning. Dersom det blir uenighet mellom statene og kommisjonen har man et problem, forteller Jensen.

- Dersom stater i neste omgang mister tillit til prosessen kan det svekke den politiske legitimiteten til regelverket og Kommisjonen.

Stiller spørsmål ved kommisjonens makt og sammensetning

I sin avhandling tegner Jensen først et juridisk bilde av kommisjonen som beslutningsorgan. Deretter setter han fokus på dens normative legitimitet, altså hvilke regler som bør gjelde for kommisjonens prosedyrer og sammensetning. Det er nettopp her forskeren peker på et misforhold.

- Det er kanskje helt nødvendig med en slik kommisjon, men spørsmålet er om den burde ha så stor kompetanse, om den burde vært sammensatt annerledes, og om prosedyrereglene burde vært annerledes, slik at det for eksempel var mulig å anke «anbefalingene» som kommisjonen gir til et overordnet organ. Dersom en skal tolke en traktat bør en kanskje også ha juridisk kompetanse.

Har store rettsvirkninger

Kommisjonen for kontinentalsokkelens yttergrenser består av 21 eksperter innen geologi og hydrografi og geofysikk. Kommisjonen er imidlertid ikke bare et rådgivende og vitenskapelig ekspertorgan. Dens funksjoner og oppgaver er av utpreget rettslig karakter. Dens anbefalinger til kyststatene har betydelige rettsvirkninger.

- Dersom en stat ikke følger disse blir ikke de grensene som kyststatene fastsetter «endelige og bindende», for å bruke konvensjonens egen terminologi. Organet er et slags folkerettslig forvaltningsorgan, en institusjon som ikke primært driver lovgivning eller tvisteløsning. Slike hybrid-lignende traktatorganer blir det flere og flere av innenfor folkeretten. Men Kommisjonen synes også  å være en unik rettslig konstruksjon ettersom det er vitenskapsfolk som tar beslutningene, påpeker Jensen.

- Dette er uvanlig, vitenskapsfolk gir som regel råd til beslutningstagerne. Ved fastsettelsen av kontinentalsokkelens yttergrense utenfor 200 nautiske mil etter havrettskonvensjonen er det imidlertid geologer og andre vitenskapsfolk uten formell juridisk kompetanse som tolker og anvender en traktatbestemmelse.

- Når vi ser på de betydelige rettsvirkninger dens anbefalinger har etter reglene om traktattolkning i folkeretten må man spørre om  intensjonen med dette organet virkelig var at ekspertene skulle få så mye makt?

Kontinentalsokkelen er en undersjøisk forlengelse av en stats kontinent. Den består av havbunnen og grunnen under, og strekker seg ut i havet helt til den kommer til en markert og mye brattere bakke som kalles kontinentalskråningen. Her stuper havbunnen ned mot dyphavssletten. Foto: Wikimedia Commons

Hvem skal ha tilgang til naturressursene?

Fastsetting av kontinentalsokkelens yttergrenser handler i stor grad om hvem som skal ha tilgang til potensielt store naturressurser som olje og gass.

Utenfor kontinentalsokkelens yttergrenser er det, på grunn av sedimenttykkelse, liten sjanse for å finne drivverdige ressurser, og uansett vil det svært teknisk krevende å få tak i ressursene. Men teknologien er i utvikling, påpeker forskeren.

I prosessen med fastsettelsen av kontinentalsokkelens yttergrenser er teknologisk høyt utviklede stater med brede kontinentalsokler, slik som Norge, opptatt av å plassere yttergrensene lengst mulig til havs for å få tilgang til mest mulig ressurser.

Stater som ikke er kyststater eller har avansert petroleumsteknologi er derimot kanskje mer opptatt av å hindre en stadig utvidelse av enkeltstaters rettigheter over stadig større deler av submarine områder. De ønsker heller å ivareta havbunnen og grunnen utenfor nasjonal jurisdiksjon for felles utnyttelse til fordel for hele menneskeheten.

Havbunn som Kommisjonen konkluderer med ligger utenfor havrettskonvensjonens kontinentalsokkelregime er menneskehetens felles arv og skal forvaltes av FNs Havbunnsmyndighet.

Saken er også publisert på Forskning.no

Av Jorunn Kanestrøm
Publisert 3. jul. 2013 09:18 - Sist endret 16. jul. 2014 12:23