Midtveisevaluering: Rettssikker håndtering av tilgang til elektronisk identifikasjon og fordeling av ansvar ved misbruk av elektronisk identifikasjon

Kommentator

Professor Jørn Øyrehagen Sunde, Universitetet i Oslo

Leder av evalueringen

Professor Margrethe Buskerud Christoffersen, instituttleder ved Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo.

Veiledere

Professor Marte Eidsand Kjørven, Universitetet i Oslo, professor Tone Linn Wærstad, Universitetet i Oslo.

Om avhandlingens tema

Stadig mer av samhandlingen mellom forbrukere og næringsdrivende, og borgere og offentlig aktører, skjer via digitale kanaler. Evnen til å disponere digitalt har blitt en nødvendig forutsetning for fullverdig samfunnsdeltakelse, og i denne sammenhengen står elektronisk identifikasjon (eID) sentralt. Som vår «digitale universalnøkkel» utgjør eID et omdreiningspunkt for private og offentlige systemer for digital samhandling og tjenesteytelse.

Den offentlige eID-løsningen «MinID» gir ikke tilgang til flere nødvendige offentlige tjenester gjennom ID-porten, og kan ikke brukes til samhandling med næringsdrivende. Fullverdig digital samfunnsdeltakelse er betinget av avtale om eID med private tilbydere. Den desidert vanligste løsningen er BankID, som utstedes av norske banker. Utstedelse skjer etter avtale med utstederbankene, som er underlagt ulike regulatoriske krav om blant annet kjennskap til kunden (identifikasjon) og forsikring om kundens bruk av eID-løsningen (enebruk). Fordi BankID både virker som eID, digital signeringsløsning og digitalt betalingsinstrument er dette regulatoriske bildet fragmentert og lite tilgjengelig for privatpersoner som søker tilgang til eID.

Vi har ikke særregler om rett til eID, eller saksbehandlingsregler for utstedelse. I nemndspraksis (Finansklagenemnda Bank) er BankID ansett underlagt en ulovfestet kontraheringsplikt, hvoretter utstedelse bare kan nektes ved «saklig grunn». Spørsmålet om kontraheringsforpliktelsen og dens rekkevidde er ikke behandlet av domstolene eller Høyesterett. Det er flere eksempler på at bankene avviser samfunnsgrupper utfra egen forståelse av de offentligrettslige forpliktelsene. Dette rammer f.eks. personer med funksjonsnedsettelser og utlendinger. Ved usaklig avvisning er enkeltpersoner henvist til å selv hevde egne privatrettslige rettigheter. Det skjer først ved klage til banken, og deretter i nemnd eller domstol. Forbrukeren/borgeren som nektes tilgang må sette seg inn i komplisert og fragmentert regelverk, og opptre i prosessene uten tilgang til offentlig rettshjelp.

Samtidig som eID har blitt uunnværlig, har det videre oppstått særegne risikoer forbundet med innehavelse av eID. Innehavere risikerer å lide økonomisk tap som følge av misbruk av eID fra ondsinnede tredjeparter. Slik «digital kriminalitet» har økt markant fra 2010-tallet, og bedrageri og ID-tyveri omtales i dag av Økokrim som et «betydelig samfunnsproblem». Ved misbruk av eID stifter svindleren enten betalingsforpliktelser i innehaverens navn («kredittsvindel»), eller tømmer innehaverens kontobeholdning («betalingssvindel»). Frem til avklarende Høyesterettspraksis (HR-2020-2021-A og HR-2022-1752-A), inngripen fra tilsynsmyndigheter (Forbrukertilsynet, Orientering, 2021) og ny finansavtalelov (i kraft 1. januar 2023) bar innehaverne store deler av de økonomiske tapene ved slik svindel. Dette skyldtes i stor grad bankenes rettsstridige praksiser og ulik tolkning av skjønnsmessige regler om avtalebinding og erstatning. Som følge av utvikling i svindelmetoder har det oppstått nye rettslige uklarheter, som igjen har medført at svindelofre risikerer å bære store deler av tapet ved eID-misbruk. Også i disse prosessene må enkeltpersoner selv hevde egne, relativt utilgjengelige (både ulovfestede og lovfestede) privatrettslige rettigheter, og opptre i prosessene uten tilgang til offentlig rettshjelp.

Avhandlingens overordnede forskningsspørsmål er hvilke faktiske og rettslige rettssikkerhetsutfordringer som oppstår i privatrettslige tvister om tilgang til eID, og fordeling av ansvar for tap som følge av eID-misbruk. Formålet er å undersøke om den rettslige reguleringen av tilgang og ansvarsfordeling er rettssikker, ved å holde den opp mot en forhåndsdefinert normativ målestokk – en «idealnorm» for rettssikker håndtering av tilgang til eID, og ansvarsfordeling ved misbruk. Idealnormen består av hensyn hentet fra forskningsbaserte anbefalinger om tilfredsstillende eID-forvaltning, samt offentlige styrings- og strategidokumenter. Gjennom avhandlingens fem artikler, vil ulike sider ved tilgang og ansvarsfordeling analyseres fra ulike metodiske vinkler. Gjennomgangen av artiklene vil danne grunnlag for en avsluttende, samlet vurdering av forbrukernes rettssikkerhet holdt opp mot idealnormen.

Avhandlingens fem planlagte artikler er:

1. «Dommeratferd i digitale svindelsaker». Artikkelen benytter kvantitative metoder til å analysere underrettsdommer om fordeling av tapsansvar ved misbruk av eID for å besvare to hovedspørsmål: om norske underretters rettskildemessige tilnærming til fastlagt faktum samsvarer med det som etter vårt syn – og til slutt Høyesteretts – er den riktige ved behandling av rettsspørsmålene, og om domsutfallene alene kan forklares utfra forhold som skal tillegges betydning i tråd med juridisk metode (rettslige faktorer) eller om også forhold som i alminnelighet ikke skal ha betydning (ikke-rettslige faktorer) har forklaringskraft. (Antatt for publisering, 2026)
2. «Retten slik den er, og slik bankene praktiserer den – en polysentrisk finansavtalerett?». Artikkelen undersøker hvordan banker kan praktisere en «egen rett» på bekostning av forbrukere. Bankenes rettsutøvelse analyseres som utslag av rettslig polysentri. Analysen tar utgangspunkt i to kasusstudier: kontrahering om eID med utlendinger, og tilbakeføring av tap ved misbruk av eID og digitale betalingstjenester. (Antatt for publisering, 2026)
3. «Rettstilstanden etter 25-176614SIV-HRET: Avklarte og fortsatt uavklarte spørsmål om ansvar ved lånesvindel mot forbrukere». Artikkelen redegjør for rettstilstanden om tapsfordeling mellom forbrukere og banker ved tredjepartssvindel i form av uautoriserte låneopptak, med utgangspunkt i en ny dom fra Høyesterett (hovedforhandling 20. mai 2026). Problemstillingen vil være hvilket bidrag dommen gir til rettsavklaring av spørsmål om ansvarsfordeling, og hvilke utestående rettsspørsmål som stadig krever nærmere avklaring. I tilknytning til de sistnevnte spørsmålene tilbys synspunkter om hvilke løsninger som best harmonerer med rettskildebildet.
4. «Om bankkunders rettsvern ved mistenkelige betalingstransaksjoner». Artikkelen vil redegjøre for om mistenkelige betalingstransaksjoner utgjør saklig grunn for banken til oppsigelse, avvikling og sperring av kundeforhold forbrukerkunde; hvilke plikter banker har overfor kunden; og hvilke rettigheter kunden har i prosessen frem mot, og etter, oppsigelse, avvikling eller sperring av kundeforhold. Drøftelsene tar utgangspunkt i tilfeller der banken mistenker at kunden har medvirket til bedrageri og/eller hvitvasking («pengemuldyr»).
5. Petter Omland, «Intervjuundersøkelse med svindelofre». Artikkelen vil baseres på semistrukturerte intervjuer med seks personer bosatt i Norge som har vært utsatt for digitalt bedrageri, og belyser hvordan eID-misbruk gjennomføres i praksis, hvordan ofrene påvirkes og hvilke rettslige og praktiske utfordringer de møter i kjølvannet av bedrageriet. Formålet er å bruke disse erfaringene til å vurdere behov for en mer offersentrert regulering av svindelofres handleplikter under og etter svindel.

Program

• Petter Omland - Presentasjon avhandling (30 min.)
• Jørn Øyrehagen Sunde - Kommentarer (30 min.)
• Åpen diskusjon (30 min.)
• Lukket møte (30 min.)

Retningslinjer og gjennomføring - midtveisevaluering

Retningslinjer for midtveisevaluering for doktorgradsprogrammet ved Det juridiske fakultet, UiO.

Delta 

Arrangementet er åpent for alle.

Kontakt

Kristin Koren Viksjø