Om prosjektet
Norge har inngått en rekke avtaler med EU utenfor EØS-avtalen, blant annet om overlevering av lovbrytere, tilknytning til Schengen-samarbeidet og deltakelse i EUs asylsamarbeid. Prosjektet undersøker hvilken betydning EØS-avtalen har for hvordan disse øvrige avtalene tolkes.
EU-domstolen og EFTA-domstolen har i flere avgjørelser lagt til grunn at Norge har et «special relationship» med EU som skiller landet fra andre tredjestater. Vurderingen bygger på at Norge, gjennom EØS-avtalen, deltar i det europeiske området uten indre grenser og har sluttet seg til de fire frihetene. Dette har fått betydning for eksempel for hvilken terskel som gjelder når norske myndigheter skal vurdere om en person kan overleveres til eller fra en EU-stat.
Prosjektet kartlegger og systematiserer denne rettspraksisen, og undersøker hva den innebærer for forholdet mellom EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU – og for spørsmålet om EØS-avtalen fortsatt kan forstås som et selvstendig rettssystem.
Mål
Prosjektet har som mål å:
- kartlegge hvordan EU-domstolen og EFTA-domstolen har begrunnet og anvendt «special relationship»-vurderingen i saker om overlevering, Schengen og andre samarbeidsområder
- klargjøre hvilken rettskildemessig status Norges øvrige avtaler med EU har, og hvordan de forholder seg til EØS-avtalen
- vurdere konsekvensene for målet om ensartet tolkning (homogenitet) mellom EØS-retten og EU-retten
- bidra til en oppdatert forståelse av EØS-avtalens karakter som et selvstendig rettssystem, og om denne beskrivelsen fortsatt er treffende
Metodisk bygger prosjektet på alminnelig rettsdogmatisk metode, med systematisk gjennomgang og analyse av avgjørelser fra EU-domstolen, EFTA-domstolen og Høyesterett, sammenholdt med folkerettslige tolkningsprinsipper og juridisk litteratur.