Elektroniske valg - muligheter, problemer og noen løsninger

Semesteroppgave i STV620 - Demokratiske valg

Bakgrunn for oppgaven

I de senere årene har vi sett at en stadig større del av den offentlige forvaltningens virksomhet baserer seg på bruk av elektronisk informasjons- og kommunikasjonsteknologi (ikt). Dette er en utvikling som har pågått siden 60-tallet, men som virkelig har skutt fart det siste tiåret. Det private næringslivet og organisasjonslivet har hatt en tilsvarende utvikling. Det siste tiåret har også gjort det forholdsvis vanlig å ha en datamaskin hjemme, og disse hjemmemaskinene er i stadig større grad utstyrt med muligheten til å utveksle data med andre maskiner, hvor som helst i verden, gjennom Internett.

Parallelt med utviklingen på ikt-området har det funnet sted en generell holdningsendring med hensyn til forvaltningens rolle i forhold til den enkelte, en endring som har hatt som hovedinnhold at forvaltningen bør tilpasse seg samfunnets og det enkelte individs behov, i stedet for motsatt. Siden begynnelsen av 80-tallet har dette gitt seg utslag i forvaltningspolitiske mål som kan oppsummeres i fire punkter (Handl.plan* 1999:avsnitt2.2):

1) En brukerorientert forvaltning; forvaltningen skal gjøre seg kjent med brukernes behov og så langt mulig tilpasse seg disse. 2) En politisk styrbar forvaltning; forvaltningen skal være et fleksibelt redskap for å iverksette vedtatt politikk. 3) En effektiv og resultatorientert forvaltning; forvaltningens resultater skal være mest mulig i samsvar med fastsatte mål og de skal nås uten unødig bruk av ressurser. 4) En åpen, demokratisk og rettssikker forvaltning; forvaltningens rettssikkerhet skal bidra til å sikre forutsigbarhet og likebehandling, samtidig som åpenhet og innsynsrett vektlegges.

I handlingsplanen* (1999:avsnitt2.3) fremheves det også at ikt har et stort potensiale til å bidra til realisering av alle disse målene. Når det så forholder seg slik at omlag halvparten av den voksne befolkningen oppgir å bruke Internett jevnlig, og 30% oppgir at de bruker nettet daglig (Et par grove overslag på grunnlag av opplysningene i NOU* (2001:213), kan det synes nærliggende å benytte seg av befolkningens ikt-kompetanse og -bruksmulighet for å realisere målene. I forbindelse med elektroniske valg anser jeg at det særlig er punktene 1 og 4 som er aktuelle.

 

Innledning

Denne oppgaven vil omhandle slike elektronisk valg. Problemstillingen som umiddelbart reiser seg er hva et elektronisk valg egentlig er; vilke kriterier som skal legges til grunn for å karakterisere et valg som elektronisk.

Det er ikke noe umiddelbart klart skille mellom elektroniske og "manuelle" valg. For eksempel har vi i mange år hatt maskinell telling av stemmesedlene, og maskinene har (vil jeg tro) et ikke ubetydelig innslag av elektronikk. Videre har manntallet, og utsendelse av valgkort, i mange år vært basert på (det elektroniske) folkeregisteret, selv om avkryssingen har vært manuell, med unntak av det fiaskopregede forsøket i Oslo i 1993. Spørsmålet om skillet mellom elektroniske og manuelle valg kan etter mitt syn behandles etter to vurderinger.

For det første som en kvantitativ vurdering der man tar utgangspunkt i graden av elektronisering, altså hvor stor del av valgets gjøremål som utføres ved elektroniske midler, og ved ett eller annet sted setter et skille mellom de to systemene. Denne vurderingen er problematisk, da det verken finnes objektive kriterier for hvor skillet skal settes, eller noen (så vidt jeg kan se) kriterier overhodet for hvordan man beregner graden av elektronisering på en meningsfylt måte. I høyden vil man kunne fastslå om et valg er mer eller mindre elektronisk enn et annet, altså en ren relativ vurdering.

For det andre vil man kunne legge en kvalitativ vurdering til grunn. I så fall vil man kunne legge flere forskjellige (sett av) kriterier til grunn. I denne oppgaven holder jeg meg til en slik kvalitativ vurdering, fordi jeg synes de virker mest hensiktsmessige, om ikke best, og velger kun ett, enkelt, kriterium, nemlig om elektroniseringen har innvirkning på hvordan velgeren utfører valghandlingen. Valg der dette er tilfelle blir således betraktet som elektroniske.

Det er ikke dermed sagt at jeg vil behandle alle typer valg som faller innenfor denne "elektroniske" rammen. Tvert imot vil jeg ta utgangspunkt i det mest utpregede elektroniske valget jeg for øyeblikket kan tenke meg; det rene nettvalget, der mange av de andre mulighetene jeg vil ta opp også benyttes. Det er imidlertid klart at mange av temaene jeg vil behandle vil være aktuelle også for de mer beskjedne elektroniske valg, som for eksempel bruk av trykk på knapper som blir elektronisk registrert i et forøvrig tradisjonelt valgavlukke. Som det vel har framgått har jeg også begrenset oppgaven til å omhandle offentlige valg, altså valg der almenheten deltar. Valg i bedrifter, organisasjoner og annet er ikke tema for denne oppgaven, selv om flere av problemstillingene åpenbart vil få anvendelse i tilfeller der de gjennomfører elektroniske valg. Ei heller vil jeg ta for meg mulighetene for en utvidelse av det demokratiske rom som nettbasert informasjon og meningsutveksling gir anledning til, herunder offentlig "meningsinnhenting" i form av et slag åpne høringer v.h.a. nettbaserte tjenester. Om valget er et personvalg eller et saksorientert valg har mindre betydning for de forholdene ved elektroniske valg jeg vil ta opp. Derimot vil valgalternativenes antall kunne ha en viss betydning m.h.t. mulighetene et elektronisk valg gir; mer om det senere. Mitt fokus på elektronikken i valgene vil langt fra ligge på beregningen av mandater som sådan, og jeg vil ikke ta den siden av saken i betraktning, men resultatet av disse beregningene vil ved elektroniske valg kunne få en helt ny betydning. Også det blir behandlet senere.

Etter Blais* (1988:100) er et valgsystem "definert som reglene som styrer prosessene der preferanser uttrykkes som stemmer og der disse stemmene omformes til utplukking av beslutningstakere". Han mener også å kunne vise at en klassifisering av bør gjøres utfra dimensjonene avstemningsstruktur (eng.: ballot structure), valgkretsstruktur og valgformel (samme*:104-108). Dessuten kan valgsystemer på generelt grunnlag skilles ved graden av avvik mellom stemmeandel og mandattall (Omtales vanligvis som disproporsjonalitet.) (samme*:108).

Det jeg behandler i oppgaven her må, hvis det skal dyttes inn i hans skjema, falle innenfor dimensjonen ballot structure. Jeg finner imidlertid denne tilpasningen svært problematisk, da det later til at han ikke har gjort rom for spørsmålet om valghandlingens prosedyrer i sin modell, på tross av at den utfra sitatet ovenfor så ganske avgjort burde vært med i en fyllestgjørende klassifisering av valgsystemer. Jeg velger derfor å ikke forsøke å få fremstillingen til å passe inn i hans, eller noen annens, beskrivelse av dimensjoner ved valgsystemer. Blais er nemlig ikke alene om å tilsynelatende se bort fra dette perspektivet. Utfra pensum i kurset ser det i det hele tatt ut til at der eksisterer et skille mellom valgforskere som befatter seg med de "indre" og de "ytre" faktorer ved valg. Med dette mener jeg de faktorer som i forhold til en gitt avstemning hhv. gir seg faktisk virkning fra og med velgerens valg av stemmeseddel til mandatene er plassert i forsamlingen, typisk faktorer "med tall i", for både velgerens (Duvergers lov og tilliggende herligheter) og forskerens del , og de faktorer som gir den samfunnsmessige rammen omkring valgene, og som gjerne omtales i forbindelse med betraktninger om "frie og rettferdige valg".

Fram til nå har dette skillet, i den grad det eksisterer, kan hende ikke utgjort noe problem, ettersom det muligvis reflekterer et skille i den virkelige verden. Det er selvfølgelig mulig at jeg, med min foreløpig relativt ringe kjennskap til valgforskningen, tar feil m.h.t. eksistensen av dette skillet, men jeg vil fremheve at i den grad det eksisterer, mellom forskere, og i teori, vil iverksettelse av elektroniske valg, i hvert fall i form av nettvalg, gi et sterkt behov for å bygge det ned. Dette har selvfølgelig sin bakgrunn i at nettvalg i seg selv representerer et forholdsvis stort diffusjonsmoment mellom de to sfærene, idet skillet mellom hva som foregår "innenfor" og "utenfor" valglokalet blir flytende og kanskje forsvinner helt; valglokalet blir rett og slett den enkeltes stue. Det vil dermed bli behov for ny teori, som er i stand til å sammenfatte og videreutvikle den nåværende, for å kunne analysere denne nye virkeligheten der de "indre" og "ytre" faktorene glir over i hverandre.

Nettvalg

Stemmeseddelen av papir har en lang historie bak seg, så vidt jeg kjenner til har den vært nærmest enerådende som avstemningsmedium i vestlige demokratier i godt over hundre år, for alt jeg vet kanskje i to hundre. Det er ingen tilfeldighet. Den tilfredsstiller nemlig, i hvert fall i stor grad, alle de krav man stiller til sådanne når man skal avholde valg etter de normer som gjelder for "frie og rettferdige valg".

Først og fremst er den anonym, stemmeseddelen lar seg ikke, etter at den er havnet i urnen, spore tilbake til velgeren. Dette er dog en sannhet med modifikasjoner. Virkeligheten er nok heller at det skal så stor innsats til at det i praksis ikke blir gjort, i hvert fall svært sjelden. Det nevnes imidlertid (Benaloh og Tuinstra* 1994:544) noen små italienske landsbyer der "politiske sjefer" utstyrte hver velger med stemmesedler der rekkefølgene på kandidatene var unike på en slik måte at det kunne oppdages at den "manglet" ved oppgjøret, slik at passende represalier kunne iverksettes. Dette er vel ikke praktisk mulig i større kretser, men virkelig fryktsomme velgere kan for eksempel være redde for at "storebror" sjekker sedlene for fingeravtrykk eller lignende. I praksis har navnløse stemmesedler likevel vist seg å tilstrekkelig vern mot identifisering av velgeren. Et viktig poeng i forhold til anonymiteten er at stemmeseddelen ikke bare gjør den mulig, men også nødvendig. Med mindre noen følger med når seddelen puttes i konvolutten, evt. urnen, er det umulig for velgeren å bevise for noen hva hun har stemt på. Dette utgjør en effektiv begrensning på muligheten til kjøp og salg av stemmer.

For det andre gir stemmeseddelen et fiksert uttrykk for velgerens vilje. Om velgeren ikke er til stede og kan uttrykke sitt syn på nytt, kan stemmeseddelen, sammen med de andre sedlene, telles på nytt og på nytt til det til slutt oppnås enighet om deres antall. Skjønt, av og til setter utenforliggende forhold en stopper for slikt til slutt, jf. valgopptellingen i Florida i høst. Det utgjør imidlertid ikke en svakhet ved stemmeseddelen som sådan. For det tredje har den mulighet til å bli brukt til presisering av velgerens mer spesifikke preferanser, og også disse blir anonyme og fikserte.

De papirbaserte valg står altså fremdeles støtt. Når nettvalg, "hjemme- og cyberdemokrati", har kommet fått slik aktualitet de siste årene skyldes det altså ikke at stemmeseddelen lider av påfallende svakhetstrekk. Snarere er det de senere års utvikling på flere samfunnsområder som medfører at nettvalg vies slik interesse.

Som tidligere nevnt er utbredelsen av nettilgang og -bruk blitt forholdsvis stor. Det er verdt å merke seg at det er enda flere som oppgir å ha nettilgang enn det er jevnlige brukere. I følge NOU* (2001:213) har 2,2 millioner mennesker (Etter en vurdering har jeg kommet til at dette tallet må gjelde mennesker over 13 år.) tilgang til nettet, dette utgjør vel bortimot to tredeler av den voksne befolkningen, og antallet er fremdeles stigende. Jeg vil anta, uten å kunne vise til noe konkret grunnlag for det, at veksten vil fortsette til det er omtrent like vanlig å ha nettilgang som fjernsyn. Det kan vel med noen rimelighet antas at en del, særlig eldre mennesker, vil være tilbakeholdne med å anskaffe seg datamaskin, men når (hvis?) det kommer spesialiserte internettmaskiner med brukervennlighet tilsvarende fjernsynets, og som godt også kan ta inn kringkastingssignaler, faller denne innvendingen til jorden.

Et annet trekk ved utviklingen de siste par tiårene er en stadig synkende valgdeltakelse. Dette vekker hos noen bekymring på demokratiets vegne, bl.a. fordi det er "vanlig å betrakte deltakelsen som en indikasjon på demokratiets legitimitet" (Christensen og Midtbø* 2001:416), selv om denne indikatoren kanskje ikke er videre pålitelig (Rasch* 1998:108; Christensen og Midtbø* 2001:416). Uansett bekymringens berettigelse medførte den at valglovutvalgets mandat blant annet ble å vurdere "om valordninga kan leggjast betre til rette for å sikre ein demokratisk prosess med brei og høg deltaking...[og]...årsaker til den låge valdeltakinga og vurdere om det kan etablerast tiltak i valordninga som kan motverke denne tendensen".

Det tredje trekket ved samfunnsutviklingen som jeg vil vise til er den tidligere nevnte generelle holdningsendringen i forhold til forvaltningens rolle i den enkeltes liv, og da særlig det første punktet, om brukerorientering.

Sammen utgjør disse forholdene en kombinasjon som kan påføre oss nettvalg før vi vet ordet av det, og kan hende noe overilet. Det er nemlig, etter mitt syn, en ikke ubetydelig fare for at en slik ordning kan komme til å koste mer enn den smaker.

Det er grunn til å understreke at i den grad nettvalg skal gjennomføres i full skala vil det kreve omfattende endringer i valgloven, av betraktelig større format enn hva valglovutvalget har foreslått i denne omgang. Uten at jeg vil, eller kan, foreta noen grundig gjennomgang av nåværende valglov vil jeg peke på at så å si samtlige bestemmelser under avsnittene forhåndsstemmegiving, stemmegivning på valgtinget, prøving av avgitte stemmer og valgoppgjøret synes å være uforenlige med nettvalg. Ettersom man vel må kunne anta at de aller fleste, alene eller sammen med andre, speiler ett eller flere viktige hensyn eller grunnleggende forutsetninger for hvordan vi vil innrette demokratiet vårt, er det nok ikke dristig å forutsi at et stort stykke lovarbeid venter, forutsatt at vi fremdeles vil ivareta de samme eller tilsvarende hensyn ved nettvalg.

Det fremgår av pensum, jeg vil særskilt nevne artiklene til Bawn* (1993) og Aardal* (1997), at beslutninger om større endringer av valgsystemer fremkommer, og fremstår, som et resultat av en politisk prosess der minst to part(i)er kjemper hardt for sine respektive (antatte) interesser, og der minst ett av dem har mye å vinne eller tape. Bawns artikkel omhandler Tyskland umiddelbart etter andre verdenskrig, og er i så måte et noe spesielt eksempel, mens Aardals* (1997) artikkel, om Norge, nok viser et mer typisk eksempel; endringen inntreffer ikke før situasjonen på en eller annen måte oppleves som ubehagelig (d'Hondt -> Sainte-Laguë) eller truende (flertall -> d'Hondt) for det største partiet i parlamentet (som oftest er det som har hatt størst hjelp av det gamle systemet). Dette har selvsagt sin årsak i nettopp denne kombinasjonen av størst og mestvinnende. Uten å gå videre inn på dette vil jeg slå fast hovedpoenget, som er at større endringer i valgsystemet ikke finner sted før de i hvert fall av en ikke ubetydelig minoritet er sterkt villet.

Følger så en eventuell innføring av nettvalg dette mønsteret? Selv om innføring av nettvalg vel må kunne betraktes som en større endring av valgsystemet, ser det ikke ut til at det største, eller noen, for den saks skyld, av partiene har innvendinger bygget på en interesseavveiing i forhold til det. Jeg har i hvert fall ikke oppfattet det. Så vidt jeg kan forstå må dette bygge på ett av fire forhold: Den første muligheten er at de overhodet ikke har oppfattet temaet som aktuelt, eller for den saks skyld har oppfattet det i det hele tatt. Andre mulighet er at partiene ikke har reflektert over at endringen kan gi utslag for dem. Tredje mulighet er at de har reflektert, men er for usikre på resultatet til at de vil ta sjansen på å fremstå som gammeldagse i utrengsmål. Den fjerde muligheten er at de har kommet til at det vil ha lite å si. I det siste tilfellet tror jeg noen har forregnet seg. Hvis tiltaket har den ønskede virkning på valgdeltakelsen er det rimelig å anta at virkningen er størst for den gruppen som både bruker internett mest og har lavest valgdeltakelse fra før, nemlig yngre mennesker. Partier som har høy oppslutning blant ungdom vil dermed vinne mest på nyordningen, mens partiene med dårlig oppslutning i gruppen tilsvarende vil tape på det, med mindre de ikke-stemmende yngre menneskene er atypiske for aldersgruppen, hvilket de vanskelig kan være, så mange som det er av dem. Kan det være mulig at det i dette tilfellet er det største partiet som vil vinne på nyordningen, og derfor forholder seg ganske rolig? I så fall vil det være muligheter for at en nyordning vil kunne bli innført uten videre baluba, og det vil vel være oppsiktsvekkende? Viktigere er det kanskje at ordningen kan innføres uten at det egentlig er noen som ønsker det sterkt eller er sterke motstandere, noe som ikke lover godt for debatten.

Når dette er sagt, må det likevel sies at nettvalg utvilsomt kan ha atskillige gode sider. I den grad man betrakter høyere valgdeltakelse som et gode i seg selv, vil nettvalg kanskje kunne gi en lysere tilværelse. Det har presumpsjonen for seg at enklere tilgang til stemmelokalet vil gi høyre deltakelse, og enklere tilgang enn den man får i sitt hjem eller på sin arbeidsplass kan man vel knapt tenke seg. Jeg ville nok i utgangspunktet likevel ikke stille svært høye forventninger med hensyn til valgdeltakelse. For det første ser det ikke ut til at øking av tilgjengeligheten på "gamlemåten", altså ved å øke antall valgsteder eller valgdager har noen positiv effekt, med unntak av i Nord-Norge, der avstandene er større i utgangspunktet (Christensen og Midtbø* 2001:415). For det andre vil velgerne som har tatt et aktivt hjemmesittervalg av overbevisningsgrunner likevel ikke stemme. Ifølge Dagens Næringsliv* (2000-08-11:2) var det bare "noen få prosent" som benyttet internett da det Demokratiske partiet holdt sitt nominasjonsvalg i Arizona i fjor, og det er et åpent spørsmål hvor mange av dem som hadde karret seg til valglokalet likevel, dersom nettvalg-muligheten ikke hadde vært der.

Man kan også tenke seg nettvalg brukt på måter det ikke hadde vært mulig å gjennomføre valg på etter gamlemåten. Her er to varianter som plutselig dukket opp i hodet mitt:

  1. En mulighet er at nettvalget brukes til å la velgerne få langt flere muligheter til å sette opp sin egen liste. De vil kunne rangere kandidatene som de vil og gi rangeringsordningene vekter på forskjellig måte, og ikke minst vil det være mulig å levere en "liste" som fungerer som en slags "smart" stemmeseddel, en stemmeseddel som tilpasser sitt innhold etter innholdet i andre lister, og på den måten vil kunne opptre som en "agent" ved å "forhandle" med andre lister etter oppsatte parametre for å oppnå større grad av gjennomslag for samlede egne preferanser. Det hele mens velgeren sitter anonymt hjemme.
  2. Som nevnt kunne resultatet av mandatutregningen være interessant i forhold til nettvalg. Det jeg forestilte meg her er en ordning som i hele valgperioden lar velgeren ha oversikt over den foreløpige mandatfordelingen, og hvis hun ser at det tjener hennes interesser, kunne omplassere stemmen sin til et annet alternativ. Hvis hun for eksempel ser at partiet hennes, Venstre, har kommet seg godt over sperregrensen, men ikke klarer ett mandat til, vil hun kunne omplassere stemmen til Kr.F. for å styrke sentrumsalternativet.

Man kan selvfølgelig også tenke seg en kombinasjon av disse; en løsning der man kaller "agenten" tilbake for å få nye instruksjoner. Disse variantene ligger selvfølgelig langt utenfor det vi til daglig oppfatter som valg, men etter mitt syn er de ikke så fjerne når det kommer til stykket. Særlig løsningen med "agenten" vil kunne bringe tilbake i det minste en imitasjon av det direkte demokrati som ifølge Østerud* (1996:170-171) forsvinner når forsamlingens størrelse blir for stor. "Agentene" vil da "diskutere" frem til klokken ni, og tilstanden da avgjør hva valgutfallet blir. Agentene må selvfølgelig konstrueres slik at det blir et rimelig forhold mellom hva de "gir" og "tar", men hva som er rimelig vil avgjøres av velgeren ved innstilling av parametrene. En SV-velger kan instruere sin agent til å være ganske rundhåndet i forhold til RV- og Ap-dominerte agenter, men kreve svært god uttelling for å gi noe til andre. Det er vel dessuten en mulighet for at engasjementet i den "demokratiske agentens" gjøren og laden blir større enn noe engasjement vi har sett i valg på lange tider. Det vil nok likevel være en tilsnikelse å kalle dette et demokratisk engasjement.

Disse variantene fremhever et problem med nettvalg, i hvert fall så lenge det ikke er allmenn tilgang til det; hva med dem som vil være henvist til å bruke gamlemåten? De vil ikke ha anledning til å stille inn sin agent etter egne preferanser, men må kanskje nøye seg med å la seg representere av en standardvariant, for eksempel satt opp av partiet som er deres primærpreferanse. Dette truer prinsippet om retten til å delta i valget på like fot med andre, og prinsippet om at alle stemmer skal telle like mye.

Problemene som oppstår ved bruk av nettvalg kan etter mitt syn deles inn i to grupper.

Den første gruppen inneholder problemer som er knyttet til bruk av elektronikk som sådan, og opptrer både ved nettvalg og elektroniske valg i et avgrenset lokale. Dette omfatter problemer som etterprøvbarhet av valget, som igjen knytter seg til et grunnleggende problem, nemlig systemets sikkerhet mot at dataene det inneholder på noen måte blir endret eller fjernet i utide, og sikkerheten for at systemet ikke under noen omstendighet må svikte på en slik måte at valgresultatet eller valgets gjennomføring påvirkes i negativ retning. I dette ligger også at systemets grensesnitt mot omverdenen, og da i særdeleshet mot hovedpersonen, velgeren, er utformet slik at systemet ikke utgjør noen hindring for at velgeren får gjennomført den valghandlingen hun ønsker, samtidig som det hindrer velgeren i å utføre annet enn den ene valghandlinger, som ved å trykke to ganger på "stem"-knappen (akkurat det er et svært kurant problem). Det er en kjensgjerning at alle dataprogrammer som har anvendelighet også inneholder feil. Til og med programmer som tilsynelatende er feilfrie over lang tid har feil, de er bare ikke funnet ennå, men vil før eller senere slå til, typisk når programmet gjennomløper en sjeldent brukt funksjon eller kommer i en usedvanlig tilstand, jf. år 2000-problemet (det er derfor feilen ikke er funnet ennå). Et så kritisk system som et valgsystem må ikke inneholde noen feil som gir seg utslag på valgdagen. Systemet må derfor underlegges de strengeste kvalitetskriterier og -kontroller

Et annet spørsmål er om programmet faktisk utfører de rette operasjonene. Om det er aldri så fritt for utilsiktet feilkoding kan det hende at det ikke ufører de rette operasjonene, fordi utviklerne for eksempel har misforstått eller feiltolket en rettsregel som skal ligge til grunn for programskrivingen. Schartum* (1993) har vist at slike feil ikke er rent sjeldne. Om en slik feiltolket rettsregel anvendes i et system som skal benyttes under et valg vil det kunne gi dramatiske konsekvenser.

Et tredje spørsmål er om systemet har den grad av transparens som er nødvendig for at de lokale valgstyrene skal kunne gå gode for resultatene det gir. Nåværende valglov tillegger valgstyrene et stort ansvar for at valgene går rett for seg. Jeg kan ikke se at valgstyrene kan gå gode for valgets riktighet dersom de ikke makter å sette seg inn i hva det elektroniske systemet egentlig gjør. Kun hvis systemet har tilstrekkelig grad av transparens, altså at programmene er dokumentert på en solid måte, meg henvisning til de relevante rettslige regler som er lagt grunn for de enkelte operasjonene vil denne godheten være annet enn illusorisk. Kanskje er heller ikke dette nok. Et alternativ vil da være å iverksette en sentral godkjenningsordning, der tilstrekkelig kompetente personer går gode for systemene, og valgstyrenes ansvar begrenses til å påse at systemet brukes riktig. Et sentralt poeng her blir at deler av kontrollen med valgets riktighet flyttes fra etter til før valget. Et annet poeng er at klagemulighetene mht. forhold ved stemmeavleggingen nok vil bli svært begrenset, da det kun vanskelig vil finnes muligheter for etterprøving av resultatet

Den andre gruppen problemer som er knyttet til nettvalg er slike som oppstår grunnet "valglokalets" distribuerte plassering og derav ukontrollerbare natur. Av praktiske årsaker holder jeg meg unna en behandling av mulighetene for sabotasje og manipulering av valget fra utenforståendes side, da disse er av en utpreget teknisk natur. I stedet vil jeg peke på noen mer praktiske og prinsipielle sider av saken. Det mest påtrengende er anonymitetsspørsmålet. Det er ikke særlig vanskelig å opptre tilnærmet anonymt på internett, vil man skjule sin identitet er det flerfoldige måter å gjøre det på. Det er heller ikke noe problem å dokumentere sin egen identitet dersom man ønsker det. Problemet i forhold til nettvalg er at man på et vis skal være både anonym og identifisert på samme tid. Anonymiteten må sikres av hensynet til prinsippet om hemmelige valg, mens identiteten må godtgjøres for å hindre valgfusk, som ellers, grunnet nettets natur, vil kunne gjennomføres i til nå uant grad. Etter noe leting har jeg funnet ut at det faktisk finnes algoritmer for å sikre begge deler samtidig. Teknikkene omtales under fellesbetegnelsen blinde digitale signaturer, og likner dem som brukes for å kunne behandle elektroniske penger. Jeg har ikke satt meg inn i dem, idet det ville være altfor tidkrevende, og kan derfor ikke redegjøre for dem, og i den grad jeg kunne ville de alene fylle minst en semesteroppgave. Derimot setter jeg noen pekere til aktuelle ressurser nederst i litteraturlista.

Et annet problem knyttet til anonymiteten er at stemmeurnens påtvungne anonymitet forsvinner. Dette oppfatter jeg som et problem. Selv om man kan velge å være anonym, er man altså ikke tvunget til å være det, man kan la hvem man vil se på mens man velger sin stemmeseddel på skjermen. Dette åpner for salg av stemmer, og representerer et klart tilbakeskritt i forhold til den tradisjonelle stemmeseddelen.

Et tredje problem er at man ved kriminelle midler kan bli tvunget til å stemme på et bestemt alternativ. Jeg anser begge disse siste problemene som uunngåelige konsekvenser av nettvalg, utenfor kontrollerte lokaler. Det samme problemet, i mild variant, er om man blir utsatt for utilbørlig agitasjon i valgøyeblikket. Det er man nå beskyttet mot av valglovens bestemmelser

Det siste problemet jeg ser i forhold til nettstemming er at valggjerningen i seg selv kan bli trivialisert i for stor grad. Hvis den blir noe man utfører midt mellom bleieskift og Big Brother er det vel en fare for at valget ikke blir så gjennomtenkt som det burde være.

Konklusjon

Valget om innføring av nettvalg er et politisk valg, som vil bli tatt av politikere som bør gjøre seg godt kjent med problemstillingene knyttet til det. Jeg har pekt på noen, kanskje de mest åpenbare, her. Det finnes flere, og dem jeg har omtalt er ikke grundig behandlet. Jeg anser imidlertid at til og med denne korte gjennomgangen gjør det tydelig nok at nettvalg ikke er noe som fort og greit kan innføres som et rent servicetiltak. Min intuisjon og en del harde fakta tilsier at man i tilfelle det blir tatt i bruk bør gi systemene som helhet en lang innkjøringsperiode, og starte i beskjeden skala. Et alternativ kan være skolevalgene, et annet kan være forhåndsstemmegiving eller utenlandsstemming. Det er også viktig å ha klart for seg at elektroniske valg ikke er noe som tvinger seg fram. Valgmetoden med seddel og urne har fungert utmerket i lange tider, og er heller ikke forferdelig ressurssløsende. Jeg ser derfor ingen grunn til kaste seg rundt for å bli med på det nyeste nye umiddelbart.

 

Schartum, Dag Wiese (1993): Rettssikkerhet og systemutvikling i offentlig forvaltning. Oslo: Universitetsforlaget.

Østerud, Øyvind (1996): Statsvitenskap. Oslo: Universitetsforlaget.

Aardal, Bernt (1997): Electoral systems in Norway 1814-1997. Oslo: Institutt for statsvitenskap, UiO.

Rasch, Bjørn Erik (1998): "Valgsystem og demokrati", kap. 6 i Rasch, Bjørn Erik & Knut Midgaard (red.): Demokrati: Vilkår og virkninger. : Fagbokforlaget.

Bawn, Kathleen (1993): "The logic of institutional preferences: German electoral law as a social choice outcome", American journal of political science :965-989.

Benaloh, Josh og Dwight Tuinstra (1994): "Receipt-free secret-ballot elections (extended abstract)", Proceedings of the twenty-sixth annual ACM symposium on Theory of computing :544 - 553.

Blais, André (1988): "The classification of electoral systems", European journal of political research 16:99-110.

Wiedswang, Kjetil (2000): "Eksperimentet i Kalix", Dagens Næringsliv 11.aug:2.

Christensen, Dag Arne og Tor Midtbø (2001): "Norsk valgdeltakelse i et makroperspektiv", NOU 3:406-419.

Handlingsplan 1999-2001 (1999): Elektronisk forvaltning. Tverrsektoriell IT-utvikling i statsforvaltningen. Arbeids- og Administrasjonsdepartementet.

NOU 2001:3: Velgere, valgordning, valgte. Oslo: Statens forvaltningstjeneste.

 

 

Publisert 17. des. 2009 19:33 - Sist endret 20. sep. 2019 13:45