Midtveisevalueringen gjennomføres i henhold til Retningslinjer for midtveisevaluering for doktorgradsprogrammet ved Det juridiske fakultet, UiO. Evalueringen består av en åpen seminardel (ca. 90 min.) og et lukket møte (ca. 30 min.). På det lukkede møtet deltar instituttleder (eller dennes representant), veileder/e samt kommentator/ene.
- Kommentator er professor Karl Harald Søvig fra UiB
- Midtveisevalueringen ledes av instituttleder ved Institutt for offentlig rett, professor Ole Kristian Fauchald
- Hovedveileder er professor emerita Kirsten Sandberg, Institutt for offentlig rett
- Medveileder er førsteamanuensis Anine Kierulf, også IOR
Om stipendiaten
Kirsten Kolstad Kvalø er master i rettsvitenskap fra Universitetet i Oslo (2014). Hun har jobbet som rådgiver i Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling, seniorrådgiver i Norges institusjon for menneskerettigheter, og som sekretariatsleder for Barnelovutvalget som avga utredningen NOU 2020:14 Ny barnelov – til barnets beste.
Om rammen for doktorgradsprosjektet
Kvalø er fra 2022 opptatt på ph.d.-programmet ved Det juridiske fakultet som ekstern kandidat, gjennom ordningen Offentlig sektor-PhD. Ordningen er finansiert av Norges Forskningsråd. Kvaløs arbeidsgiver er Norges institusjon for menneskerettigheter NIM).
Prosjektets arbeidstittel er «Barns rett til vern mot foreldres samtykke til eksponering.»
Nærmere om prosjektets tema
Kvalø beskriver sitt prosjekt slik:
Barns rett til privatliv er under press fra ny teknologi. Influensere har for lengst oppdaget at det er gode penger å tjene på å fortelle mye om barna sine i sosiale medier. Foreldre som er uenige i barnevernets inngrep i familien deler sensitivt materiale om barn på egne nettsider dedikert til kampen mot barnevernet. Andre foreldre kan tenke at de stiller et helt uskyldig spørsmål i et nettsamfunn om et problem barnet har, men deler samtidig sensitiv informasjon om barnet. Allerede i 2010 var FNs barnekomité bekymret for at norske barn ikke hadde god nok beskyttelse i personvernregelverket mot foreldres samtykke til eksponering. Som respons ble loven endret, men siden er den endret igjen, slik at det nå ikke er en egen bestemmelse om beskyttelse av barn.
Avhandlingens analyseobjekt er tilfellene der foreldrene selv eksponerer barnet, eller samtykker til slik eksponering. I disse tilfellene kolliderer barnets rettigheter med foreldrenes rettigheter og plikter. Dette vil nødvendigvis også innebære at foreldre som regel heller ikke vil føre slike saker på vegne av sine barn – og barnet selv har begrensede muligheter til dette, både rettslig og faktisk. Dette leder over til spørsmålet om hva som er status for dette rettsområdet nå, etter et par tiår med sosiale medier og smarttelefoner, både når det gjelder det menneskerettslige vernet og det internrettslige. Har noen andre enn foreldrene talt barnas sak for å sikre at deres vern henger med i teknologiutviklingen, slik voksne synes å sørge for for egen del? Eller må vi vente til de berørte barna når myndighetsalder før vi ser konturene av et rettighetsvern – som da igjen kan være utdatert, gitt at teknologien hele tiden utvikler seg?
Avhandlingens forskningsspørsmål er altså hvilken rett barn har til vern av sitt privatliv ved foreldrenes eksponering eller samtykke til dette. Problemstillingen dekker både der foreldrene selv for eksempel har sendt rundt et bilde eller delt en opplysning i et nettsamfunn, og tilfellene der noen andre ønsker å publisere noe om et barn – for eksempel en avis, en kommersiell aktør som lager reklamefilm eller en besteforelder som vil dele bilder på Facebook, og foreldrene samtykker til dette.
Forskningsspørsmålet er formulert som et spørsmål om barnets rett til vern mot foreldrenes samtykke. I prinsippet kunne spørsmålet vært snudd på hodet: Hvilken rett har foreldre til vern av sin ytringsfrihet og sin rett til å oppdra barn i tråd med egen overbevisning mot barnets rett til privatliv? Eller spørsmålet kunne vært formulert mer nøytralt: Forholdet mellom barnets rett til eksponeringsvern og foreldrenes rett til ytringsfrihet og vern om privat- og familielivet. Som jeg skal komme tilbake til en rekke ganger, må disse rettighetene avveies mot hverandre. I praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) heter det at det i prinsippet ikke skal ha betydning for resultatet i en sak om den er anlagt som en ytringsfrihetssak eller en privatlivssak. For EMD vil dette ofte bero på hvem som tapte og vant i den siste avgjørelsen for de nasjonale domstolene, som jo kan være tilfeldig.
I den akademiske aktiviteten det er å undersøke disse avveiningene nærmere, mener jeg imidlertid at det er hensiktsmessig å velge et ståsted eller et utgangspunkt for analysen. Jeg har valgt å analysere problemstillingen fra et barnerettslig perspektiv. I det ligger ikke en stillingtaken til hva som skal veie tyngst – det er jo et spørsmål som beror på konkrete vurderinger, og som er nettopp det jeg intenderer å gjøre. Derimot er perspektivet tenkt som et slags sett med briller som avgjør de nærmere problemstillingene og vurderingene som skal undersøkes. Barnerettsperspektivet er også en metodenøkkel som setter rammene for hvilke metodiske og teoretiske bidrag min analyse trekker inn.
Det overordnede metodiske grepet jeg anvender er en form for dekonstruksjon av retten til vern mot eksponering, på tvers av en rekke rettsgrunnlag. Jeg vil undersøke hvilke vilkår som stilles og hvilke vurderinger som gjøres etter både lovverk og andre rettskilder, og analysere hva som er likt og hva som er ulikt mellom dem, for å gi en vurdering av barnets samlede vern. Disse resultatene vil jeg drøfte mot det overordnede teoretiske rammeverket jeg bygger på, som er å vurdere forskjeller mellom barn og den øvrige befolkningen ut fra et spørsmål om diskriminering på bakgrunn av status som barn – det som i teorien kalles childism eller adultism. Disse teoriene har sitt opphav i litteratur som kan sammenfattes som kritisk barnerettslig litteratur, eller critical children’s rights. En dekonstruert variant av forskningsspørsmålet kan derfor sammenfattes slik:
Har barn, samlet sett, et annerledes vern enn voksne av retten til å ikke bli eksponert? Og hvilke eventuelle forskjeller kan rettferdiggjøres, og ikke?