Vi gjør oppmerksom på at disputasen vil bli strømmet og kan følges via zoom.
Tid og sted for prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- Førsteamanuensis Sigrid Stokstad, Universitetet i Oslo (leder)
- Førsteamanuensis Lena Schøning, Universitetet i Tromsø (1. opponent)
- Professor Nicolas de Sadeleer, Universitetet i Saint-Louis (2. opponent)
Leder av disputas
- Prodekan Ivar Alvik
Veiledere
- Professsor Ole Kristian Fauchald
- Førsteamanuensis Stian Øby Johansen
Sammendrag
Kan mer avfall bli til produkter og råvarer?
Både Norge og EU har ambisjoner om å skape en mer sirkulær økonomi. I stedet for å kaste avfall som kan inneholde materialer som kan bli til nye produkter og råvarer, skal vi spare naturressurser ved å sørge for at levetiden av materialene forlenges. Å få til dette i praksis er vanskelig. I tillegg til økonomiske og tekniske hindre må også juridiske utfordringer forseres. Når opphører egentlig avfall å være avfall?
Denne doktoravhandlingen ser nærmere på de juridiske utfordringene som oppstår i skillet mellom avfall og produkt. Disse utfordringene er særlig knyttet til de såkalte «opphørskriteriene» for avfall som fremgår av EUs rammedirektiv for avfall og som er gjennomført i norsk rett i forurensningsloven.
Når opphører avfall å være avfall?
Avhandlingen tar utgangspunkt i at retten er ordnet i hierarkisk i tre nivåer, henholdsvis internasjonal rett, EU-rett og nasjonal rett. Disse setter på ulike måter begrensninger for når avfall kan opphøre å være avfall. Innenfor begrensningene i ulike nivåer, forsøker avhandlingen å foreslå konkrete tiltak som mer effektivt kan bidra til at mer avfall blir til produkter og råvarer.
Avhandlingen legger til grunn at det nåværende norske systemet for at avfall skal opphøre å være avfall er i strid med EØS-retten. Dette er fordi avfallsbesitter ikke gis rett til å kreve en avklaring om avfallets rettslige klassifisering som avfall eller ikke. Undersøkelsene som er foretatt viser at den nasjonale fremgangen med å skape flere produkter og råvarer virker fastlåst: Myndighetene oppfatter ikke at det er behov for å avklare om avfall har opphørt å være avfall, samtidig som industrien mener behovet er stort. Den fastlåste situasjonen preges også av at industrien ikke har tillit til forurensningsmyndighetenes kompetanse. Avhandlingen foreslår helt konkrete tiltak for hvordan det kan tas skritt mot en mer sirkulær økonomi. Likevel forelegger det ingen «silver bullet» for en mer sirkulær økonomi.
Hva er sirkulær økonomi?
Alle vil ha en sirkulær økonomi, men ingen vet helt hva det er. Avhandlingen klargjør EUs definisjon av sirkulær økonomi. Et viktig poeng er at alle miljømålsettinger og -hensyn på en eller annen måte passer inn under definisjonen. Dette gir en rekke målkonflikter: Særlig målsettingen om å spare naturressurser ved å øke resirkulering av avfall (ressurseffektivitet) står i et spenningsforhold til målsettinger om å begrense forurensning og redusere klimagassutslipp. Det store dilemmaet er hvordan samfunnet skal klare å øke resirkuleringen av avfall, samtidig som forurensningen og klimagassutslippene reduseres. Med andre ord: Hva er bra nok?
Avhandlingen viser at sirkulær økonomi lett kan bli en «salderingspost» eller en gjenværende «restkompetanse» etter at miljøpolitiske målsettinger er blitt dekket på andre områder. Det er først når et sirkulærøkonomisk tiltak blir avstemt mot alle øvrige miljøpolitiske målsettinger, at det kan avklares både om tiltaket er gjennomførbart og om det foreligger politisk vilje til å iverksette det. Antallet miljøpolitiske målsettinger på europeisk nivå er svært høyt og de endres stadig. Det kan derfor reises spørsmål om hvor sterk den politiske viljen eller handlingsrommet egentlig er når et «sirkulær økonomisk tiltak» står i et spenningsforhold til andre miljøpolitiske målsettinger.
Brudd på EU-/EØS-retten?
EU-/EØS-retten stiller flere krav til opphørsfasen for avfall. Et helt sentralt krav er at avfallsbesitter har en rett til å få avklart om avfallet har opphørt å være avfall. Dette har ikke norske myndigheter lagt til rette for, noe som innebærer at Norge har feilgjennomført EU-/EØS-retten. Et interessant og morsomt funn i avhandlingen er at industrien selv mener at en av de største nasjonale utfordringene for opphørsfasen for avfall nettopp er mangelen på avklaringsmulighet. EU-/EØS-rett krever følgelig at Norge må endre bestemmelsene knyttet til opphørsfasen for avfall. En slik endring vil samtidig løse én av de største utfordringene som industrien identifiserer for å få avfall til å opphøre å være avfall. Dermed kan relativt enkle tiltak bringe oss nærmere målet om at mer avfall skal omdannes til nye ressurser i samfunnet.
Hvilken betydning kan en knapp ressurssituasjon hos forvaltningen tillegges ved utformingen av nytt regelverk?
Forvaltningen har begrensede ressurser til rådighet til dette arbeidet. Dette påpekes også av industrien, som blant annet opplever lang saksbehandlingstid som en utfordring. Et viktig spørsmål i avhandlingen er hvilken betydning vi kan tillegge begrensede ressurser i forvaltningen når nye regler og systemer utformes. Det enkle svaret at det kan vi i veldig liten grad gjøre. I så fall ville vi endt opp i en negativ spiral det er vanskelig å bryte ut av. Allerede i utformingen av det nåværende systemet har begrensede ressurser hos forvaltningen blitt tillagt stor vekt. Avhandlingen peker på en rekke uheldige følger av dette, inkludert at alternative nasjonale systemer for opphørsfasen for avfall aldri har blitt vurdert av departementet. Dette kan også ha bidratt til en feiltolkning av den underliggende EU-/EØS-retten.