Merk: Tidspunkt for både prøveforelesning og disputas er endret av hensyn til Carsten Smiths begravelse.
Prøveforelesning
I forkant av disputasen skal Tomas Midttun Tobiassen avholde prøveforelesning over oppgitt emne: Gjeldende rett - i praksis og i forskning
Tid og sted: 12. juni kl. 09:15-10:00 i Gamle festsal
Både prøveforelesning og disputas kan strømmes digitalt via zoom.
Strøm prøveforelesning og disputas her
Bedømmelseskomité
- Professor Anine Kierulf, Universitetet i Oslo (leder)
- Professor Marius Emberland, Handelshøyskolen BI (1. opponent)
- Advokat dr.jur. Jonas Christoffersen, offersen:christoffersen advokatfirma (2. opponent)
Leder av disputas
- Prodekan Ivar Alvik
Veileder
- Professor Christoffer C. Eriksen
Sammendrag
De siste tiårene har Stortinget vedtatt en rekke nye rettighetsbestemmelser i Grunnloven. Men når beskytter Grunnlovens rettigheter den enkelte, og hva består vernet i? Avhandlingen undersøker hvordan rettighetsbestemmelser i Grunnloven bør tolkes, når rettighetene er aktivert og noen krav Grunnloven stiller til inngrep i menneskerettigheter.
Et hverdagslig eksempel fra Det juridiske fakultet i Oslo kan illustrere problemstillingene: Hver kveld stenges portene til universitetshagen. Grunnloven § 106 fastslår at enhver lovlig kan bevege seg «fritt» innenfor landets grenser. Likevel hindrer universitetet, som grunneier, folk i å krysse hagen sent på kvelden. Utgjør stengningen et inngrep i bevegelsesfriheten? Hvis ja, kreves det en lov fra Stortinget for at inngrepet skal være lovlig?
Selv om eksempelet fremstår trivielt, bør måten man besvarer spørsmålene på også gjelde for mer kontroversielle saker. Som spørsmålet om fagforeningers boikott er beskyttet av foreningsfriheten (HR-2016-2554-P), om nektelse av tilskudd til Jehovas vitner utgjør et inngrep i religionsfriheten (HR-2026-1009-A) eller om politiet kan utgi seg for å være deg på en internettblogg uten at de har tillatelse i en lov (HR-2020-2137-A).
Kravet om lovhjemmel er ikke absolutt
I norsk rett har det vært vanlig å si at myndighetene må ha hjemmel i en lov vedtatt av Stortinget når de griper inn overfor den enkelte. Både Høyesterett og Stortingets menneskerettighetsutvalg har omtalt et slikt krav som «absolutt». Avhandlingen viser at dette ikke stemmer. Et absolutt lovkrav er nok heller ikke ønskelig: Det ville enten gjøre en rekke legitime inngrep ulovlige, tvinge fram så vage lover at de uansett ikke beskytter den enkelte eller medførte et begrenset rettighetsvern.
Avhandlingen retter søkelyset mot rettighetsvernet som ligger i at reglene som utgjør grunnlaget for inngrep oppfyller visse rettsstatlige minstekrav. De må være offentlig tilgjengelige, formulert klart nok til at de kan forstås, og forutsigbare i hvordan de blir brukt. Avhandlingen plasserer på denne måten kravet om at inngrep må ha hjemmel i «lov» i en større sammenheng.
Også private kan gripe inn
Avhandlingen utvikler et rammeverk for å ta stilling til om det foreligger et inngrep i en rettighet. Den argumenterer også for at ikke bare staten, men også private aktører kan gripe inn i grunnlovsfestede menneskerettigheter. I avhandlingen vises det at Grunnloven kan få betydning også i rettslige vurderinger mellom private aktører. Det kan for eksempel gjelde dersom en arbeidsgiver sanksjonerer noen for sine politiske uttalelser, dersom domstolene fratar noen en del av foreldreskapet til fordel for en annen person eller dersom et testamente diskriminerer barn født utenfor ekteskap. I avhandlingen argumenteres det for at forestillingen om at menneskerettighetene bare beskytter den enkelte mot staten, må nyanseres.
Hvordan skal Grunnloven tolkes?
Avhandlingen tar også opp hvordan menneskerettighetsbestemmelser i Grunnloven bør tolkes. Norske jurister har gjerne nøyd seg med å vise til «vanlig juridisk metode». Samtidig er ordene i Grunnloven ofte vage og åpne, som «retten til privatliv» og «ytringsfridom skal det vera». Uten en gjennomtenkt fremgangsmåte risikerer tolkningene å bli tilfeldige.
Avhandlingen utvikler derfor en tolkingsteori for menneskerettighetene i Grunnloven. Denne tar utgangspunkt i tekstens språklige rammer, rettighetenes formål og hva det vil si at de er nettopp menneskerettigheter. Den undersøker også når og hvorfor Høyesterett tolker norske grunnlovsrettigheter i lys av Den europeiske menneskerettskonvensjonen og avgjørelser fra Strasbourg. Videre ser den på hvor langt denne koplingen rekker. Resultatet er et mer åpent og etterprøvbart fundament for hva Grunnloven krever av oss og av myndighetene.
Betydning for den enkelte
Individer som opplever å få sine rettigheter krenket, må kunne kjenne rekkevidden av sine grunnlovsfestede rettigheter. Politikere og forvaltning som skal innføre nye tiltak, må kunne forutse hvilke krav Grunnloven stiller. Domstolene må ha verktøy som gir avgjørelser som er forutsigbare og ikke tilfeldige.
Avhandlingen utvikler et rammeverk på tvers av Grunnlovens rettighetsbestemmelser som kan bidra til å besvare slike spørsmål. Et slikt bidrag har hittil manglet i norsk rettsvitenskap.
Menneskerettighetene i Grunnloven blir tolket og anvendt hver dag: Ikke bare i Høyesterett, men også i forvaltningens daglige arbeid, på arbeidsplasser og i møter mellom mennesker. Skal grunnlovsvernet virke i praksis, må vi vite når det slår inn og hva det krever.